FOTO: GRAS GRÜN/Unsplash

Straff som ufortjent

Hvis straff hadde hindret mange mennesker fra å utvikle et problematisk narkotikabruk, ville den vært enklere å forsvare. Men det er det liten grunn til å tro at den gjør.

Noen sier at politikken er vellykket fordi vi har lave tall for narkotikabruk sammenlignet med mange andre land. Der ligger gevinsten.

Det stemmer at vi i det store og hele ligger lavt på oversikter som sammenligner nasjoner. Det er imidlertid ikke dokumentert at det er straffebruken som er grunnen til det. En ting er at vi ikke kan vite hvordan situasjonen ville vært uten straff, men det forstyrrer også argumentet at antall brukere har variert nokså mye uten at straffepolitikken har endret seg.

Det tyder på at helt andre mekanismer enn straffens avskrekkende virkning har betydning for menneskers valg om å søke rus. Dessuten er det ganske mye erfaring fra andre land som viser at kriminalisering i begrenset grad styrer hvorvidt folk bruker de ulike stoffene eller ikke. I Nederland er det såkalte coffee shops som selger cannabis, mens rett over grensen til Frankrike er stoffet kriminalisert. Likevel er det markant flere som bruker cannabis i Frankrike enn i Nederland.

Kan én ungdom settes over de titusenvis som har blitt påført straffelidelser?

I delstaten Western Australia ble cannabis avkriminalisert i 2004. Både der og i andre delstater var det en nedadgående trend for cannabisbruk på tidspunktet for avkriminalisering, og frykten var at den ville snu og øke igjen. Det skjedde ikke. Tallene fortsatte å synke også etter at straffen ble tatt bort. Studier som sammenligner stater i USA med ulik lovgivning, viser at hvorvidt cannabisbruk er belagt med straff, ikke ser ut til å ha betydning for bruksnivået.

Det er etter hvert ganske mye forskning som indikerer at forbud og straff har begrenset betydning, men helt sikre på hvordan straffen virker i Norge kan vi ikke være. Så la oss heller se nærmere på selve premisset som ligger til grunn: Er lavere andel brukere en treffende indikator på at forbudspolitikken er vellykket? Hvis investeringen i straff skal være vellykket, må det være fordi den reduserer lidelse. Er lavere andel brukere synonymt med reduksjon av lidelse?

Nesten én million nordmenn har røykt cannabis en, to, tre eller mange ganger. Både denne og det meste av bruken av de fleste stoffer som kalles narkotika, foregår uten at det medfører problemer. Like fullt er det ikke urimelig å forvente at skadeomfanget vil øke hvis forbruket øker, i det minste hvis økningen er betydelig. Det er i hvert fall en statistisk sammenheng som har vist seg ganske robust når det gjelder alkoholbruk – jo mer en befolkning drikker, jo mer tilfeller av risikofylt drikking, og jo mer øker det totale skadeomfanget.

Dette er en forenkling av det som kalles totalkonsummodellen, som har ligget til grunn for norsk alkoholpolitikk i mange tiår. Det er imidlertid ikke snakk om en fast og konstant sammenheng, der man kan si at x prosent økning i forbruk gir x prosent økning i skadeomfang. Det avhenger delvis av hvordan økningen fordeles – hvem som bruker og hvor mye, i hvilke situasjoner og så videre – og det er avhengig av hvilke typer skader det er snakk om.

Vil vi redusere antall ulykker? Start med alkoholen.

Hvis man skal overføre dette til narkotikafeltet, blir problemene med sekkebetegnelsen «narkotika» tydelig. En totalkonsummodell for «narkotika», som om det var ett stoff, gir lite mening, ettersom skadepotensialet er så forskjellig. Mye amfetamin kan gi hjerteproblemer, mens cannabis først og fremst berører kognitive funksjoner.

Man kan bli avhengig av begge deler, men risikoen er større med amfetamin. En økning i cannabisbruk kan vekke bekymring, mens økning i heroinbruk bør iverksette alarmberedskap. Mer kokainbruk vil nokså sikkert føre til flere avhengige, mens risikoen er vesentlig mindre med mdma. Khat tar ikke livet av noen, mens økning i bruk av GHB kan være fatal.

Om det er slik at forbud har ført til færre problemer og skader med narkotika enn det ville vært uten, noe som langt fra er sikkert, må det likevel veies opp mot lidelsene som straffebruken har medført. Hvis investeringen skal være god, må det samlet sett være gevinst – det må totalt sett være mindre lidelse.

Straff er ikke abstrakt, det er konkrete handlinger mot konkrete mennesker. Straff er stigmatiserende og det fratar mennesker frihet og autonomi, og det er det nødt til å gjøre, hvis ikke er det ikke straff. Straff er Roar som blir geleidet av politiet nedover Karl Johan på høylys dag, med håndjern på ryggen. Det er uanmeldte politiaksjoner på skoler og narkotikahunder som logrer foran en 16-åring og stempler han for alltid. Det er den prostituerte 40-åringen som blir ransaket på gaten, fratatt dopet, og som i abstinent tilstand må skaffe seg en ny kunde. Det er sosionomstudenten som ikke får jobben hun er kvalifisert for, fordi rullebladet forteller at hun en gang ble tatt med mdma.

Innimellom kan man høre at så lenge vi redder én ungdom fra narkotikahelvete, så er det verdt innsatsen. Men det er vel å dra det litt langt. Kan én ungdom settes over de titusenvis som har blitt påført straffelidelser? Det hadde vært enklere å forsvare straffen hvis den utvilsomt hadde hindret veldig mange mennesker fra å utvikle et problematisk narkotikabruk, men det er det liten grunn til å tro.

Vil vi redusere rusrelatert vold? Start med alkoholen.

Alt dette hadde vært lettere å ta stilling til om det var åpenbart at de som bruker narkotika gjør noe galt som går ut over andre enn dem selv, noe straffverdig tilsvarende tyveri eller vold. Da sier det seg selv at en eller annen form for straff er på sin plass, mens effektene av straffen kommer i andre rekke.

Men slik er det ikke for narkotikabruk, og da står man igjen med en ren konsekvensetisk analyse av variabler som er vanskelig sette opp i et fornuftig regnestykke. Det er umulig å finne ut om 20 000 straffereaksjoner fører til 0,5 prosent lavere forbruk, men det er likevel slike antakelser man må legge til grunn.

Kanskje burde det være slik, at hvis man skal bruke straff etter rene nyttebetraktninger, så burde man være sikker på at det virker, ellers burde man la være. Hvis påført lidelse skal være et middel for å oppnå mindre lidelse, bør man i det minste være sikker på at middelet er effektivt. Hvis ikke er det bare lidelsen som står igjen, og da er det som Johs Andenæs påpekte (avdød jusprofessor, som tidlig gikk inn for avkriminalisering av narkotika, red. anm.), en feilinvestering.

Det har gått over 20 år siden Andenæs hevdet at narkotikastraffene kanskje var århundrets største feilinvestering i straff. Siden da har vi straffet mer enn noensinne. Vi vet lite om hva politikerne egentlig tenker om dette. Kanskje er det mange som har tenkt at straffebruken har vært litt i overkant, kanskje har noen villet fjerne straffen helt, men ingen har risikert politisk kapital på spørsmålet. Fra et strategisk ståsted er ikke det så vanskelig å forstå.

Vil vi redusere rusmiddelavhengighet? Start med alkoholen.

De få som har luftet tanker om avkriminalisering eller legalisering har fått høre hvordan de svikter ungdommen, hvordan de nærmest er medansvarlige for at folk begynner med stoff.

For bare noen få år siden hevdet daværende justisminister Anders Anundsen på Dagsnytt 18 at det var uansvarlig å foreslå avkriminalisering. Bakgrunnen var at Arbeiderpartiets lokallag i Bergen hadde løftet spørsmålet. Det var ikke minst i «rollen som far» Anundsen mente det var uansvarlig.

Hvordan skal andre fedre tenke om det? Norsk narkotikapolitiforening, en interesseorganisasjon bestående av politifolk som aktivt arbeider for å opprettholde forbudspolitikken, hevdet at forslag om avkriminalisering burde vekke bekymring hos «alle som er glad i en ungdom». Det er en vanskelig debatt, ikke minst for politikere, for hvem vil stemme på en som ikke er glad i ungdom?

sosialdemokrati i en skjebnetid halvor tretvollsosialdemokrati i en skjebnetid halvor tretvoll

[…]

Cannabis er det desidert mest brukte rusmiddelet som i dag er ulovlig. Rundt en fjerdedel av befolkningen i alderen 16-64 har brukt det minst én gang i løpet av livet, og hvis de over 64 hadde vært inkludert, nærmer vi oss antageligvis millionen. De fleste som har røykt cannabis, har imidlertid bare gjort det én eller et fåtall ganger. Jeg kjenner ikke til forskning som forteller hvorfor det er slik, men det mest åpenbare er at de rett og slett ikke likte det så godt.

De har allerede krysset grensen med å bryte loven, så det er kanskje ikke der forklaringen ligger. Folk får forskjellige ting ut av rusen, og mange liker ikke det de opplever med cannabis og føler seg bedre med for eksempel alkohol. De samme undersøkelsene viser at opp mot 180 000 har brukt cannabis i løpet av siste året og omtrent 80 000 i løpet av siste måneden. Mange mener etter hvert at bruken bør skje under mer ordnede forhold.

Hvis ambisjonen er å bli full fortest mulig, har du alltid det som enkelt og greit heter «Brennevin 60», altså 60 prosent alkohol.

Jeg vet ikke hvor Jens Stoltenberg fikk tak i den hasjen han har innrømmet å ha røykt i sine unge år, men den var i hvert fall ikke skattet for. Kanskje var det en brun klump fra Marokko eller Afghanistan, og uansett hvor den kom fra, fant den veien til Oslo gjennom en næringskjede som er illegal, uoversiktlig og voldelig. Stoltenberg hadde heller ingen anelse om hva han røykte, hvor sterk den var eller om den var ispedd andre stoffer som ikke var så bra å få i kroppen.

Hadde han blitt tatt og straffet for det, ville kanskje rullebladet og stigmaet umuliggjort den senere karrieren som statsminister og NATOs generalsekretær. Det gikk fint med Stoltenberg, som det gjør med stort sett alle som har røykt hasj. Men spørsmålet er om alle disse sidene av cannabisbruken, at stoffet er kriminalisert og innvevd i en stor, svart økonomi med null kontroll på innhold og kvalitet på varen, skaper flere problemer enn det løser.

I Nutts oversikt over stoffenes skadepotensial, er som nevnt cannabis midt på skalaen. Det største risikoen er at for folk som er disponert for visse psykiatriske lidelser, kan cannabis virke utløsende. Det utgjør en reell og voldsom risiko for dem det gjelder, men samtidig er det veldig få. For de aller fleste er det rimelig å legge til grunn at risikoen er liten så lenge en ikke bruker for mye, for ofte. Det er mindre avhengighetsskapende og mindre giftig for kroppen enn alkohol.

Fordi kriminalisering har en rekke uheldige konsekvenser og fordi stoffet i seg selv ikke utgjør en så stor risiko, foregår det internasjonalt en utvikling med avkriminalisering, og flere steder også legalisering. Det siste innebærer at det åpnes for salg.

Noe blir man for eksempel mer «stein» av, noe blir man mer «høy» av, og folk har gjerne preferanser for det ene eller andre.

Legalisering handler om at staten tar kontroll over markedet, slik den gjorde med alkohol etter at forbudet viste sine negative sider på 1920-tallet. Fremfor å bruke ressurser på å håndheve forbud, etablerte staten heller ordninger som søkte å regulere befolkningens forbruk. Et av resultatene av den strategien var Vinmonopolet.

Når du stikker innom Vinmonopolet for å handle inn til helgen, kan du ikke bare velge mellom utall typer drikk med utall smaker. Du kan også handle med nyanser av rus i tankene. Kanskje vil du ha en tung og god rødvin til å synke ned i en bok og en sofa med, kanskje er det lette og friske bobler du vil servere vennene dine på balkongen, eller kanskje skal du ha fest og blander tre typer sprit i en glassbolle, en punsj med en «punch» for å kickstarte kvelden, eventuelt blander du hvitvin, soda og eplemost i punsjbollen, for å unngå at slipset er rundt hodet allerede klokken åtte.

Hvis ambisjonen er å bli full fortest mulig, har du alltid det som enkelt og greit heter «Brennevin 60», altså 60 prosent alkohol.

Litt i samme gate kan man forestille seg en polutsalg for cannabis. Også der ville det være et utvalg av typer og smak, og kanskje viktigst, opplysninger om ruspotensialet. THC-nivået er den viktigste variabelen, og det kan variere tilsvarende forskjellen mellom vin og «Brennevin 60». Man kjenner ikke forskjellen mens man røyker, slik man ville kjent at brennevinet brant, så desto viktigere å vite på forhånd. I tillegg er det mange nyanser knyttet til de andre virkestoffene, cannabidiolene, som kan være fint å få opplyst. Noe blir man for eksempel mer «stein» av, noe blir man mer «høy» av, og folk har gjerne preferanser for det ene eller andre.

Hvis målet er å redusere skadet, så er det imidlertid mye mer å hente på andre områder.

Nå for tiden etableres slike steder i Canada, hvor de legaliserte cannabis i 2018. De har detaljerte regler for hvem som kan selge og hvordan de kan gjøre det, krav til produktene, varedeklarasjon, emballasje, regler om hvor mye som kan kjøpes, aldersgrenser og så videre, og overtredelser av reglene straffeforfølges. Lovgivningen som regulerer det hele har tre formål:

For det første å holde cannabis borte fra ungdommen, for det andre å holde profitten unna kriminelle miljøer og for det tredje å beskytte folkehelsen og sikre trygghet ved å tilby voksne mennesker tilgang til lovlig cannabis.

Når et rusmiddel kjøpes i en butikk av en ekspeditør som guider deg gjennom vareutvalget, fremfor av en navnløs person på gaten, mest mulig i skjul for omverden, og uten noe form for garanti for hva du betaler for, så er ikke det bare et praktisk anliggende. Det gjør også noe med meningsdimensjonen, cannabis skyves bort fra avvik og kriminalitet og i retning av en form for normalitet. Spørsmålet er da om en viss normalisering er greit.

For de fleste som allerede bruker cannabis er normalisering naturligvis å foretrekke. De kan fortsette å søke cannabisrusen, men uten å oppsøke og delta i et kriminelt marked. For samfunnet er det også åpenbare gevinster i å overta cannabisøkonomien, få den under kontroll og la overskudd tilfalle fellesskapet. Men normalisering vil også påvirke bruken, og mest sannsynlig ville den økt. Med tradisjonen det er for å lage restriktive ordninger i Norge, er det ikke sikkert økningen ville blitt så stor, men muligens stor nok til at det ville gitt utslag på enkelte skadeparametere. Hvis målet er å redusere skadet, så er det imidlertid mye mer å hente på andre områder.

(…)

Vil vi redusere rusmiddelavhengighet? Start med alkoholen. Vil vi redusere rusrelatert vold? Start med alkoholen. Vil vi redusere antall ulykker? Start med alkoholen. Det er ikke til å komme unna at alkoholen er elefanten i rommet hvis målet er å redusere skader. I siste utgave av Folkehelserapporten slås det fast ganske klart: «Alkohol er årsak til betydeleg meir helsemessige og sosiale problem i samfunnet enn narkotika».

Nå er det sånn at Norge allerede har mange av de mest effektive tiltakene for å redusere alkoholrelaterte skader. I studier av ulike lands alkoholpolitikk kommer vi best ut. Vi har i lengre tid operert med reguleringer som bidrar til å holde de sosiale og helsemessige omkostningene på et lavere nivå enn mange andre land. Monopolordningen begrenser tilgangen på de sterke sakene, bevillingsordningen kombinert med salgs- og skjenketider gjør at man ikke impulskjøper en sixpack fra Narvesen på vei hjem fra byn, avgifter bidrar til at alkohol gjør innhugg i lommeboken og må veies opp mot andre goder, og det er ikke lov til å reklamere, det vil si friste med en kald pils fremfor en kald cola. Alt dette begrenser forbruket, som igjen begrenser skadene.

Folk tenker gjerne at vi er blitt mer kontinentale, litt mer som i Frankrike og Italia, der vin inngår i hverdagen og mindre som middel for grøftefyll.

Innenfor dette rammeverket har imidlertid alkoholpolitikken blitt liberalisert de siste tiårene. I 1980 var det i over 200 kommuner ikke mulig å få kjøpt seg en øl på butikken, og blant dem var det i over 90 heller ikke mulig å oppdrive en pub som skjenket deg. Nesten en fjerdedel av kommunene var med andre ord alkoholfrie, bortsett fra hjemmebrenten som nok fylte et tomrom en del steder. Nå er folk blitt vant med at alkohol er ganske enkelt tilgjengelighet, selv om det ikke er helt fritt.

De fleste bor i nærheten av et polutsalg eller en butikk med øl, og selv om man kan synes det er dyrt, så tar øl og vin relativt sett mindre av månedslønna enn den gjorde for noen tiår siden. Undersøkelser viser at folk stort sett er fornøyd med politikken, men det er muligens en hårfin balanse. Politikerne som får til å heve avgiftene slik at det merkes og kanskje også begrenser noe av tilgjengeligheten, bidrar med all sannsynlighet til å redusere de alkoholrelaterte skadene – alkoholforskningen er ganske klar på at det er de universelle tiltakene som har størst effekt – men slike politikere vinner kanskje ikke valg.

Fylla er en del av den norske alkoholkulturen og kulturelle endringer lar seg ikke nødvendigvis styre ovenfra.

Det er to typer drikkemønstre som står for mye av problemene. Det ene er høyt forbruk over tid, det andre er mye på en gang, populært kalt fylla. Det norske drikkemønsteret er som kjent preget av det siste, men det første angår også flere folk enn før. Folk tenker gjerne at vi er blitt mer kontinentale, litt mer som i Frankrike og Italia, der vin inngår i hverdagen og mindre som middel for grøftefyll.

Det stemmer til en viss grad, for vi drikker mer til hverdags enn før, gjerne et glass eller to, men det har bare kommet i tillegg til festen. Når bakrusen har lagt seg etter helgen, koser man seg litt gjennom uken, og for mange tar det ikke så langt tid før det braker løs igjen. Dette er karikert fremstilt, men ikke helt usant.

Det høye forbruket over tid er det særlig den eldre delen av befolkningen som holder på med. De drikker seg ikke så ofte fulle, men de drikker i sum mye mer enn før. En venn av meg sa en gang at han så for seg en alderdom med en mild alkoholisme. Det kan høres ut som et hån mot de som er fanget i ordentlig alkoholisme, men det er ikke poenget. Han er glad i pils og så for seg en hverdag der han drikker noen øl hver dag, fordi det er så godt og fordi kriblingen som hører med kjennes bra.

Når det gjelder å ta tak i vår tids største rusproblem, kan det se ut som vi får uventet drahjelp fra ungdommen.

Det er mulig det er dette mange eldre driver med i dag, og for mange er det nok helt topp, det er livskvalitet, men flere kommer sannsynligvis også til å gli over i en hverdag hvor rusen får et mørkere drag. Selv om noen er mer disponert enn andre for å bli avhengig, for å la alkoholen ta litt for stor plass i tilværelsen, ligger det som en mulighet hos de fleste. Hvis pappvinen på kjøkkenbenken i stadig større grad blir et mer fristende selskap enn kveldstur eller kino med venner, kan det handle om at leve-rusen er i ferd med å bli rus for å være.

Fylla er en del av den norske alkoholkulturen og kulturelle endringer lar seg ikke nødvendigvis styre ovenfra. De utvikles og oppstår, ikke uten grunn, men ikke så ofte av at de vedtas på Stortinget. Det er for eksempel ikke vedtatt at ungdom skal drikke mindre, men det har likevel skjedd siden begynnelsen av 2000-tallet. Ungdom i dag lever under det samme alkoholpolitiske regimet som unge for noen tiår siden, om noe har tilgjengeligheten bare økt, men de drikker likevel markant mindre.

Forskerne spekulerer i årsakene, og peker blant annet på at de bruker tiden foran skjerm heller enn å drive gatelangs, at de er ambisiøse og ikke vil la bakrus gå utover prestasjonene, og at de gjør som ungdommer alltid har gjort, markerer avstand til foreldrene, og denne gangen ved ikke å drikke som de gjør. Når det gjelder å ta tak i vår tids største rusproblem, kan det se ut som vi får uventet drahjelp fra ungdommen.

Dette er et utdrag fra boka «Meningen med rus», utgitt på Res Publica forlag. Res Publica og Agenda Magasin tilhører samme selskap. Les mer her.