Tøffe vilkår for Sri Lankas teplukkere

– Det er lange dager. Jeg og mannen min jobber fra morgen til kveld, og for det får vi 650 rupies (ca. 35 kroner) dagen.

Det forteller Rina mens hun plukker teblader i plantasjen utenfor byen Imaduwa, med en vakker beliggenhet i et grønt og kupert landskap i sørprovinsen i Sri Lanka.

– Jeg har ofte vondt, sprekkene rekker ikke å gro

– Ja, det er ikke lett, sier kollegaen Denusha og fortsetter:

– Jeg har jobbet her siden jeg var barn, men det er bare å fortsette, jeg har tre barn å forsørge, så hva skal jeg gjøre?

Livet på plantasjen

Sri Lanka er verdens fjerde største teprodusent (etter Kina, India og Kenya) og eksporterer i gjennomsnitt sju millioner kilo te i uka. I år feiret landets teindustri 150 år, noe som ble markert med brask og bram.

Noe som ikke har blitt gitt nevneverdig oppmerksomhet, er tearbeiderne og forholdene rundt arbeidet som knapt har sett endringer siden teproduksjonens oppkomst under britisk styre. Mange teplukkere, som er først og fremst kvinner, arbeider hele livene sine på plantasjen, men får sjelden den behandlingen og medisinen de trenger. Teplukking er anstrengende arbeid, og mange får sprekker og sår på fingrene som er vanskelige å få til å gro, og som med tiden blir kroniske.

– Jeg har ofte vondt, sprekkene rekker ikke å gro, sier Denusha.

– Eierne vil ikke at vi skal bruke hansker for da går det saktere å plukke, så om vi vil ha hansker, må vi kjøpe dem selv, og det blir dyrt ettersom de slites ut ganske fort.

Ser arbeidslederne at noen bruker hansker, kan de bli sure, men mange gjør det likevel i smug.

Og det er mange teblader som skal plukkes. For å produsere ett kilo kreves det omlag 5000 teblad.

– De sier at tebladene skades om man bruker hansker, sier Brintha, som også plukker te.

– Ser arbeidslederne at noen bruker hansker, kan de bli sure, men mange gjør det likevel i smug. Selv bruker jeg av og til lakserolje på fingrene og holder dem en stund over en flamme. Så går det bra å plukke i noen dager igjen, til verkingen kommer tilbake.

Jobber for barnebarnas framtid

Den eldste teplukkeren jeg treffer er 70 år og kalles for Granny. Hun har jobbet på plantasjen i hele sitt liv. Også datteren hennes Chaturika plukker te, og nå gjør de alt de kan for at neste generasjon ikke skal måtte følge i deres fotspor.

– Jeg ønsker virkelig noe annet for barna mine, det finnes ingen framtid for dem her, sier Chaturika. Det eldste datteren min nærmer seg 18 år, og jeg vil ikke se henne jobbe her sammen med meg. Utdanning i Sri Lanka er avgiftsfri, men det koster for reise, bolig, klær og mat.

Jeg gjør det for barnebarna, sier Granny. – De skal ikke måtte jobbe her.

– Det blir mye penger. Guttene mine er 11, 14 og 15, så det er noen år igjen. Jeg vil så gjerne hjelpe dem.

Granny sier at skadene hennes har blitt kroniske, og hun kan ikke engang vaske klærne sine. Det gjør vondt når hun skal vri ut plaggene.

– Men det verste er at jeg ikke kan spise ordentlig, fingrene skjelver når jeg forsøker å blande risen.

Jeg spør henne hvorfor hun fortsetter.

– Jeg gjør det for barnebarna, sier Granny. – De skal ikke måtte jobbe her.

Rina og hennes mann

Kvinnene jeg møter er singalesere, men det er fordi vi er i sørprovinsen. Ellers er majoriteten av landets tearbeidere indiske tamiler.

Når den lange arbeidsdagen går mot slutten, blir jeg med Rina for å se hvordan hun bor. Bosted inngår i arbeidskontrakten. Etter en kronglete gåtur på stier mellom teåkrene kommer vi fram til et forfallent hus.

Svarte fuktflekker vitner om forsømt vedlikehold, og mørtelen som har løsnet har etterlatt sår i både vegger og gavler. Huset har ikke innlagt vann; det må Rina hente med bøtte fra en brønn. Takplata ligger løs, så mannen til Rina har lagt gamle sykkel- og motorsykkeldekk på taket i forsøk på å holde den på plass.

Her har Rina og mannen bodd siden de giftet seg i 1997. Ingen reparasjoner har blitt gjort siden den gang.

Mannen til Rina sitter på en stol og hviler, hoster. Det høres ut som en røykhoste. Når jeg ser litt spørrende ut, trekker Rina på skuldrene.

Jeg har hørt at teplukkere kan stille mer krav dersom plantasjene er sertifiserte. Sertifiseringen gir eierne bedre betalt, så de vil ikke miste den

– Det er fra alt innsektsmiddelet, det er mest mannen som sprayer, og de har sjelden noen beskyttelsesklær på seg. Mannen min har også problemer med at øynene svir og renner.

Jeg spør om hun har noe kjennskap til sertifisering, og hun sier at hun ikke vet så mye, men at hun har hørt at det innebærer visse forbedringer.

– Jeg har hørt at teplukkere kan stille mer krav dersom plantasjene er sertifiserte. Sertifiseringen gir eierne bedre betalt, så de vil ikke miste den.

Selskapenes sosiale ansvar

En organisasjon i Sri Lanka som jobber med å forbedre plantasjearbeidernes situasjon er Instituttet for Sosial Utvikling (ISD), en ideell organisasjon som ble startet i 1991 av en gruppe aktivister som ville styrke de marginaliserte og diskriminerte plantasjesamfunnene. Og det er mange arbeidere å verne om. Teindustrien har direkte og indirekte omlag 2 millioner personer ansatte.

– Hva denne første gruppa med aktivister gjorde var å trekke konklusjonen at hvis ikke arbeiderne ble styrket til å kreve egne rettigheter, ville ingen utviklingsaktiviteter utenfra være tilstrekkelige. Derfor jobber vi med ulike empowerment-prosjekter og fokuserer særlig på kvinner, sier Muthulingam Periyasamy som er leder for ISD.

Sertifiseringen Fairtrade jobber med småbrukere som selv eier det de dyrker, og ikke har noen ansatte

En del av virksomheten består i å oppmuntre UTZ-sertifisering av plantasjene for å understreke selskapenes sosiale ansvar. Muthulingam Periyasamy mener at en sertifisering fører til økt produksjon og kvalitet, samt et bedre miljø og bedre helse for arbeiderne.

– Til og med forholdet mellom arbeidsgivere og ansatte bruker å bli mye bedre.

At ISD har valgt UTZ framfor andre sertifiseringer er fordi de begynte arbeidet sitt ved de større plantasjene. Ifølge Muthulingam Periyasamy finnes det 402 store teplantasjer i landet, 200 mellomstore, og omlag 400 000 småplantasjer som kan ha noen få ansatte, bestå av kooperativ eller være små selvforsynte familiehusholdninger. Sertifiseringen Fairtrade jobber med småbrukere som selv eier det de dyrker, og ikke har noen ansatte.

– Vi kunne så klart jobbet med andre organisasjoner også, men det er snakk om tid og ressurser.

UTZ eller fairtrade?

De siste årene har det vært en økende trend blant Sri Lankas plantasjer å skaffe seg sertifiseringer ettersom det har blitt et viktig verktøy for markedsføring. I 2016 var UTZ det største programmet for te med 279 sertifiserte plantasjer, noe som inkluderer både større plantasjer og mindre kooperativt eide jordbruk. Fairtrade i Sri Lanka har sertifisert 36 «hager» i større plantasjer, samt 17 småplantasjer.

Britta Wyss Bisang, programleder for UTZ på hovedkontoret i Amsterdam, forteller at sertifiseringen deres har mye til felles med Fairtrade, men at det også finnes forskjeller.

Til tross for forbedringene som sertifiseringer innebærer rettes det samtidig en del kritikk mot dem

– En av forskjellene er hvordan man øker inntektene for plantasjearbeidere. UTZ-sertifiserte plantasjer øker inntekten ved at de lærer seg å kultivere bedre avlinger, noe som gir bedre kvalitet og økt avkastning, og produksjonen blir mer livskraftig på lengre sikt.

– Fairtrade på den andre siden støtter jordbrukerne gjennom en sentralbestemt minstepris slik at de garanteres en viss inntekt når avlingene selges. Men vi tror at en bedre produksjon er minst like viktig og at modellen med «markedspris pluss premium» tillater flere å være med, som vi tror har en mer positiv innvirkning.

Kritisk til sertifisering

Til tross for forbedringene som sertifiseringer innebærer rettes det samtidig en del kritikk mot dem. Blant annet har den Svenska Naturskyddsföreningen (SNF) undersøkt ulike sertifiseringsorganisasjoner i en omfattende rapport fra 2015. Der løftes UTZ fram for å være «en bred sertifisering … (som) har lyktes med målet sitt, nemlig å nå mange», men at det høye antallet påvirker kravene som stilles, som at de er «betydelig mindre tøffe på miljøområdet enn for eksempel de økologiske». I samme rapport får også Fairtrade kritikk for å ikke stille tilstrekkelige krav om økologisk jordbruk, men bare gi anbefalinger.

Men finansminister Samaraweera har ingen planer om å endre det ferdige budsjettet, så Sri Lankas tearbeidere blir fortsatt nødt til å vente på bedre tider

Kritikere mener også at selv om sertifiseringer medfører forbedringer så har de fortsatt sine begrensninger og kan bare nå et visst nivå av framsteg. Det er et behov for store politiske innsatser for å få til mer gjennomgripende endringer. «The Centre for Policy Alternatives» i Sri Lanka sier at den nåværende regjeringens økonomiske politikk bidrar til at gapet mellom fattige og rike fortsetter å øke, selv etter at Sri Lanka i 2013 hadde den høyeste økningen av økonomisk ulikhet i hele Asia, etter Kina.

En stor årsak er ubalansen mellom direkte og indirekte skatt, som er 20:80. Å ha en slik tillit til indirekte skatter «skifter belastningen av beskatningen til de fattige», og UNDP (Forente Nasjonenes Utviklingsprogram) har advart president Rajapaksas om at en slik situasjon er uholdbar. Men finansminister Samaraweera har ingen planer om å endre det ferdige budsjettet, så Sri Lankas tearbeidere blir fortsatt nødt til å vente på bedre tider.

(Teplukkernes navn er fiktive etter ønske om å ikke bli sitert med navn. Teksten er oversatt fra svensk av Sigrid Strømmen.)