Da jeg begynte å utforske mulighetene for selv å jobbe mindre, undret jeg meg over hvorfor kontrakten min dikterte 37,5-timers arbeidsuker. Var ikke det et veldig rart tall?
Ingen uker var jo like, og mens jeg i perioder hadde mye å gjøre og trengte alle timene og dagene som var til rådighet, var det også flere uker i løpet av året hvor jeg kunne gjort en god nok jobb med 30-timersuke eller mindre.
Problemet var at jeg ikke kunne avslutte arbeidsdagen når jobben var gjort. Jeg får lønn for alle timene jeg er på jobb, og selv om det ikke er noe å gjøre, bryter jeg kontrakten hvis jeg går hjem tidligere enn avtalt. «Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver», står det definert i arbeidsmiljøloven. Men å være til disposisjon, med de mulighetene som dagens digitale hjelpemidler gir, kan bety så mangt.
Hva er arbeid, og hva er fritid når en ansatt er på hytta i høstferien og sjekker e-posten med jevne mellom, men ellers nyter skog og mark? Dessuten oppstår et stort paradoks når arbeidstakere får betalt per arbeidstime, slik de fleste jo gjør: Mens næringslivet og arbeidsgiver ønsker å få opp produktiviteten, er det nærmest uklokt for ansatte å skynde seg å bli ferdig så raskt som mulig: Belønningen er som oftest mer arbeid.
For over hundre år siden var arbeidstiden altså på vei ned, og selv ekspertene støttet utviklingen.
Kunne det tenkes at arbeidstakere fant smartere løsninger i egen jobb dersom de visste at de uten å bli trukket i lønn kunne gå hjem tidligere enn de gjør i dag? Og ville ikke samfunnet vårt fått mange produktive timer til rådighet dersom folk som ellers ville gå «arbeidsledige» på jobb, kunne bruke tiden på noe mer fornuftig? Dette funderte jeg over da jeg først begynte å utforske ideen om arbeidstidsreduksjon for alle og snart oppdaget jeg at jeg langt fra var den første til å tenke slik. Faktisk har kjernen i fagforeningenes arbeid vært nettopp dette: å kjempe for redusert arbeidstid til lønnsmottakere.
Den første kampen for fagbevegelsen sto likevel om å få definert arbeidstiden: Helt frem til begynnelsen av 1900-tallet hadde ikke norske arbeidstakere regulert arbeidstid, og de jobbet gjerne 60-timersuker og vel så det. Kravet om en normalarbeidsdag på åtte timer var grunnlaget for markeringen 1. mai 1890, da det som etter hvert skulle bli den internasjonale kamp- og festdagen, ble markert for første gang i Norge og en rekke andre land.
Arbeidere i Australia og Frankrike hadde allerede kjempet for åttetimersdagen, men for nordmenn tok det litt tid: Før 1890 mente selv norske sosialister at det kunne være litt vel dristig å be om å få jobbe bare åtte timer i døgnet og forlangte selv titimersdagen. Men åttetimerskravet ble etter hvert fremmet også i Norge. I 1915 ble arbeidstiden redusert til ti timer om dagen, og i 1919 vant arbeidstakerne slaget: åttetimersdagen, seks dager i uka, ble innført.
For over hundre år siden var arbeidstiden altså på vei ned, og selv ekspertene støttet utviklingen. Bertrand Russell, britisk filosof og matematiker, skrev i 1932 at vi hadde overdreven tro på å jobbe. Ved å tviholde på åttetimersdagen ville vi gjøre mye skade, argumenterte han: Vi produserte mer enn vi hadde behov for, og de overarbeidede mennene endte opp med å gjøre lite fornuftig på fritiden sin.
En som har jobbet lange arbeidsdager hele livet, vil kjede seg hvis han plutselig blir inaktiv, skrev Russell, men presiserte at uten tilstrekkelig fritid går man glipp av mye bra i livet. Veien til samfunnets lykke og velstand, ifølge filosofen, var en organisert nedjustering av arbeidstid. Selv anså han at fire timers arbeidsdag var tilstrekkelig. Ikke for å drive med useriøse aktiviteter resten av døgnet, naturligvis, men for å tilby alle – selv fattige arbeidstakere – muligheten til selv å bestemme hva de skulle bruke sin dyrbare tid på.
Tid utenfor organisert lønnsarbeid er heller ikke bortkastet for samfunnet, ifølge Russell: Vitenskapelige oppdagelser og tilblivelsen av kunst og bøker har historisk kommet fra en liten gruppe mennesker som ikke har trengt å være lønnsmottakere, men har hatt råd til å bruke tiden slik de selv ønsker.
Tidligere forsøk hadde jo vist at sekstimersdagen ikke ga ønskede resultater – i alle fall ikke for arbeidsgiver.
Firetimersdager høres unektelig deilig ut: Jeg er sikker på at stressnivået i norske barnefamilier ville gått betydelig ned, og at vi ville hatt mer tid til å ta vare på hverandre. Det finnes ikke forsøk med firetimersdager, så vidt jeg vet, men det finnes en rekke eksperimenter med redusert arbeidstid: De vanligste forsøkene er sekstimersdag og firedagersuke – i begge tilfeller tilsvarer det 30 timers arbeidsuke.
Da TINE Sentrallager Heimdal forsøkte seg på sekstimersdag i 2007, var ekspertene pessimistiske på vegne av anlegget: Tidligere forsøk hadde jo vist at sekstimersdagen ikke ga ønskede resultater – i alle fall ikke for arbeidsgiver. Også NHO uttrykte en sterk misnøye før forsøket til TINE kom i gang – på grunn av samfunnets mangel på arbeidskraft.
«Jeg blir oppgitt når jeg hører spørsmålet: Har vi råd til å jobbe mindre? Vi må se omvendt på det: Vi tjente mye på sekstimersdagen», forteller Jan Eiler Wessel, daværende meierisjef på TINE Heimdal. Arbeidstidsordningen var så vellykket at de valgte å innføre sekstimersdagen fast etter forsøksperioden. Wessel og de ansatte på Heimdal motbeviste den rådende pessimismen:
Produksjonen og lønnsomheten steg. Selv om arbeidstiden gikk ned, økte effektiviteten totalt med 30 prosent. Siden arbeidstakerne beholdt samme lønn og dermed ble 20 prosent dyrere per arbeidstime, var netto produktivitetsøkning for bedriften lavere, men likevel 10 prosent høyere enn før sekstimersdagen ble innført.
Suksessen ved TINE Sentrallager Heimdal skyldtes en endring hos lederne.
Ansatte ved TINE Heimdal opplevde også en bedre helsesituasjon: Sykefraværet gikk ned, fra om lag 11 prosent til rundt 7 prosent i løpet av det første året med sekstimersdagen. Da den nye arbeidstidsordningen ble evaluert i 2009, så forskerne fra Arbeidsforskningsinstituttet flere forbedringer: De ansatte opplevde mer egenkontroll over arbeidet og så på arbeidstiden som mindre ubekvem. Arbeidsmiljøet var også kraftig forbedret. Hele 9 av 10 ansatte ved anlegget likte 6-timersdagen bedre enn 7,5-timersdagen.
Suksessen ved TINE Sentrallager Heimdal skyldtes en endring hos lederne. Det er tidligere meierisjef Jan Eiler Wessel overbevist om. Han legger ikke skjul på at det kan være en smertefull prosess, men understreker: «Lederne må forandre seg.» Det er likevel ikke nok at sjefen forandrer seg, alle må endre sin ledelse – også arbeidstakerne, som mesteparten av arbeidstiden leder seg selv, påpeker han. «Skal du få bedre resultater, må lederne endre seg på alle nivåer, fra direktør til ansatte på gulvet», sier Wessel og legger til at ledelse ikke er å kommandere, men å legge til rette for produktivitet.
«Han turte å ta utfordringen», sier Kåre Pedersen, hovedtillitsvalgt ved TINE Heimdal. Med sekstimersdagen opplevde Pedersen at trivselen økte drastisk på arbeidsplassen: «Lavt sykefravær, tilnærmet null i turnover og fantastiske økonomiske resultater.» Samarbeidet mellom fagforeningene og ledelsen ble totalt forandret på sentrallageret. Pedersen mener det å få til sekstimersdagen egentlig er utrolig enkelt:
«Grunnen til at vi lyktes, er ene og alene at de ansatte fikk være med og finne ut selv hvordan vi skulle løse oppgaven.» Det ville aldri gått, mener han, at ledelsen og tillitsvalgte alene skulle finne ut av hvordan sekstimersdagen skulle se ut i praksis. «Man må involvere dem som har skoene på. Hvis ikke får man mer motstand enn samarbeid», sier den erfarne hovedtillitsvalgte.
Ikke alle likte suksessen ved sentrallageret på Heimdal. På gata kunne Wessel få kjeft på grunn av sekstimersdagen: Det virket som om noen syntes det var dårlig gjort at de lyktes med den nye arbeidstidsordningen. Selv om sentrallageret på Heimdal sendte 50 millioner kroner ekstra til Oslo hvert år, var det ifølge den tidligere meierisjefen heller ingen begeistring i den sentrale ledelsen i TINE.
Noe av gløden og stå-på-viljen ved TINE Heimdal forsvant da sekstimersdagen ble tatt fra dem, sier den hovedtillitsvalgte.
Tross lunken mottakelse i Norge ble sekstimersdagen på TINE Sentrallager Heimdal ansett for å være et av de mest innovative arbeidstidsprosjektet i Europa: I 2011 fikk virksomheten pris fra European Trade Union Confederation (ETUC). Wessel, som pensjonerte seg i 2011, foreslo for hovedtillitsvalgt Kåre Pedersen at prisen kunne få litt oppmerksomhet under årsmøtemiddagen til TINE:
Kunne ikke lederen i LO komme og overrekke prisen? Det var nemlig LO-delegasjonen som hadde mottatt prisen i Brussel på konferansen til ETUC, på vegne av Wessel og Pedersen. Men svaret fra TINE var at det hadde de ikke tid til.
Etter tolv år med sekstimersdagen ved TINE Heimdal ble ordningen til slutt avviklet. Den sentrale ledelsen i TINE pekte på nedgang i salg av melk og ost, som igjen betydde nedbemanning. De ansatte ved sentrallageret på Heimdal var villige til å gi mye for å beholde godet ved redusert arbeidstid: De tilbød seg å gå ned i lønn, eller å jobbe litt mer, men det ble blankt avvist.
Hovedtillitsvalgt Kåre Pedersen, som fortsatt jobber ved sentrallageret, sier at det er bittert: «Jeg har stor forståelse for at TINE vil hente ut mer effekt, på sentrallageret på Heimdal som ved alle anlegg, men de kunne ha utfordret oss ansatte. De kunne ha spurt oss om hvordan vi kunne få til kostnadsreduksjon eller effektivitetsøkning; jeg er sikker på at vi ville funnet tiltak for å lykkes.»
Men avgjørelsen ble tatt av konsernledelsen i Oslo. Her hadde de ifølge Pedersen regnet seg frem til at hvis de ansatte jobbet 1,5 time mer hver dag, ville det øke produktiviteten med 20 prosent. De tillitsvalgte sa tidlig fra om at de mente det ville være lite realistisk å hente ut mer produktivitet når de gjeninnførte lange arbeidsdager. Under sekstimersordningen ble sykefraværet nesten halvert til mellom fem og seks prosent, ifølge Pedersen.
I dag er sykefraværet tilbake til slik det var før redusert arbeidstid: «Nå ligger vi på ti til elleve prosent», sier han. Noe av gløden og stå-på-viljen ved TINE Heimdal forsvant da sekstimersdagen ble tatt fra dem, sier den hovedtillitsvalgte.
Teksten er et bearbeidet utdrag fra Hege Hellviks bok “Jobb mindre, lev mer. Løsninger for et bedre liv og et varmere samfunn”. Boka er utgitt av Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin.
Kommentarer