PSOE var blant de første sosialdemokratiske partiene som fikk problemer. Etter helgas spanske valg, ser partiet også ut til å være blant de første som reiser seg igjen.
At Pedro Sánchez, de spanske sosialdemokratenes leder, skulle stå fram som valgvinner for et par dager siden, er en bragd om man skuer tilbake på den politiske utviklingen på kontinentet de siste årene.
Resultatet etter søndagens valg åpner for nye store spørsmål, men i et Europa der sosialdemokratiske partier har lidt nederlag etter nederlag , er det verdt å dvele ved den snuoperasjonen PSOE tross alt har gjennomført.
I dag er PSOE nesten dobbelt så stort som det neste partiet, erkefiende Partito Popular.
Partiet har vokst fra 22,6 prosent i 2016 til 28,7 i år. Den gang var Partido Socialista Obrero Español (PSOE) langt unna å være det ledende partiet i Spania, og så sågar ut til å kunne miste lederposisjonen på venstresiden i spansk politikk.
I dag er PSOE nesten dobbelt så stort som det neste partiet, erkefiende Partito Popular (PP) på 16,7 prosent, og mer enn dobbelt så stort som utfordrerpartiet Podemos på den ytre venstresiden, som fikk 14,3 prosent.
Oppsiktsvekkende utvikling
PSOE er også det eneste partiet som kan ha håp om å lede en regjering i Spania nå, selv om forhandlinger, mest sannsynlig med Podemos og et av de katalanske uavhengighetspartiene, gjenstår.
Det bringer igjen den betente konflikten om selvstendighet for den nordvestlige regionen til overflaten i spansk politikk.
Selv ikke det oppsiktsvekkende gjennombruddet til det høyrepopulistiske partiet Vox, som fikk 10,3 prosent av stemmene og for første gang er representert i Cortes, det faktum at Spania i dag er mer splittet og fragmentert enn på lenge – eller nettopp den vedvarende striden om Katalonias plass i den spanske statsdannelsen – bør imidlertid få oss glemme hvor oppsiktsvekkende PSOEs revansje i virkeligheten er.
For å fortså den fulle betydningen av det som nå har skjedd nå, bør man gå tilbake til tida før finanskrisen.
Det skyldes ikke bare det tydelige bruddet med den allmenne europeiske trenden i ulike nasjonale valg de siste årene – fra Hellas over Italia, Frankrike, Nederland og Tyskland – men også PSOEs egen dype krise de siste fire-fem årene.
Et topartisystem ble kullkastet
For å fortså den fulle betydningen av det som nå har skjedd nå, bør man i alle fall gå tilbake til tida før finanskrisen. Da var Spania et veletablert vesteuropeisk demokrati som hadde gjennomgått en enorm sosial, politisk og kulturell moderniseringsprosess i løpet av årtiene siden diktatoren Francisco Franco mistet makten i 1975.
Det var en tid preget av to tydelig definerte politiske blokker, ledet av henholdsvis PSOE på sentrum/venstre-siden, og det konservative PP på høyresiden.
Man gikk fra et topartisystem til et firepartisystem nærmest over natta.
Man kunne, om man så bort fra de mange regionale partiene, betrakte Spania som et topartisystem til et godt stykke ut på 2000-tallet. Gjennom 1980-, 1990- og det tidlige 2000-tallet var PSOE også det førende partiet. Når ikke PSOE hadde makta, var det PP som hadde den, mens PSOE var den ubestridte lederen av opposisjonen.
Alt dette endret seg med finanskrisen. I løpet av PP-leder Mariano Rajoys første fire år ved makten, fra 2011 til 2015, ble todelingen av spansk politikk kullkastet. Motsetningen mellom PP og PSOE var ikke lenger enerådende. Man gikk fra et topartisystem til et firepartisystem nærmest over natta.
Finanskrisen avslørte en korrupt elite
Dermed kan man faktisk se på Spania som et av de første vesteuropeiske landene der det politiske bildet ble grunnleggende forandret ved overgangen til 2010 tallet, en utvikling vi senere kjenner alt for godt fra mange andre land.
Finanskrisen var den viktigste årsaken til denne utviklingen i Spania – også det som mange andre staeder.
Utsiktene til godt betalte og trygge jobber forsvant selv for mange med høy utdanning.
Den avslørte de etablerte partienes felles ansvar for et politisk system preget av korrupsjon, klientisme og en kaste av profesjonelle politikere som så ut til å komme greit ut av det uansett hvor store ofre befolkningen ble pålagt.
Samtidig økte arbeidsledighet, særlig ungdomsarbeidsledigheten, til skyhøye nivåer. Utsiktene til godt betalte og trygge jobber forsvant selv for mange med høy utdanning.
Enorme sosiale konsekvenser
Bak turistfasaden, ute av syne fra solkysten, Pradomuseet og Barcelonas gamleby, utspilte det seg et drama med store personlige omkostninger for millioner av mennesker i kjølvannet av krisen.
Først i 2017 var den spanske økonomien tilbake på nivået fra 2008. Underveis var vilkårene på det spanske arbeidsmarkedet grunnleggende endret. Mange arbeidsplasser i byggebransjen ble borte da byggeboblen i Spania sprakk. Disse ble erstattet med dårligere betalte jobber i turistsektoren og i plattformøkonomien.
Mange måtte plutselig gi opp det middelklasselivet de hadde drømt om og jobbet så hardt for.
Selv mennesker som hadde jobbet i 15-20 år kunne plutselig bli arbeidsledige, og etter en periode uten jobb bli nødt til å akseptere en lønn som var bare en tredel av den de hadde hatt.
Dermed var mange ute av stand til å betjene boliglånet. Mange måtte plutselig gi opp det middelklasselivet de hadde drømt om og jobbet så hardt for.
Dramatisk velgerflukt for PSOE
For PSOE, som satt med makten da krisen rammet Spania, ble resultatet en dramatisk velgerflukt. Ikke bare tapte man valget i 2011. I årene som fulgte mistet partiet, som så sent som i 2008 hadde fått 43,9 prosent av stemmene, også halvparten av oppslutningen sin.
Først var det venstreorienterte Podemos, stiftet så sent som i 2014, som fikk gjennomslag på den nasjonale scenen. Siden fikk også sentrumspartiet Ciudadanos (C), som oppsto i 2006, sitt gjennombrudd.
De tjente stort da begge de etablerte partiene ble rammet av omfattende korrupsjonsskandaler.
De to nye partiene hadde til felles at de gjorde opprør mot PPs og PSOEs måte å drive politikk på, og de tjente stort da begge de etablerte partiene ble rammet av omfattende korrupsjonsskandaler utover 2000tallet.
PSOE under krysspress
Det var likevel ulike grunnlag for de to partienes framvekst: Mens Podemos dro veksler på sinnet som oppsto da den spanske staten måtte foreta det ene smertefulle budsjettkuttet etter det andre, og også hadde ambisjoner om å erstatte PSOE som landets ledende venstreparti, kunne Ciudadanos framstå som et attraktivt alternativ for sentrum/høyrevelgere som var oppgitt over PPs korrupsjonsproblemer.
For Ciudadanos spilte spørsmålet om Katalonia dessuten en nøkkelrolle. Partiet ble stiftet for å imøtegå den tiltagende katalanske nasjonalismen og beskrev seg selv som et «postnasjonalistisk» parti.
PSOEs statsminister José Zapatero var den første som ble stilt overfor kravet om å kutte i offentlige bevilgninger.
Dermed havnet PSOE under angrep fra både sentrum/høyre og ytre venstre. Partiet ville likevel ikke blitt et så enkelt offer for sine konkurrenter dersom det ikke var for dets egne handlinger.
Riktignok ble kuttpolitikken mer brutal under Rajoy, men PSOEs statsminister José Zapatero var den første som ble stilt overfor kravet om å kutte i bevilgningene til skole, helse og pensjoner. Og han ga etter.
Et fempartisystem oppstår
Dermed ble spansk politikk først et firepartisystem, før det i år altså også har blitt et fempartisystem i og med den voldsomme veksten til Vox, en utvikling som innebærer at Spania ikke lenger er et unntak i Europa uten et sterkt høyrepopulistisk parti.
I dag er det altså PP som er i ferd med å miste posisjonen som lederpartiet på sentrum/høyre-siden, slik PSOE tidligere var i ferd med å gjøre det på sentrum/venstre-siden. Det er Rajoys gamle parti som nå befinner seg under dobbelt press fra et fløyparti og fra sentrumspartiet Ciudadanos.
Trykket mot det ansvarlige politiske sentrum blir trolig større framover.
Kanskje går Spania igjen foran på denne måten? Etter at de sosialdemokratiske partienes oppslutning har blitt uthult de siste årene, vil trolig også de borgerlige sentrum/høyre-partiene i Europa merke presset fra nye framvoksende politiske bevegelser.
I så fall innebærer det at trykket mot det ansvarlige politiske sentrum trolig blir større, ikke mindre, framover.
Mobilisering mot høyrepopulismen
For PSOE ser Vox-veksten imidlertid ut til å ha virket mobiliserende. I et land der en reaksjonær diktator styrte inntil relativt nylig, og minnepolitikken er smurt utover i et nokså tykt lag, har mange potensielle venstrevelgere trolig reagert sterkt over utsiktene til at det nå skulle finnes et parti fra den ytterste høyresiden med betydelig representasjon i nasjonalforsamlingen.
Det ser ut til at PSOE har tjent mest på polariseringen, ved siden av nettopp Vox.
Valgdeltakelsen ser også ut til å ha vært høyere enn på lenge, noe som antyder at de politiske motsetningene i det spanske samfunnet er større enn tidligere. Det ser ut til at PSOE har tjent mest på dette, ved siden av nettopp Vox.
At Podemos ikke har klart å omsette sitt opprør ved stemmeurnene i reell innflytelse som fører til faktiske samfunnsendringer etter gjennombruddet for noen år siden, kan være en ytterligere forklaring på PSOEs vekst denne gangen.
Podemos har da også tapt 6,9 prosentpoeng siden 2016-valget.
Politisk berg-og-dal-bane
Likevel tror jeg ikke man kommer unna den spesielle historien til partileder Pedro Sánches når den oppsiktsvekkende historien om PSOEs snuoperasjon før årets valg skal fortelles. I alle fall er det som har skjedd tett forbundet med hans berg-og-dalbanetur gjennom spansk politikk de siste årene.
Ved siden av den nye konkurransen partiet møtte da det spanske topartisystemet kollapset, endte Sánchez nemlig i sentrum for en bitter indre strid i partiet.
En intens strid fikk sitt dramatiske høydepunkt da partileder Sánchez og hans folk barrikaderte seg i partihovedkvarteret.
I parlamentsvalget den 20. desember 2015 endte PSOE med ganske nøyaktig halvparten av oppslutningen man hadde hatt få år tidligere, et resultat som ble bekreftet i juni 2016, da det ble gjennomført nyvalg i Spania etter at det hadde vist seg umulig å stable en styringsdyktig regjering på beina i Madrid.
Den vanskelige parlamentariske situasjonen vedvarte, mens PSOE ble stilt overfor et vanskelig spørsmål: Skulle partiet avstå fra å stemme i nasjonalforsamlingen, slik at PP under Rajoys ledelse kunne danne en ny mindretallsregjering? Eller skulle partiet stemme mot Rajoy og tvinge spanjolene til urnene igjen i håp om at enda et nyvalg ville gjøre det mulig å stable en sentrum/venstrekoalisjon på beina?
Brann i rosenes leir
En intens strid fikk sitt dramatiske høydepunkt da partileder Sánchez og hans folk barrikaderte seg i partihovedkvarteret i Calle de Ferraz i Madrid i slutten av september 2016. Sánchez håpet at han – om nødvendig etter enda et nyvalg – skulle klare å legge forholdene til rette for en allianse mellom sitt eget parti, Podemos, Ciudadanos og noen av de regionale partiene i Spania.
Det var denne steile holdningen de mektige regionale lederne i PSOE reiste seg i mot. Med regionalvalg på trappene i både Galicia og Baskerland hardnet frontene. På utsiden av partihovedkvarteret sto PSOEs leder i Andalucia, Susana Diaz. Hennes fløy ville tillate en ny Rajoy-regjering, og hevdet at det nå var den som talte på vegne av partiet.
Under et ekstraordinært møte i PSOEs landsstyre den 1. oktober 2016, oppsto det faktisk en nokså tilspisset situasjon. Tross Pedro Sánchez’ appell om at tilhengerne hans skulle forholde seg i ro, dukket en stadig større folkemengde opp utenfor partihovedkvarteret i dagene som ledet fram til møtet.
De ropte slagord mot Diaz og de andre regionale baronene med så stor innflytelse. Blant annet var det en aktivist som sammenlignet dem med mafiaen. På et av bildene fra denne episoden, er et stort, hvitt banner hengt opp foran partihovedkvarteret. På banneret sto det: «Pedro! Nei til baronene.»
Et parti på sammenbruddets rand
Politiet måtte til slutt gripe inn i det som i avisene ble beskrevet som en «Rosenes krig», oppkalt etter PSOEs partisymbol, en knyttneve som holder en rose.
Kommentatorene hevdet at partiet ikke hadde befunnet seg i en lignende krise siden den legendariske partilederen Felipe Gonzalez krevde å få fjernet henvisningene til marxismen fra prinsipprogrammet i 1979, eller endog siden 1924, da Indalecio Prieto, som skulle bli en av de dominante figurene i PSOE i mellomkrigstiden, trakk seg i protest mot at partiet gikk inn for å samarbeide med det daværende diktaturet i landet.
Striden gikk hardt ut over oppslutningen til det spanske sosialdemokratiet.
PSOE, som var preget av den harde medfarten i de to valgene, var altså på sammenbruddets rand. Pedro Sánchez ble dermed tvunget til å gå av som partileder, før han deretter, i mai det påfølgende året, overraskende ble gjenvalgt av partiets egne medlemmer i et primærvalg.
De jeg var i Madrid under det regionale valget i Katalonia rett før jul i 2017, var de jeg snakket med enige om at den indre spliden i PSOE fikk varige, negative følger. Det hele gikk hardt ut over oppslutningen og det bildet folk hadde av det spanske sosialdemokratiet. «Dersom du har lyst til å se hvordan politisk harakiri blir begått, kan du ta en titt på hva partiet klarte å påføre seg selv i denne tiden,» sa en av dem jeg snakket med.
Et nettverk av kryssende konflikter
Striden mellom Sánchez og Diaz var likevel bare toppen av isfjellet i et komplisert flettverk av kryssende lojaliteter og konfliktlinjer. Da presse, aktivister og skuelystne beleiret PSOEhovedkvarteret i Calle Ferraz, da 17 sentralstyremedlemmer trakk seg for å tvinge Sánchez til å gå av og da det nevnte landsstyremøtet endte i tårer, var det kulminasjonen av spenninger som hadde bygget seg opp over tid.
Allerede i 2011, da Zapatero gikk av etter de harde takene rundt kuttkravene fra landets kreditorer og det oppsto en strid om hvem som skulle overta etter ham, var de dype sprekkdannelsene faktisk blitt tydelige.
Sánchez, som inntil da hadde vært en brikke i andres maktspill, viste seg å ha en egen ukuelig vilje.
Det fortalte Juan Moscoso del Prado Hernandez da vi drakk kaffe sammen på en kafé i Madrid.
Interessant nok var det til og med Diaz som i sin tid brakte Sánchez til topps i partiet. Hun var selv aktuell som leder i 2012, men insisterte på å bli valgt enstemmig. Da dette ikke gikk, fordi en annen kandidat (Eduardo Madina) nektet å bøye av, la hun sin egen og de andre baronenes innflytelse inn for å få Sánches valgt.
I 2016 var det denne alliansen som gikk i oppløsning.
Pedros revansje
Sánchez, som inntil da hadde vært en brikke i andres maktspill, viste seg å ha en egen ukuelig vilje, og det vant han respekt for på partiets grunnplan.
Likevel var meningene om ham fremdeles delte da jeg besøkte Spania. Moscoso syntes Sánchez var en «fin fyr», som han sa, men mente samtidig at han hadde sine klare begrensninger som partileder. Ja, den gang var selv partiveteraner som Moscoso pessimister på PSOEs og Sánchez’ vegne.
Det var korrupsjonen som tok knekken på ham.
I dag har denne mannen fått sin endelige revansje. Det begynte allerede for et knapt år siden, da Rajoys regjering ble tvunget til å gå av. Den gang var det verken Katalonia-krisen eller politikken etter finanskrisen som ble Rajoys bane. Det var korrupsjonen som tok knekken på ham.
Etter en enorm skandale som involverte flere framstående representanter fra PP, og en domsavsigelse som til og med fortalte at man ikke festet lit til statsministerens vitnemål, reiste PSOE mistillitsforslag mot Rajoy. Forslaget fikk flertall, faktisk på basis av de samme stemmene som i 2016 kunne utgjort et parlamentarisk grunnlag for en regjering utgått fra PSOE.
For Sánchez var dermed sirkelen sluttet.
Vaklevorent grunnlag
Midt i all miseren for arbeiderbevegelsen på kontinentet, fikk Europa altså en ny sosialdemokratisk regjeringssjef. At det skulle skje i Spania, var det få som hadde trodd bare uker tidligere.
Pedro Sánchez, som var blitt kastet fra partiledervervet av sine interne motstandere, som hadde kjempet seg tilbake til toppen, som hadde tapt to nasjonale valg og av de fleste jeg snakket med ble betraktet som en svak leder, klarte det de færreste trodde var mulig.
Sánchez’ parlamentariske grunnlag var svært vaklevorent.
Samtidig var det ikke den gang et nytt og oppsiktsvekkende godt valgresultat som brakte Sánchez til makten, men hans politiske erkerivals fall. Sánchez’ parlamentariske grunnlag var svært vaklevorent, og det var lite som tydet på at han ville være i stand til å føre en offensiv og ekspansiv politikk.
Sánchez måtte med andre ord trå varsomt for ikke å bli felt og belage seg på hestehandler for å få vedtatt sin politikk. Et av de store spørsmålene var hvor lenge han ville sitte.
Begynnelsen på veien tilbake
Det som virket klart, var at Sánchez ville ta et initiativ overfor den nye, regionale katalanske presidenten som nettopp var innsatt etter en langvarig drakamp med sentralregjeringen i Madrid.
Noe av det siste Rajoy gjorde før den ble kastet, var å gjenopprette det katalanske selvstyret, og med nye personer på toppen i både Barcelona og Madrid fantes det et håp om at situasjonen kanskje kunne komme tilbake under kontroll.
Nå så partiet ut til å kunne manøvrere gjennom Katalonia-krisen ved hjelp av kompromisser og godt politisk håndverk.
PSOE var fortsatt å regne med. Partiet hadde ikke gitt tapt for Podemos i kampen om å være den ledende kraften på den spanske venstresiden. Det hadde heller ikke vært nødt til å gi opp sentrum til Ciudadanos. Nå så partiet også ut til å kunne manøvrere landet gjennom Kataloniakrisen ved hjelp av kompromisser og godt politisk håndverk.
Fra regjeringsposisjon hadde PSOE dessuten bedre forutsetninger for å vise de spanske velgerne at de var verdt stemmene. Selv om den underliggende parlamentariske situasjonen var krevende, og selv om meningsmålingene som ble tatt opp rett i etterkant av regjeringsskiftet forsommeren 2018 ikke tydet på noe voldsomt løft for de spanske sosialdemokratene, kunne det se ut som de hadde lyktes med å stabilisere oppslutningen og danne et grunnlag for videre vekst.
En europeisk Trudeau?
Om PSOE kunne løse Kataloniakrisen, dra veksler på at spansk økonomi gikk bedre enn på lenge og overbevise noen av de unge og desillusjonerte om at det likevel var mulig å skape seg en framtid, ville de kanskje også vinne fram når det på nytt gikk mot valg i Spania.
Det kunne man tenke seg allerede den gang, og sist helg fikk vi bekreftelsen på at hypotesen stemte.
I et splittet EU ble den nye spanske regjeringen ønsket velkommen med åpne armer.
Det manglet heller ikke på håpefulle kommentarer i spansk og internasjonal presse da Sánchez tok over. Han ble sammenlignet med den kanadiske statsministeren Justin Trudeau.
Det var tegn til at den nye spanske regjeringen ville føre en lignende, progressiv politikk, het det. I et splittet EU ble den nye spanske regjeringen også ønsket velkommen med åpne armer.
Noe av det første Sánchezregjeringen gjorde, var å ønske et skip med flyktninger som hadde blitt plukket opp i Middelhavet velkommen til Valencia etter at den nye regjeringen i Italia nektet å ta det imot.
Store forhåpninger
På det påfølgende EU-toppmøtet om migrasjon i juni 2018 gikk Sánchez dessuten i rette med Italias ledere. Sánchez sa i et stort, felles intervju med The Guardian, Le Monde og Frankfürter Allgemeine Zeitung at den polariserende retorikken de hadde kommet med kanskje kunne fungere overfor et hjemlig publikum, men likevel ikke var svaret på en humanitær krise lik den som eksisterte i Middelhavet.
Slik han så det, var den eneste løsningen på migrasjonsutfordringen snarere mer samarbeid og en sterkere felles europeisk innsats. I Paris og Berlin klappet man i hendene.
Det aller tyngste symbolet på at landet ennå ikke var forsonet med sin fascistiske fortid, skulle man endelig få gjort noe med.
I intervjuet gjentok Sánchez også at han ville gjøre det han kunne for å løse krisen i Katalonia. Først måtte situasjonen kjøles ned, sa han. Deretter ville det komme en tid for en reform av grunnloven som ga katalanerne økt selvstyre, men innenfor den spanske staten.
Til slutt lovet Sánchez at mausoleet i Valle de los Caídos, der Francos levninger fortsatt ligger, skulle omgjøres til et nasjonalt monument for demokrati og forsoning. Diktatorens døde kropp skulle flyttes. Det aller tyngste symbolet på at landet ennå ikke var forsonet med sin fascistiske fortid, skulle man altså endelig få gjort noe med.
Obsternasighetens triumf
På slike områder framsto Sánchez prinsippfast. Gjennom alle de dramatiske hendelsene de siste årene hadde han aldri snudd kappen etter vinden. Han bøyde ikke av i saker som betydde noe, men sto på sitt i en slik grad at en avis beskrev hans vei til statsministerposten som «obsternasighetens triumf».
Idet rettssaken mot de katalanske uavhengighetsforkjemperne begynte i februar 2019, hadde Sanchez imidlertid store problemer med å få budsjettet sitt vedtatt. Til slutt ble det stemt ned, og han ble tvunget til å lyse ut nyvalg.
Sánchez var under hardt angrep fra dem i det spanske samfunnet som mente at han gikk for langt i å komme separatistene i møte.
Igjen spilte de regionale partiene i Baskerland og Katalonia en nøkkelrolle. Det var de som så vidt hadde sikret Sánchez flertall da mistillitsforslaget mot Rajoy ble fremmet. Det var de han nå – etter valget sist helg – igjen kunne komme til å bli avhengige av.
I tillegg var det de som hadde forlatt PSOElederen i vinter fordi han nektet å gå med på deres krav om at det skulle gjennomføres en ny folkeavstemning om katalansk uavhengighet – denne gangen med Madrids velsignelse.
Svar på tiltale – igjen
Samtidig var Sánchez under hardt angrep fra dem i det spanske samfunnet som mente at han gikk for langt i å komme separatistene i møte. Et par dager før rettssaken mot de katalanske lederne begynte, fant det sted en massiv demonstrasjon i Madrid, arrangert av PP og Ciudadanos med krav om nyvalg, noe Sánchez måtte godta da han led nederlag i parlamentet.
Sánches og PSOE ble det spanske valgets vinner.
Søndag fikk de altså alle svar på tiltale enda en gang: Sánches og PSOE ble det spanske valgets vinner.
Noen uker før det viktige EU-parlamentsvalget – det viktigste på lenge – er det viktig. Hvor usannsynlig det enn virket for bate kort tid siden, er det i dag i alle fall mulig å se for seg at Sánches kan ha klart å sette en stopper for sosialdemokratiets lange rekke av valgnederlag på kontinentet.
Teksten er basert på kapittelet om Spania i Halvor Finess Tretvolls bok Sosialdemokrati i en skjebnetid, som lanseres 8. mai.
Kommentarer