En venstreside for menn

Venstresiden har ikke det solide grepet om de mannlige velgerne som man en gang hadde. Ved Stortingsvalget i 2017 var 43 prosent av Arbeiderpartiets velgere menn. Senterpartiet var det eneste partiet som hadde en helt jevn kjønnsfordeling blant velgerne. Hvis bare menn kunne stemme hadde vi hatt borgerlig regjering i tiår allerede.

Det har ikke alltid vært slik. Menn var overrepresentert blant Arbeiderpartiets velgere helt fra starten av. Dette gjaldt fremdeles i etterkrigstiden. At mannen var sentral i venstresidens ideologiske prosjekt er det liten tvil om. Tenk bare på de kjente valgplakatene fra 30-tallet, som ofte gav den sterke mannen en sentral rolle – som Hele folket i arbeide-plakaten fra 1933. I et arbeidsliv som var dominert av menn var det jo også menn som «bygde landet etter krigen» i streng forstand. Kvinner skjøttet hjemmet, mens menn tok seg av byggingen og den materielle produksjonen.

På 80-tallet snudde det. Menn var plutselig ikke lenger i flertall blant venstresidens velgere. Det kunne virke som en tilfeldighet de første gangene det skjedde, men slik var det ikke. Menn har vært i mindretall blant venstresidens velgere helt siden den gang. SV har skilt seg ut som et parti med særlig lav mannsandel, men også blant Arbeiderpartiets velgere har det vært et tydelig mindretall av menn siden årtusenskiftet. Ved siste valg var bare 4 av 10 Ap-velgere menn.

Det kan jo ikke være biologisk og skjebnebestemt dette – menn var jo i flertall på venstresiden fram til for 30-40 år siden. Noe må jo ha skjedd med Arbeiderpartiet og venstresiden – eller har det skjedd noe med mannen? Er det eventuelt noe helt annet som ligger bak?

«Umandig» å ikke være raus?

Vi møter Harald Eia og Nils Brenna i Nydalen, i kantina til produksjonsselskapet hvor de begge jobber. Eia var programleder i TV-serien Hjernevask og forfattet boken Født sånn eller blitt sånn?, og har blitt en markant stemme i den norske diskusjonen om kjønnsforskjeller. Brenna er statsviter, og har blant annet jobbet med analyse i NRK og VG. Mange kjenner kanskje duoen fra NRK-programmet Sånn er du, hvor de intervjuer kjente nordmenn om personligheten deres.

– Se, sier Brenna, og viser fram to bilder av Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg. Nå er Arbeiderpartiets ansikt litt sånn. De to har på seg henholdsvis sykkelhjelm og joggetights. Så viser han et bilde av et bilde av gamle Ap-statsråd Torbjørn Berntsen – «leppa fra Grorud» – med furer i ansiktet og et innbitt ansiktsuttrykk. Kan det være noe med Arbeiderpartiets image som har forandret seg? Eller er sakene partiet står for i dag «kvinnesaker»?

– Det er jo umandig å ikke være raus, å ikke dele, sier Eia spøkefullt. For det kan vel ikke være hogget i stein at færre menn enn kvinner stemmer til venstre i politikken? Fenomenet er jo ikke eldre enn noen tiår.

– Kanskje Ap burde snakke mer om at Norge er best? spør Eia. Hvis gutter er mer opptatt av konkurranse, vil de begeistres av at Arbeiderpartiet skryter mer av at vårt sosialdemokrati gruser resten av verden. Hvis norsk venstreside skal fenge flere menn, burde de kanskje begynne å henge ut andre land for deres ynkelig lave nivå på likhet, lykke og likestilling.

Det virker rimelig at menn og kvinner har litt forskjellig syn på verden og på samfunnet. Brenna og Eia trekker fram noen spørreundersøkelser som tyder på at det er noen forskjeller mellom hvordan kvinner og menn tenker.

Spør man folk hvem som er den varmeste personen de vet om, troner «mamma» og «kona» i ensom majestet på toppen.

Andelen som synes mennesket grunnleggende sett er godt, framfor egoistisk, er like stort i Ap og H – rundt 60 prosent. Men i SV er det flere som mener mennesket er grunnleggende godt (rundt 70 prosent). I FrP er det færre (rundt 45 prosent). Morsomt nok følger andelen som synes synd på kjæresten sin hver gang vedkommende gråter nøyaktig samme mønster. Flest i SV, færrest i FrP, med Ap og Høyre midt mellom. Spør man folk hvem som er den varmeste personen de vet om, troner «mamma» og «kona» i ensom majestet på toppen. «Pappa» kommer langt, langt ned på lista, bak «Mette-Marit», men på nivå med «julenissen».

Det er helt opplagt at det er forskjeller mellom hvordan kvinner og menn lever sine liv og ser på verden – men ligger svaret på skiftet fra mannsflertall til kvinneflertall der?

Kirche, Kuche, Kinder

Vi drar til Institutt for samfunnsforskning, hvor vi har en avtale med valgforsker Johannes Bergh. Han er en av de som kjenner stemmemønstrene blant norske velgere aller best. Blant annet har han skrevet en artikkel som oppsummerer forskningen på nettopp årsakene til kjønnsforskjeller i stemmegivning. Han maner til en viss moderasjon:

– Det er viktig å være nyansert her – kjønnsforskjellene i stemmegivning er ikke så store.

Likevel er det en lang tradisjon, både i Norge og i utlandet, for å forske på The gender gap.  Tradisjonelt så det helt motsatt ut av i dag. Kvinner stemte til høyre og menn stemte til venstre. Forskerne var ganske så samstemte om at dette var knyttet til menn og kvinners ulike roller i samfunnet: mannen var i arbeid, mens kvinnens rolle var, for å bruke et gammelt tysk munnhell – å holde stell på de tre K-ene Kirche, Kuche, Kinder; kirke, kjøkken og barn. Kvinnelige velgere var mer opptatt av religion og hushold, og stemte på konservative partier som satte disse områdene høyest. Menn på sin side, var i arbeid og var dessuten mindre avvisende til de «hardere» politiske prosjektene på venstresiden, enn hva kvinner var.

Hva skjedde?

– Endringen i kjønnsfordeling hos partiene sammenfaller i tid med at kvinner kom i arbeid. Mye av dette knyttes til at kvinner oftere jobber i offentlig sektor, sier Bergh.

Faktisk er det overraskende stort samsvar i forskningen: Kvinners økte yrkesdeltakelse sammenfaller i tid med at kjønnsfordelingen til venstre vippet fra mannsflertall til kvinneflertall. Ikke bare i Norge, men på tvers av land.

Bergh mener partienes «image» er mindre viktig enn andre, mer underliggende årsaker. Han peker på to slike forklaringer. På den ene siden har kvinner litt andre økonomiske interesser enn menn. På den andre siden har kvinner litt andre holdninger enn menn.

Det går an å si at politikkens innhold har blitt «feminisert».

– Det går an å si at politikkens innhold har blitt «feminisert». Avisene skriver langt mer om velferd i dag enn på 60-70-tallet, og mindre om forsvar og skatt enn på 60-70-tallet, forteller Bergh. Menn er mer opptatt av forsvar og skatt, mens de er mindre opptatt av velferdsstaten enn kvinner. Samtidig som velferdsstaten har fått dominere dagsorden, har også innvandringssaken fått mer plass, en sak hvor kvinner og menn har litt ulike holdninger.

Interesseforskjellene er lette å forstå. Det er imidlertid ikke like lett å se hvor holdningsforskjellene kommer fra. Er vi tilbake dit Eia og Brenna pekte oss – at kvinner er «varmere» mens menn er mer opptatt av å være «best»?

– Vi begynte å se kjønnsforskjeller tydelig i skolevalgene på 90-tallet. Særlig mellom Frp og SV. Og ungdommene som stemmer i skolevalgene har jo ikke ennå valgt jobb, er hverken i offentlig eller privat sektor. Likevel er det altså kjønnsforskjeller.

Bergh har forsket på hvor mye «feministiske holdninger» har å si for partivalg, og konkluderer med at det faktisk har en god del å si. Både kvinner og menn som er mer opptatt av likestilling, stemmer mer på partiene til venstre – og her er kvinnene overrepresentert.

#Hanbørstille?

Det er imidlertid en puslespillbrikke til her. Enkelte grupper menn deltar mindre enn kvinner i politikken. Det er de samme gruppene av menn som har vært viktige velgergrupper for venstresidens partier. 10 prosent av befolkningen stemmer aldri ved valg – særlig gjelder dette menn som har vanskeligere familiebakgrunn og lav utdanning. Vi vet jo at gutter er overrepresentert blant de som faller fra i videregående skole. Kan skolen bidra til å forklare hvorfor unge gutter stemmer mindre enn jentene?

Tidligere var menn overrepresentert blant de som stemte i valg. Lenge var det menn i de store byene som oftest stemte ved lokalvalg. Nå har både menn og kvinner i småkommuner og kvinner de store byene gått forbi disse mennene. Og kvinner i ferd med å bli overrepresentert i alle aldersgrupper av velgerne. Ser vi samme tendens gjøre seg gjeldende blant politikere i norske kommunestyrer?

Her i vår kommune liker vi menn over 60 og kvinner under 30

Signe Bock Segaard har forsket på norsk lokalpolitikk.

– Det var ett sitat jeg bet meg merke i, fra en liten kommune vi besøkte: «Her i vår kommune liker vi menn over 60 og kvinner under 30», sier Segaard.

Selv om menn er tydelig overrepresentert blant de eldre kommunestyrerepresentantene, er det motsatt blant de yngre kommunestyrerepresentantene. Det er flere kvinner enn menn blant representantene under 30.

Segaard mener personstemmer er en av flere årsaker.

– Særlig de unge kvinnene i de større byene ser ut til å vinne på personstemmer. Eldre kvinner taper i større grad på personstemmer.

I Oslo har Arbeiderpartiets varaordfører Kamzy Gunaratnam vært blant pådriverne for kampanjen #hunbørstille, med mål om å rekruttere flere kvinner som lokalpolitikere. Og ganske riktig er kvinnene klart underrepresentert fra 30-årsalder og oppover. Kanskje kunne vi like gjerne hatt en #hanbørstille-kampanje? For det nye er jo at menn er underrepresentert blant de unge politikerne.

Kjønnsfordelingen blant lokalpolitikere illustrerer godt hvordan kjønn er et komplekst problem. På den ene siden er det store likestillingsutfordringer igjen å løse fra et kvinneperspektiv (kvinner over 30 er underrepresentert), mens det har oppstått nye utfordringer for menn (yngre menn er underrepresentert).

Partiene til venstre må være partier for både kvinner og menn, som politikere og som velgere. Venstresidens eksistensberettigelse er – blant annet – å gi de beste svarene på utfordringene folk møter i hverdagen. Føler folk at venstresiden har de beste svarene både for kvinners og menns yrker? Snakker venstresiden om politikk på riktig måte? Hva kan man gjøre for å få flere stødige politikere og velgere blant menn under 30?

Det er nytt at menn er underrepresentert blant velgerne til venstre, det er nytt at kvinner deltar mer i valg enn menn, og det er nytt at menn er underrepresentert blant unge lokalpolitikere. Venstresiden vil marginalisere seg selv om man ikke evner å være førstevalget både for kvinner og menn. En nødvendig start må være å løfte den politiske deltakelsen blant vesentlige grupper av menn. Må venstresiden i tillegg gjøre noe med hvilke saker som løftes fram? Den diskusjonen bør starte nå.