Hva skjedde egentlig i Nord-Norge?

Lokalvalget i 2019 innebar store endringer i det norske politiske landskapet. De borgerlige regjeringspartiene gikk tydelig tilbake. Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste lokalvalg siden 1928, og Senterpartiet sitt beste lokalvalg noensinne. Hva kan forklare disse endringene? Og vil de ha varig effekt på norsk politikk?

I min doktorgrad har jeg sett på politisk utvikling i Nord-Norge siden Andre verdenskrig. 8.november holdt jeg en prøveforelesning med analyser fra høstens lokalvalg. Denne artikkelen bygger i stor grad på funnene fra dette arbeidet.

 

Summen av alle reformer

Svekkelsen av de sosialdemokratiske partiene er ikke et særnorsk fenomen, men noe som har gjort seg gjeldene i en rekke europeiske land. Motstand i periferien mot sentrum er også del av en større internasjonal trend, og et fenomen som i tillegg har dype røtter i norsk politisk historie, spesielt rundt folkeavstemningene rundt EU/EEC, som var krevende for Arbeiderpartiet, spesielt i Nord-Norge.

I perioden 2013-2019 har det vært gjennomført en rekke strukturreformer igangsatt av Solberg-regjeringen. De fem endringene som kanskje har fått mest oppmerksomhet er kommunereformen, nærpolitireformen, endringene i universitets- og høyskolestrukturen,  endringene i forsvarsstrukturen og regionreformen.

Derimot er det summen av disse reformene som har bidratt til tilbakekomsten av sentrum-periferikonflikten i norsk politikk.

Felles for alle disse reformene er at de alle i større eller mindre grad innebærer at sentrum tvinger igjennom strukturelle endringer, spesielt i periferien. Spørsmålet er da hvordan dette blir fremstilt av de politiske aktørene. Høyresiden forsøker å gjøre dette til en ren fagdebatt, mens opposisjon, og spesielt Senterpartiet, fremstiller alle disse reformene som eksempler på hvordan samfunnet sentraliseres, mer eller mindre bevisst fra regjeringens side.

Uansett hvordan man stiller seg til hver enkelt av disse reformene, så er de neppe store nok til at de hver for seg er i stand til å bli en så politisk splittende sak som spørsmålet om norsk medlemskap i EU har vært.

Derimot er det summen av disse reformene som har bidratt til tilbakekomsten av sentrum-periferikonflikten i norsk politikk.

 

Borgerlig tilbakegang

Nasjonalt er det særlig tre hovedtrekk som står igjen etter lokalvalget i 2019: Regjeringspartienes tilbakegang, Arbeiderpartiets fall og Senterpartiets vekst.

Partier som sitter med regjeringsmakten, mister gjerne oppslutning ved neste valg. Sett i lys av dette, så er det ingen overraskelse at de borgerlige regjeringspartiene gikk tilbake 7,3 prosentpoeng ved dette lokalvalget. De vant et knepent valg i 2017, og i tillegg til omstridde reformer, så har regjeringspartiene vært preget av indre stridigheter om retningsvalg og regjeringsdeltakelse i Krf, Venstre og Frp.

Det er verdt å merke seg at regjeringspartiene sliter jevnt over hele landet, og det er ingen særskilt negativ effekt for regjeringspartiene i Nord-Norge.

Ser en på figuren under, er det den røde linjen som er mest slående ved det siste valget:

 

 

 Hva skjer med Arbeiderpartiet?

I en periode hvor regjeringspartiene sliter med regjeringsslitasje er det intet mindre enn oppsiktsvekkende at det største opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet, gjorde sitt dårligste lokalvalg på nesten hundre år. Noe av dette skyldes nok den særlige negative trenden over tid for de fleste sosialdemokratiske partier i Europa. Som man ser av figuren over, så har trenden siden toppunktet i 1963 vært jevnt nedadgående for Arbeiderpartiet ved lokalvalg.

Suksessen til Arbeiderpartiet har vært å bygge en bred koalisjon rundt konfliktlinjen mellom arbeid og kapital gjennom oppbyggingen av velferdsstaten. I den siste velgerundersøkelsen ble Arbeiderpartiets fall i 2017 forklart av sviktende sakseierskap rundt sysselsetting – en svært viktig komponent i oppbyggingen av velferdsstaten.

Kanskje vel så viktig i analysen fra 2017-valget, med særskilt relevans for 2019-valget, var partiets manglende sakseierskap til områdene miljø og distrikt. Kun en av tre av Arbeiderpartiets egne velgere, mente at Arbeiderpartiet hadde den beste politikken på dette området. I lokalvalget fikk disse to saksområdene spesielt mye oppmerksomhet, gjennom motstand mot strukturreformer (distrikt) og motstand mot bompenger (miljø). Dette betyr også at de partiene som hadde og har høyt sakseierskap på disse områdene både kan hente nye velgere og mobilisere egne sympatisører.

Hvor gikk så Aps velgere? Det er foreløpig ikke så mye data på partioverganger, men et innblikk i bakgrunnstallene fra to meningsmålinger gjort av InFact for Avisa Nordlys gir et interessant bilde av hva som har skjedd med de tidligere Ap-velgerne i Nord-Norge. Dette var begge målinger med over 1000 respondenter. Lærdommen fra Nord-Norge har nok stor overføringsverdi når velgeroverganger skal analyseres i resten av landet.

Denne oversikten viser hva de som stemte Ap i 2017 sier de ville stemme i 2019. Både Troms og Finnmark totalt og i byen Tromsø er det en betydelig lekkasje fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet – henholdsvis 14 og 9 prosent av Aps velgere sier de vil stemme Sp.

Dette viser at fremgangen til Senterpartiet handler om mer enn bare by og land. SV tar også noen tidligere Ap-velgere i Troms og Finnmark, men skiller seg mest ut som partiet som tar flest tidligere Ap-velgere i Tromsø. I byen får Rødt og MDG til sammen får over 1 av 10 tidligere Ap-velgere, mot knappe 3 av 100 i Troms og Finnmark.

Den overordnede sentrum-periferimobiliseringen betyr at Senterpartiet vokser både i byen (Tromsø) og på bygda (Troms og Finnmark). De andre partiene på venstresiden vokser mye mindre på bygda, men de tar mange tidligere Ap-velgere i byen.

Det samme mønsteret viste seg i valget i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger, hvor de tre partiene Rødt, SV og MDG til sammen gjorde det svært godt og var avgjørende for Ap-ordfører i alle byene.

Hva kan så forklare Senterpartiets store framgang?

 

Senterpartiets vekst forklart

Figuren over viser en veldig interessant sammenheng mellom oppslutning til Sp i 2019 og antall nei til EU-stemmer i 1994. I kommunene hvor det var høy andel nei-stemmer i 1994 hadde Senterpartiet også høy oppslutning i 2019. Det samme mønsteret finner vi også i data fra 1972.

Å se hvordan slike politiske mønster kan oppstå flere tiår etterpå sier noe om hvordan samfunnsstrukturer og geografi har betydning for hvordan folk oppfatter politikken og i dette tilfellet skepsisen til sentralmakten.

Virkelig fascinerende blir det når man ser på denne grafen:

Den grønne linjen her viser Senterpartiets utvikling i Nord-Norge siden Andre verdenskrig. Den svarte streken i midten markerer landsgjennomsnittet for partiet. Lenge lå partiet under landsgjennomsnittet ved lokalvalg i Nord-Norge. Da det ble mobilisert rundt EEC i 1972, vokste partiet relativt sett mer i Nord-Norge, før veksten avtok igjen.

Det samme mønsteret gjentok seg rundt folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994: EU-saken kom på dagsorden i forkant av folkeavstemningene og det ble mobilisert rundt denne saken. Derfor gjorde partiet det særskilt bra i Nord-Norge, men da saken ble mindre viktig etter noen år, så falt den spesielle veksten til Senterpartiet i Nord-Norge.

Så, helt til slutt, ser man den eksepsjonelle veksten i 2019.

 

Oppsummering: Bare et blaff?  

Summen av alle strukturreformene har ført til at sentrum-periferikonflikten har blusset opp igjen i norsk politikk. Det kan forklare mye av den spesielle veksten til Senterpartiet ved dette lokalvalget. Dette gjenspeiles i den sterke sammenhengen mellom oppslutning rundt Senterpartiet i 2019 og andelen nei-stemmer ved folkeavstemningene om EU/EEC i 1994 og 1972. Spørsmålet er om Senterpartiet kan bli «det nordnorske partiet» eller om dette lokalvalget bare er et blaff?

Dette vil nok i stor grad avgjøres av hvordan Senterpartiet selv og de andre partiene håndterer dette. Det kan tenkes at de andre partiene i stor grad lar Senterpartiet holde på med Nord-Norge, og så i stedet for satser på de store befolkningsrike områdene i sør. Samtidig er Senterpartiet i dag ikke et parti med sterkt profilerte nordnorske politikere, slik f.eks. Arbeiderpartiet historisk har vært, kanskje med unntak av Sandra Borch. Dessuten er det fullt mulig at dersom Senterpartiet kommer i regjering i 2021, så vil de bli rammet av både styringsslitasje og slite med å gjennomføre alle de løftene de har gitt om alle reformer som skal stoppes i nord.

Til nå har Norge på en god del områder klart seg bedre enn mange europeiske land.

Det er uansett ikke noen tvil om at dette valget føyer seg inn i en langvarig negativ trend for Arbeiderpartiet. Nord-Norge har gått fra å være Ap-bastion til en «rødgrønn bastion». Partiet sliter med at de har manglende sakseierskap på områder som miljø, distrikt og til en viss grad innvandring. Så lenge disse områdene blir stadig viktigere for velgerne, må Arbeiderpartiet enten vinne sakseierskapet eller bidra til løsninger som demper disse sakene som konfliktområder.

Så er spørsmålet om disse endringene i det politiske landskapet er et blaff eller om Norge følger en større internasjonal trend med større skiller mellom by og land, sentrum og periferi og et mer fragmentert politisk landskap. Til nå har Norge på en god del områder klart seg bedre enn mange europeiske land, men det er en del tegn, blant annet synkende tillit til politikerne, som tyder på at mange av de samme trendene som vi ser i resten av Europa er i ferd med å komme til Norge.