Tilslørt nakenhet

Den iranske presidenten Hassan Rouhani var på besøk i Frankrike og Italia tidligere denne måneden. I Roma hadde presidenten møter med den italienske statsministeren Matteo Renzi, president Mattarella og paven. Merkelig nok var det ikke innholdet i samtalene som vakte mest medieoppmerksomhet, men det forholdet at en rekke antikke statuer som befant seg i et museum Rouhani besøkte, måtte dekkes til.

Møtet mellom de italienske og iranske representantene ble holdt i Kapitolmuseene i Roma, som er regnet som verdens eldste offentlige kunstsamling. For å komme frem til den fornemme salen hvor samtalene skulle foregå, måtte Rouhani og hans delegasjon passere en lang korridor flankert av statuer av nakne kvinner og menn fra romertiden. Av frykt for at disse skulle virke støtende på presidenten, ble de dekket med store, hvite skjermer på alle sider.

Nakenhet hvor enn man snur seg!

Også stedet for den planlagte pressekonferansen viste seg å være problematisk. I utgangspunktet tenkte man at denne kunne foregå foran rytterstatuen av den romerske keiseren Mark Aurel, men denne ideen ble forlatt da det viste seg at bronsestatuens dinglende «hestkuk» ville være tydelig synlig på TV-bildene.

Italiabesøket inkluderte også audiens hos paven i Vatikanet. I pressemeldingen står det at møtet mellom de to religiøse lederne ble holdt bak lukkede dører, kun i nærvær av en prest og to tolker. Sannsynligvis fant møtet sted i Vatikanpalasset, mens det planlagte besøket i Det sixtinske kapell ble avlyst. Her ville nemlig den iranske presidenten og hans delegasjon ha støtt på det samme problemet som i Kapitolmuseene – nakenhet hvor enn man snur seg!

I et brev til Michelangelo hevdet han at Dommedagens figurer ville passet bedre i et horehus.

Det sixtinske kapell er dekorert med kunst utført av den toskanske maleren og skulptøren Michelangelo Buonarroti (1475-1564). Michelangelo var i sving her ved to anledninger. Først i årene 1508-1512, da han dekorerte taket med den berømte scenen hvor mennesket gis liv ved at Gud berører Adams fingerspiss. Deretter, flere tiår senere, var han her igjen for å utføre den majestetiske Dommedagen, som stod ferdig i 1541.

Dommedagen gjengir mer enn 400 personer. Øverst er den majestetiske Kristusfiguren, flankert av helgener; lenger nede sjeler som står opp fra de døde eller som blir jaget ned i helvete. Menneskene er enten nakne eller kun lett påkledte og englene er gjengitt uten vinger.

Det sies at pave Paul III, da han fikk se verket ferdig i 1541, falt på kne og ba Gud om ikke å dømme ham for hardt på Dommens dag. Men ikke alle var helt tilfreds med det Michelangelo hadde gjort. Pavens egen seremonimester, Biagio av Cesena, vurderte det som «skammelig at man på et så hellig sted skulle ha malt alle disse nakne figurene. … De passer bedre i et offentlig bad eller en taverna enn i pavens kapell,” sa han.

At det var motstand blant kirkens menn er kanskje ikke så rart. Mer overraskende var skepsisen fra kunstnerhold. Spesielt gjaldt det kritikken fra den toskanske poeten Pietro Aretino som sa at han, som en troende person, ble fylt av skam i møtet med Michelangelos frivole løssluppenheten. I et brev til Michelangelo hevdet han at Dommedagens figurer ville passet bedre i et horehus.

Denne litterære tradisjonen er ofte blitt fornektet innen ortodoks islam.

Det merkelig med Aretinos kritikk er at nettopp han skulle stille seg i rekken av moralsk indignerte. I 1527 utga Aretino en diktsamling som var skrevet spesielt til pornografiske kobberstikk av trykkeren Marcantonio Raimondi. Serien, som forestilte helter og guder fra den greske mytologien i seksuell omgang, gikk under navnet “Le sedici posizioni” – de 16 (elskovs-) posisjonene.

Aretinos 16 posisjoner gikk også under navnet «I modi». Dette betyr «måtene» og referer til de stillingene eller posisjonene som det elskende paret inntar under seksualakten. På et vis kan man si at den er en vestlig parallell til den hinduistiske Kama Sutra. Som man vet, hadde også perserne og araberverdenen sin elskovslitteratur, med den verdenskjente «Tusen og én natt» fra 700-tallet i første rekke. Senere fikk man også Sheikh Nefzaouis «Parfymerte hage» – et manual som bl.a. beskriver hvordan en mann og en kvinne bør være utstyrt for å være seksuelt tiltrekkende.

Denne litterære tradisjonen er ofte blitt fornektet innen ortodoks islam, hvor man gjerne har sett alt fra prostitusjon og utroskap til pornografi og homofili som et resultat av påvirkning fra vestlig dekadanse.

Men tilbake til Aretino, som hadde andre og større «synder» enn pornografien. Han var nemlig beryktet for å benytte seg av kardinalers og hertugers svake sider for å presse dem for penger. Også Michelangelo ble et offer for Aretinos lyssky virksomhet. Aretino, som kjente til kunstnerens homofile legning, forsøkte å presse Michelangelo til å forære ham noen bilder. Michelangelo nektet, og hevnet seg ved å plassere Aretinos portrett i Dommedagen.

Hvis kroppen er skapt av Gud …

Til høyre i bildet ser man en skallet mann med en kniv i den ene hånden og skinnet av et menneske som er flådd i den andre. Mannen med kniven er apostelen Bartolomeus, som etter sigende ble flådd levende. Michelangelo har imidlertid gitt ham Aretinos ansiktstrekk. Også i skinnet som dingler fra hans venstre hånd kan et ansikt skimtes. Det er Michelangelos selvportrett. På subtilt vis har altså kunstneren hengt ut sin fiende som det han egentlig er: ikke en poet, men en sjarlatan.

Kritikken mot Michelangelos verk vokste med tiden og toppet seg i det såkalte Tridentinerkonsilet; en serie med møter i den katolske kirke som varte i hele 18 år hvor man forsøkte å demme opp for protestantismens fremvekst.

Blant protestantene var det enkelte som mente at bilder måtte fjernes fra kirkene med henvisning til Moselovens andre bud som forbyr troende å lage noe «gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden …». Katolske biskoper gjorde hva de kunne for å forsvare bilders plass i religionen, men innså at denne kampen ville være vanskelig med mindre det ble innført klare regler for hva som kunne regnes for anstendig og respektabelt.

På konsilets aller siste dag ble det vedtatt et dekret som la klare begrensinger for hvilke bilder som kunne brukes i kirker. Her het det at “all lidderlighet må unngås, slik at bilder ikke blir malt eller dekorert med forførende sjarm”.

Dessuten ser man jo at forførende nakenhet har vært utfordrende også i kristne kretser.

Michelangelos omdiskuterte verk ble ikke nevnt direkte i konsilets resolusjon, men er derimot sentralt i en av maleritraktatene som fulgte i kjølvannet av det, nærmere bestemt “Due dialoghi”, som var skrevet av teologen Giovanni Andrea Gilio. For Gilio var spesielt Michelangelos bilde av den hellige Katarina av Alexandria et skrekkens eksempel. Katarina var nemlig avbildet fullstendig naken, og det samme gjaldt martyren Blasius, like bak henne.

Det som mest opprørte Gilio var Katarinas fremoverbøyde kropp. “For å få folk til å le enda mer”, sa Gilio, “har Michelangelo latt henne knele foran Blasius i en positur som er helt uten blygsel; og han (altså Blasius) står over henne og holder sine redskaper og truer henne til stillhet, mens hun snur seg og spør om hva han har tenkt å gjøre, eller noe i den retning”.

Gilios traktat kom ut i 1564, samme år som Michelangelo døde, og var medvirkende til at paven nedsatte en komite som konkluderte med at “at bildene i (Det sixtinske) kapell, i likhet med bilder i andre kirker i Roma, ikke skal vise noe som er obskønt eller som er definert som usant i henhold til konsilets dekret.”

Dette ga støtet til den såkalte “fikenbladkampanjen”, der Michelangelos tidligere elev, Daniela da Volterra, fikk i oppdrag å dekke helgnenes edlere deler. Om lag 30 figurer fikk på denne måten et lendeklede rundt livet. Disse ble for det meste malt over originalen med tørr murmaling og kunne teoretisk fjernes i forbindelse med den siste restaureringen av Michelangelos verk, som ble foretatt på 1980- og 90-tallet.

Alt i alt er det kanskje ikke så rart at Rouhani ble holdt unna Det sixtinske kapell.

Det var imidlertid en endring som ikke kunne tilbakeføres. I tilfellet «Katarina og Blasius» hadde Daniele da Volterra gått grundigere til verks. Her var den opprinnelige murpussen hogget bort og ny lagt inn, slik at de to nå inntok en helt ny stilling. Den hellige Katarina har fått en kledelig grønn drakt, mens Blasius vender sitt ansikt respektfullt i motsatt retning.

Vi vet likevel hvordan Dommedagen egentlig skulle ha sett ut takket være en serie med samtidige kopier. Giorgio Ghisi laget kobberstikk av Dommedagen, mens Marcello Venusti laget et maleri som nå befinner seg i museet Capodimonte i Napoli – begge basert på Michelangelos original slik den så ut før «retusjeringen».

Alt i alt er det kanskje ikke så rart at Rouhani ble holdt unna Det sixtinske kapell. Dessuten ser man jo at forførende nakenhet har vært utfordrende også i kristne kretser. Men i den vestlige kunsttradisjonen har man, på den annen side, alltid sett på kunsten som et middel til å fremkalle det guddommelige i naturen. Den kroppslige skjønnheten og begjæret som er knyttet til den er en del av Skaperverket. Det var nettopp dette pave Johannes Paul II minnet sine tilhørere om da det nyrestaurerte kapellet ble gjenåpnet i 1994: “Hvis kroppen er skapt av Gud … og kunstneren ydmykt avdekker det som Gud har skapt, så må man også medgi at det er Gud som er opphavet til menneskelig skjønnhet”.