Å trekke sverdet mot et hav av sorger

Dype, foruroligende lyder kom fra fiskebåten idet gravemaskinen nok en gang krasjet klørne sine mot båtens kropp. Det lød som skrikene til en skadet mann, som desperate smertebrøl. For hvert slag stønnet båten mens det opprevne treverket ble spredt utover gresset. Like ved bøyde kvinnens hode seg enda et par centimeter, som for å si: «Unnskyld». Der sto også jeg, noen meter unna havet, og følte meg tung og nummen mens jeg hørte disse utenomjordiske, menneskeliknende lydene. I lufta var smaken av salt, vått treverk og harpiks.

Det var et alvorstynget øyeblikk. En følelse av sorg og tap senket seg på alle som var vitne til avlivningen: fiskerens kone og bror, kystvakta som overså båtvrakingen, og noen tilfeldig forbipasserende. Da det var over, gikk kvinnen for å signere at hun hadde vært vitne til at hennes syke ektemanns trebåt ble vraket. Kystvakta klappet henne på skulderen og sa: «Så så, pengene kommer snart».

Hvert år utspilles rundt 500 av disse ofte tragiske scenene i Hellas. Dette skjer fordi rundt 500 tradisjonelle fiskebåter, alle håndbygd i en tradisjon med historiske røtter, ødelegges hvert år fordi fiskerne vil benytte seg av EU-direktiver som belønner avviklingen av «overflødige» fiskebåter med sjenerøse kompensasjoner.

Å avvikle en båt vil si at du enten må vrake den eller selge den til et utviklingsland. I begge tilfellene blir båtens fiskelisens inndratt. Hvis båten ødelegges, får eieren en raus vrakpant. De strevende fiskerne i Hellas får kompensasjoner på mellom 80 000 og 120 000 Euro, en sum som er dobbelt eller trippelt så mye som det koster å bygge en ny båt. Hvis en fisker sliter med å få endene til å møtes, hvorfor ikke ofre båten sin for en god sum?

Direktiv nr. 2792/1999 vedrørende strukturstøtte i fiskesektoren har eksistert i nesten tjue år. Sammen med andre reguleringer (EUs felles fiskeripolitikk fra 2013 og den nyere EU reguleringen nr. 508/2014) er direktivet et forsøk på å takle overfisking i EUs havområder. Men slik tilfellet ofte er når EU tar for deg de store tallene, ser dette direktivet ikke skogen for bare trær og sidestiller 20 meter lange hvitfiskebåter på Atlanterhavskysten utenfor Irland med ni meter lange selvbygde trebåter som fisker i Egeerhavet.

Å redusere det totale antallet fiskebåter i EU, uten å se på hvilket land de tilhører eller hvor de fisker, kan gi utslag på den samlede statistikken, men tiltaket bommer på mål.

LES OGSÅ OM BRANNENE SOM RAMMET HELLAS I SOMMER

«Det er en lov som skal forhindre overfisking, men den gjør ikke det», sier Margarita Pournara, journalist for dagsavisa Kathimerini og en ivrig forsvarer av de tradisjonelle greske trebåtene, caïque. «For det første tar den fiskelisensen bort fra båten, men ikke fiskeren. For alt vi vet kan en fisker bruke kompensasjonen til å kjøpe en plastbåt og fortsette å fiske som før. Og i tillegg, når det er snakk om Egeerhavet, vil det å redusere antallet greske båter ha ingen reell effekt på overfiskingen. Når greske båter inndras, erstattes de bare av tyrkiske.»

«Det er litt som EØS-subsidiene til jordbruket som Hellas fikk på 1980-tallet», reflekterer hun. «Når det ikke ble fulgt opp på bakkenivå, brukte liksom-bøndene pengene på å bygge nattklubber og feriehus i stedet for å drive med landbruk. Og nå tar de båtene fra de som kan fiske. Det er latterlig.»

Pournara refererer til grekernes ukuelige evne til å få lover til å gagne seg selv på kreative måter: Det har vært flere tilfeller av at folk pusser opp for lengst pensjonerte fiskebåter bare for å få dem vraket og motta panten. Mesteparten av skylden ligger så klart på fiskeriavdelingen i Landbruksdepartementet, som ikke kontrollerer båtene som avvikles. Til forskjell fra Frankrike og Spania er det ingen reguleringer eller sanksjoner for strandede eller forlatte båter.

I tillegg har det ikke blitt gjort noen forskning på hvor mange båter i det hele tatt bør fjernes fra de greske havområdene, slik det ble gjort i Irland. Da irske havområder var truet av miljøkatastrofe (overfisking av torsk og ødeleggelse av den atlantiske koralreven) i 2006, avviklet myndighetene alle unntatt 2000 fiskebåter fra det irske registeret.

I Hellas søker fiskerne kompensasjon til å få båtene sine ødelagt på et «førstemann til mølla»-grunnlag. Ingen stiller spørsmål. Av en flåte på 17 500 tradisjonelle caïque-båter av alle slag (perama, trehandiri, varkalas, karavoskaro), har mellom 12 500 og 14 500 allerede blitt tilintetgjort. Nå gjenstår bare to til tre tusen intakte eller forsømte båter, og i skrivende stund venter 522 av dem på å tas av dage.

Tradisjonsbåtforeningen i Hellas, som ble stiftet i 1999 av 25 ivrige båtentusiaster, gjør sitt for å redde båtarven. En av hovedkravene deres er at EU skal tilby en raus kompensasjon for folk som ønsker å bruke båtene sine til annet enn fiske, for eksempel å gjøre dem om til transportbåter for turister, museumsgjenstander eller utdanningsfartøy.

De jobber også for å stifte utdanningsinstitusjoner slik at unge kan lære seg tradisjonelle seile- og båtbyggeteknikker. Å bygge en båt på tradisjonelt vis krever en rekke håndverkere: Du trenger en karavomarangos (båtbygger), en ekspert på liming og overflatebehandling, en harpiksmester og en seilduksmaker. I dag er det svært få igjen i Hellas med disse ferdighetene.

«Jeg var rundt elleve da en mann kom til nabolaget vårt med båtene», sier 84-åringen Dinos Korakis. Han er en av de få trebåtbyggerne igjen i Hellas med det aktive verftet sitt på øya Spetses, hvor forfatteren John Fowles bodde og brukte som bakteppe for sin kryptiske roman, The Magus. Korakis-verftet har røtter tilbake til den osmanske tiden. «Jeg ble helt hektet og har jobbet med båtbygging siden. Hele dagen lang. Ingen grunn til å sjekke klokka. Og hva gjør unge folk i dag? De henger og slenger med en kaffekopp i hånda. Jeg har jobbet og slitt hele livet.»

Ved føttene hans sitter hunden, Typhoon. Dinos er hørselshemmet, så Typhoon vokter stedet. «Jeg husker en gang jeg bygde en båt til [skipsbaronen] Stavros Niarchos, som eide naboøya Spetsopoula. Båten var ferdig og vi skulle senke den ned på vannet med tau fra det bratte berget. Det var en stor båt: tolv og en halv meter lang. Niarchos hadde hentet alle arbeiderne på øya for å få det med seg. Den første kona hans, som senere døde, skulle døpe båten.

Hun var gravid med sønnen Constantine, som også døde tidlig. Like ved var en liten falleferdig kirke, St Constantine. Berget var uthult, og jeg var redd for at den ville rase sammen og at både vi og båten ville falle ned i havet.» Han humrer. «Jeg husker da han besøkte oss mens vi bygde henne på Spetses. Han kommer bort til meg og sier: ‘Brukte dere døblinger?’ Han visste at vi brukte tredøblinger i kjølen! Det er en gammel tradisjon. Det sies at det holder treets sjel i live.»

Denne myten om at håndbygde trebåter er som levende vesener er noe man finner i alle fiskesamfunn i alle sjønasjoner i verden, for ikke å snakke om i et land hvor båtbyggekunsten har blitt overlevert fra far til sønn i over 2500 år. For den 93 år gamle båtbyggeren Mastro-Mihalis Xadjinikolaou fra Rhodos, er de mer enn levende vesener; de er barna hans. «Jeg skal fortelle deg hvordan det føles når en bulldoser kommer og knuser en av dem», sier han i et intervju med Margarita Pournara.

«Jeg gråter, det gjør vondt, fordi jeg vet hvor mye arbeid har blitt lagt inn i byggingen av den. Jeg lager kjølen, jeg stryker og omfavner den, jeg hører den snakke. I et år, kanskje to, er jeg ute i verftet hver eneste dag. Og når den er klar og må forlate meg, smerter det meg like mye som om noen har tatt fra meg barnet mitt. Som når datteren din gifter seg og alt du kan tenke på er alle gangene du sang nattasanger til henne. Jeg bygger ikke ting. Jeg bygger noe du kan gå om bord på, og som tar deg med på en reise. Hvis det ikke var for båtbyggerne, ville ikke menneskeheten eksistert. Det er båtbyggere som bringer verden sammen, ikke kapteiner. Det er vi som gjør dem til kapteiner. Grekerne reiste til alle verdens hjørner med håndsydde seilduker dyppet i harpiksolje. Ingen kompasser. Bare stjernehimmelen. Mannskapet, Gud og en stødig trebåt. Hvordan kan vi la oss glemme dette?»

Ikke alle gjør det, viser det seg. Like ved verftet på Spetses er huset til en mann med en evne til å blåse nytt liv i gamle ting. 39 år gamle Stratis Andreadis, grunnleggeren av Salty Bag-merket (som samler inn forkastede og ubrukte seilduker fra greske båter og gjør dem om til slitesterke vesker) og som eier sin egen caïque – passende nok kalt Stratis – bygd av Korakis i 1993, og som grunnla Spetses Classics Yacht Regatta i 2011 for å hjelpe de strevende båtbyggerne i Spetses og redde de vakre tradisjonsbåtene fra å forfalle.

Vi tok en prat på den skjønne verandaen til Hotel Poseidonion, som Fowles beskriver i The Magus som «an obese Greek Edwardian hotel» og omdøpte til Philadelphia. Andreadis er like barsk og solbrun som en sjømann; han og mannskapet hadde endt opp i vannet dagen i forveien da masten på Stratis knekte på en hustrig tur på den smaragdgrønne havet på regattaen. De tok båten med til Korakis, som begynte å reparere den med en gang. Neste morgen var de klare til å sette seil igjen, ladet med enda større eventyrlyst.

«Jeg hadde lyst å gjøre tre ting med regattaen», sier den erfarne yachtsmannen Andreadis. «Jeg ville gi arbeid til de tradisjonelle trebåtsverftene på øya. Jeg ville være med på et kappløp som ikke var fiendtlig, slik du ofte ser i seilekonkurranser hvor alle prøver å være større og bedre, og mange faller utenfor fordi de ikke kan konkurrere på det nivået. Og hvis jeg skal være ærlig, hadde jeg et ønske om å få se de vakre båtene på havet rundt denne legendariske båtbyggerøya.»

Og fem år senere har han nådd målet. Regattaen, som arrangeres i juni hvert år, har gitt mer arbeid til Korakis-verftet enn de noensinne kunne ha drømt om. Pandelis, sønnen til Dinos, har bygd og reparert flere master de siste fem årene enn faren hans har gjort i hele livet sitt. Tradisjonelle båter fra over hele verden har blitt med i konkurransen, blant annet Puritan, seilskuta fra 1930-tallet som ble brukt av den amerikanske flåten under andre verdenskrig.

Og Antara fra 1951, som kom hele veien fra Australia da båtens 80 år gamle kaptein spontant bestemte seg for å matche Lord Byrons siste ferd fra Genova til Hellas i 1893, for å bistå i kampen for gresk uavhengighet.

De greske caïque-båtene har sin egen kategori: Egeerhavets klassiske seilskuter. Stratis konkurrerer i denne kategorien, sammen med Marida, min personlige favoritt med de særegne røde seilene, bygd av ingen ringere enn far og sønn Korakis. «Navnet på klassen er oppkalt etter den levantiske seilskuta Flotilla», sier Andreadis, «flåten av fiskebåter som under britisk kommando kjempet mot nazistene i Egeerhavet. Greske fiskere satt seil i ly av mørket for å frakte eller hente budbringere, redde partisanere og hindre de tyske styrkene.»

 

Mange av caïque-eierne er fiskere som ikke kunne å seile før regattaen, som den lokale butikkeieren Anargyros Mathios. Andreadis brukte de første tre årene på lære bort reglene for tradisjonell seiling. «Anargyros Mathios hadde aldri seilet før i sitt liv. Han fikk montert seil på fiskebåten sin og på mirakuløst vis vant han kappløpet. Øya gikk helt amok da en av deres egne gikk av med seieren. Ordføreren kom, biskopen kom, moren hans kom med gledestårer i øynene. Det var så gøy!» mimrer han.

For tre år siden var Andreadis og noen venner på Cowes Classic Week i England. «Det var brunt og kaldt og det var midten av juli. Det eneste som var varmt var vannet. Så vi snakket med noen seilere og sa: Hør her, vi har det samme i Spetses, bare med mindre klær, strålende sol og kaldere øl. Kom og se». Og siden har britene møtt trofast opp.

“The Greece of the islands is Circe still; no place for the artist voyager to linger long, if he cares for his soul”, skriver Fowles in The Magus. Båtbyggerne er i dag under en liknende forbannelse, og Tradisjonsbåtforeningen og Andreadis kjemper imot den ved å redde båter og åpne regattaen for verden: «Du kan ikke noe for å bli lamslått av hvor vakre disse båtene er», sier Andreadis. «Kom og se dem seile i tre dager, og så kan du fortelle meg om du hadde gjort alt du kunne for å redde dem eller ikke.»

Oversatt fra engelsk av Sigrid Strømmen