Abortlovens paradoks

Gratulerer! Hvis du blir gravid nå, har du rett til selvbestemt abort til utgangen av 18. svangerskapsuke. Men vent litt – det er en hake. Selvbestemmelsen gjelder ikke hele perioden.

Fra svangerskapsuke 12 til 1. juni 2025, mister du retten til å bestemme selv. Etter 1. juni, frem til svangerskapsuke 18, får du den tilbake. Forvirrende? La meg forklare.

20. desember vedtok Kongen i Statsråd en ny abortlov som utvider retten til selvbestemt abort fra uke 12 til 18. Men den trer ikke i kraft før 1. juni 2025. Det betyr at abortloven av 1975 fortsatt gjelder, og at kvinner som trenger abort etter 12. uke i tiden fremover, må fremstille seg for abortnemnd og be om tillatelse til å få avslutte svangerskapet.

De vil ha en selvbestemmelsesrett som avbrytes av uker med overformynderi, før den fortsetter.

Dette til tross for at de er i en fase av graviditeten hvor et overveldende flertall i Stortinget allerede har stemt for at dette skal kvinnene få bestemme selv.

Brutte forventninger har sannsynligvis allerede oppstått på legekontorer og sykehus rundt om i landet. Men de fleste kvinnene som vil rammes av denne klønete ikraftsettingen av den nye loven, vet det ikke selv enda. Kanskje har hun nettopp passert den magiske 12-ukers grensen og delt den gledelige nyheten med besteforeldrene, eller har magen begynt å bli synlig under blusen, og kvinnen kjenner små bobler fra skatten i magen.

Så får hun brått beskjed om at fosteret i magen har en alvorlig sykdom eller skade, eller kanskje får kvinnen påvist kreft eller annen sykdom som ikke kan behandles uten at det er til skade for fosteret. Kanskje har hun nettopp oppdaget at hun er gravid, selv om hun allerede er 12-13 uker på vei i et uønsket svangerskap.

Mange av disse kvinnene vil ha høstens abortdebatt friskt i minne, og har en begrunnet forventning om å kunne bestemme selv om de ønsker å avbryte svangerskapet til utgangen av 18. svangerskapsuke.

Svaret hans er kort og usentimentalt: Han hevder det ikke finnes en løsning.

Merkeligst er det kanskje for kvinnene som blir gravide i disse dager, og i ukene fremover. De vil ha en selvbestemmelsesrett som avbrytes av uker med overformynderi, før den fortsetter. En kvinne som etter tolvte svangerskapsuke, men før 1. juni, får beskjed om at noe er galt med fosteret, eller av annen årsak trenger abort, må fremstille seg selv for abortnemnd.

I dag får nesten ingen avslag på en begjæring om abort frem til 18. uke, men så lenge 1975-loven gjelder, løper kvinnen en reell risiko for nettopp avslag. Selv om avgjørelsen etter alle solemerker vil være en formalitet, er det tvilsomt at kvinnene vil tørre å la være å delta i nemndsmøtet for å argumentere for å få gjennomføre aborten, så lenge det er så mye som en teoretisk sjanse for at nemnda kan gi avslag.

De må gjennom en skinnprosess, som kvinnene selv beskriver som en eksamenslignende og nedverdigende situasjon, hvor de umyndiggjøres i et av livets viktigste spørsmål. Prosessen er verken skånsom eller støttende.

Dersom nemnda gir kvinnen avslag – eller hun ikke makter å utsette seg for nemnd – kan hun velge å være gravid litt til, til kalenderen tipper 1. juni, når selvbestemmelsesretten hennes gjenoppstår, frem til hun når 18 uker.

For den gravide kvinnen vil disse ukene oppleves som tortur. Når en kvinne har bestemt seg for å avbryte et svangerskap, uavhengig av hvilken årsak, vil hun ønske å få svangerskapet avbrutt så fort som mulig. Et umiddelbart svangerskapsavbrudd er det eneste etisk riktige i en slik situasjon, både av hensyn til kvinnen og fosteret.

Overgangsperioden frem til 1. juni 2025 er politikernes mulighet til å vise at de tar kvinners rettigheter og kvinnehelse på alvor, ikke bare på papiret, men i praksis.

Nemndsmedlemmene står ovenfor en absurd situasjon. Dersom de gir avslag på andretrimesterabort eller fosterantallsreduksjon i tiden frem mot 1. juni, vet de at avgjørelsen i en del tilfeller ikke vil være reell, og kvinnen vil kunne vente, og heller kreve selvbestemt abort kort tid senere.

Dette, kombinert med det rungende flertallet for utvidet selvbestemmelsesrett i Stortinget før jul, gjør det helt utenkelig at en eneste abortnemnd vil gi avslag til kvinner som trenger abort før uke 18. Nemndsarbeidet er rett og slett sløsing med legenes tid, og en helt unødvendig tilleggsbelastning for den gravide.

27. januar konfronterte Marian Hussein (SV) helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre med spørsmålet om hvordan han vil sikre at gravide som trenger abort mellom uke 12-18 før ny lov trer i kraft skal få slippe å møte i abortnemnd. Svaret hans er kort og usentimentalt: Han hevder det ikke finnes en løsning.

Det er på høy tid at vi lar kvinnene slippe å gå gjennom en unødvendig og belastende prosess, når loven allerede har anerkjent deres rett til selvbestemmelse. Overgangsperioden frem til 1. juni 2025 er politikernes mulighet til å vise at de tar kvinners rettigheter og kvinnehelse på alvor, ikke bare på papiret, men i praksis.