Arbeiderpartiet og LO i Norge utmerket seg lenge med at lederne der hadde vokst opp i svært enkle kår og arbeidet lenge i manuelle yrker. Ved avgangen i 2001 var Yngve Hågensen den siste av disse «magre menn» på toppen av norsk arbeiderbevegelse.
«Da herjet stormen i disse farvannene, og et tysk landgangsfartøy duppet som en kork på bølgetoppene med sjøsyke barnehjemsbarn om bord. Vi hadde prøvd å flykte over fjellet, men tyskerne fant oss …»
Yngve Hågensen hadde nettopp fylt seks år da han opplevde en dramatisk evakuering fra Øst-Finnmark høsten 1944. Han husket fortsatt detaljer fra krigsopplevelsene åtte tiår senere – og undret seg fortsatt over at det kunne ende så bra som det gjorde. Livet hadde ikke vært enkelt for ham og de to eldre halvbrødrene før krigen heller.
Det var en umåtelig lang vei Yngve Hågensen gikk, som fabrikkarbeider med tillitsverv i fagbevegelsen, til han på LO-kongressen i 1989 sto der som en kontroversiell lederkandidat.
Moren var en lutfattig enke som slet med både fysisk og mental sykdom da den yngste sønnen ble født i Vardø 13. juli 1938. Finnmark var den gang fylket med klart lavest levestandard og det offentlige støtteapparatet for en vanskeligstilt familie der var meget spinkelt.
Yngve havnet som toåring like etter krigens utbrudd på Frelsesarmeens barnehjem. Livet ut husket han med dyp takknemlighet innsatsen til de oppofrende kvinnene som med svært knappe ressurser tok seg av barna der. Det endte mirakuløst bra, også med evakueringen i 1944–1945. Voksenlivet til Yngve Hågensen startet fort og uten nevneverdig drahjelp fra familien. Etter krevende år på barnehjem i Oslo-området, kom det tidlig på 1950-tallet en gjenforening med moren og halvbrødrene, og en ny etablering i Halden. Skolegangen ble avsluttet med folkeskolen like før han fylte 14.
Yngve Hågensen begynte som syklende visergutt da, og fikk jobb på den lokale papirfabrikken to år senere. Hvem faren var ble han først informert om en dag i 1967, da det fra Finnmark kom en telefonbeskjed om at faren var død på et sykehjem der – og en regning for begravelsen.
I 2000 ble huset deres brent ned av en sinnsforvirret gjerningsmann.
Det var en umåtelig lang vei Yngve Hågensen gikk, som fabrikkarbeider med tillitsverv i fagbevegelsen, til han på LO-kongressen i 1989 sto der som en kontroversiell lederkandidat. Det var en for etterkrigstiden ganske unik situasjon at LO ikke før kongressen hadde kunnet samle seg om valget av en ny leder.
Yngve Hågensen hadde støtte fra et hårfint flertall i valgkomiteen, men Nils Totland var favoritten til toppsjiktet i den norske arbeiderbevegelsen. Den avtroppende LO-ledere Leif Haraldseth gikk på kongressen åpent ut for Totland og reiste tvil om Yngve Hågensen hadde nerver til å håndtere ledervervet.
Trykket var stort. Det viste seg at Hågensen og hans støttespillere hadde gjort mobiliseringsjobben bredere og bedre: Han vant avstemningen klart med 193–121. Barnehjemsbarnet fra Finnmark sto der 51 år gammel som ny toppleder for LO – og med et stort forventningspress på seg.
Historien om Yngve Hågensens 12 år som LO-leder, hans politiske innflytelse i Arbeiderpartiet og hans betydning for utviklingen i norsk arbeidsliv, er et for stort tema til at jeg her vil gi meg inn på noen drøfting av det. Det kan kort konstateres at nervene holdt godt og at han gjennom kongressene på 1990-tallet ble gjenvalgt uten motkandidat.
Arbeiderpartiet og LO i Norge utmerket seg lenge med at lederne der hadde vokst opp i svært enkle kår og arbeidet lenge i manuelle yrker.
Ved avgangen i 2001 var han den tredje lengst sittende lederen i LOs historie. Få trakk i tvil at han var blitt en av de mest betydelige lederne der. «Gjør din plikt, krev din rett!» var undertittelen på selvbiografien som han tre år senere skrev i samarbeid med journalisten Jan Ove Ekeberg. Yngve Hågensen hadde da definitivt både gjort sin plikt og krevd sin rett. Han og familien hadde mer enn de aller fleste også fått oppleve berømmelsens skyggesider:
I 2000 ble huset deres brent ned av en sinnsforvirret gjerningsmann. Senere var det et sjokk og en stor sorg da han etter over 40 års ekteskap i 2011 kom hjem og fant kona død i stuen. Hans egen fysiske helse skrantet noe, men Yngve Hågensen fant en ny stor kjærlighet og forble utadvendt og engasjert. Han sa ja til meg og andre historikere som ringte ham utover 2000-tallet, og var forbilledlig klar og åpen i svarene også på kritiske spørsmål.
Yngve Hågensen glemte aldri hvor han kom fra, og nøkternheten satt i til det siste. Senhøsten 2019 sto han der etter et sykehusopphold plutselig i køen, bare for å si hei, på et bokhandelarrangement for Reiulf Steen-biografien. Han uttrykte en rørende takknemlighet over å få med et eksemplar av boken. Det ble vårt siste møte. Yngve Hågensen hadde mange nære venner. Jeg var ikke en av dem. Likevel kjente jeg ham godt nok til å føle både sorg og en stor respekt, da jeg lørdag 17. juni 2023 leste nyhetsoppslagene om at han 84 år gammel hadde gått over i historien.
Arbeiderpartiet og LO i Norge utmerket seg lenge med at lederne der hadde vokst opp i svært enkle kår og arbeidet lenge i manuelle yrker. Ved avgangen i 2001 var Yngve Hågensen den siste av disse «magre menn» på toppen av norsk arbeiderbevegelse. Selv om han var den yngste av dem, ble krigsopplevelsene også for ham inspirasjon til et livslangt engasjement for internasjonal solidaritet.
Legendariske Martin Tranmæls ord om å stå med beina plantet i norsk jord og ansiktet vendt utover, passet godt også på Yngve Hågensen. Dagen etter hans død tenker jeg at innsatsen som LO-leder avkrever stor respekt, men at veien han gikk opp og frem dit på mange måter var enda mer imponerende. Hvil i fred, Yngve.
(Teksten ble opprinnelig publisert på Hans Olav Lahlums FB-side søndag og gjengitt med tillatelse).
Kommentarer