Abortnemnder tilhører fortida

Som en kvinne som faktisk har fått gjennomført en senabort i uke 19 på grunnlag av alvorlig feil på fosteret, så vet jeg at en slik abort ikke er noe man gjennomgår uten å bli merket av det. Bak nærmest enhver abort finner man vonde følelser. Og bak hver senabort som regel både tragedie og dyp sorg.

Ingen gravid kvinne ønsker å få gjennomført en abort nesten halvveis i svangerskapet sitt.

Ingen gravid kvinne ønsker å få gjennomført en abort nesten halvveis i svangerskapet sitt, og hvis hun likevel velger å gjøre det, er det som oftest av en god grunn.

Etter at Stortinget vedtok en rekke endringer i bioteknologiloven i mai 2020 er det også på tide å oppdatere Abortloven. SV, Rødt, Venstre og MDG har allerede vedtatt å jobbe for å fjerne abortnemndene og utvide retten til selvbestemt abort til uke 18. Nå bør Arbeiderpartiet også følge opp og vedta det samme.

Debatten om innskrenkning av retten til senabort på grunnlag av alvorlig feil på fosteret (paragraf 2c) i 2018 satte i gang alle slags drøftelser av retten til abort, og hvordan den blir brukt – primært muligheten for å få innvilget senabort på medisinsk grunnlag.

Slik motstandere av en oppdatert Abortlov fremstiller det, så kan man nærmest få en følelse av at abort – både tidlig og sent – er noe kvinner gjennomfører med lett hjerte og nærmest uten å tenke noe særlig over det. Det var ikke tilfelle før, og det er fortsatt ikke tilfelle i dag.

Kvinner som har tatt abort, snakker som oftest ikke om det.

Kvinner som har tatt abort, snakker som oftest ikke om det. Det er selv i våre dager et tabu å snakke åpent om å ha fått utført et svangerskapsavbrudd. Og det gis liten anledning til den støtten mange nok kunne ha hatt behov for i en vanskelig situasjon.

Aborttallene i Norge er historisk lave, og antallet går ned. Hovedårsaken er at antallet aborter i aldersgruppen under 25 går ned, etter all sannsynlighet på grunn av tilgjengeligheten på prevensjonsmidler – og kanskje også bruk av angrepillen. Men antallet senaborter holder seg stabilt på godt over 500 hvert år. Hvorfor er det slik?

Slik systemet er i dag, og har vært siden 1990-tallet, vil feil på fosteret oppdages først ved rutineultralyd i uke 17-19, hvis du ikke har økonomi eller er opplyst nok til å betale for tidlig ultralyd og/eller blodprøver på et tidligere tidspunkt. I tillegg er det mange gravide kvinner som melder om at de får rutineultralyd så sent som i uke 20 eller 21. Dette kan skje på grunn av stor pågang eller ferieavvikling ved sykehusene som utfører ultralydene.

I 2020 ble det vedtatt i Stortinget at alle kvinner skal tilbys tidlig ultralyd (uke 11-12), men dette har siden blitt trenert av vår sittende regjering, med unnskyldningen at helsepersonell må ha opplæring for at dette skal tilbys, og at det tidligst kan tilbys gravide i 2022.

Men antallet senaborter holder seg stabilt på godt over 500 hvert år. Hvorfor er det slik?

Dette er vanskelig å ta på alvor, da det er fint mulig å kjøpe seg en tidlig ultralyd privat. Alt regjeringen hadde trengt å gjøre var å inkludere tidlig ultralyd i samme løsning vi har for andre helsetjenester med fritt sykehus-/behandlingsvalg. Dette frem til kapasiteten er økt i det offentlige. Men så lenge KrF sitter i regjering vil dette ikke bli gjort.

Det samme gjelder fosterdiagnostikk med NIPT, en blodprøve som kan påvise skader/avvik på foster ved at mor tar en enkel blodprøve. Dette skulle ha vært ferdig utredet i november 2020, men Helsedirektoratet har fortsatt ikke noen dato på når dette skal innføres. Og følgelig er det fortsatt heller ikke lov for norske leger å hjelpe kvinner til å få denne typen diagnostikk utført i utlandet.

Situasjonen er altså fortsatt denne: Først nektes gravide kvinner å vite alt man faktisk kan vite om fosteret i magen vår, før vi er nesten halvveis i svangerskapet, fordi bioteknologirådet og Stortinget har bestemt at slik skal det være. Og så må kvinnen eventuelt søke om å få utført en senabort, hvis noe så skulle vise seg å være alvorlig galt. Det bør også tillegges her at ca 90% av alle som søker om en senabort får dette innvilget.

Ironien er at hvis det er senabortene man virkelig vil få gjort noe med, så er det enkleste av alt å tilby alle gravide tidlig ultralyd og NIPT, for å finne ut av hvordan det står til med barnet/barna vi bærer så tidlig som mulig. Men denne muligheten er i flere omganger blitt blokkert av KrF. Hvorfor? Fordi deres mål er ikke bare var å få endre paragraf 2c i abortloven. Målet deres var og er å endre selve Grunnloven, slik at abortloven ikke lenger kan eksistere.

Hvis det er senabortene man virkelig vil få gjort noe med, så er det enkleste av alt å tilby alle gravide tidlig ultralyd og NIPT

I Grunnlovsforslag 4, 2015-2016, fremmer nåværende Landbruksminister Olaug Bollestad og nåværende Samferdselsminister Knut Arild Hareide følgende forslag til endring i paragraf 93: «Menneskeverdet skal være ukrenkelig, og enhver har rett til legemlig integritet fra unnfangelse til naturlig død.» Hvis noen skulle være i tvil om hva agendaen til KrF er, så stopper det altså langt ifra med paragraf 2c. Og sittende regjeringspartnere har vært nyttige samarbeidspartnere i å fremme agendaen til KrF, selv om motstanden fra opposisjonen har blitt mer uttalt og merkbar i senere år.

Det henvises hele tiden til etikk når vi snakker om fosterdiagnostikk. Og la meg for all del innrømme at tematikken aldri er lettvint eller enkel. Det finnes så mange utfordringer, spørsmål og vanskelige valg. Men la meg slå fast at det skal være kvinnens valg. Hun skal i like stor grad selv ha retten og muligheten til å beholde barnet hun bærer, som å ta en avgjørelse om å avslutte svangerskapet av de grunner hun selv måtte ha.

Hvorfor godtar vi at norske kvinner i dag ikke skal ha tilgang til all tilgjengelig informasjon om eget svangerskap? Jeg finner det provoserende at vi i 2021 fortsatt ikke tilbyr kvinner de undersøkelsene som gjør at man kan se feil på fosteret på et tidligere tidspunkt. Blodprøve kan påvise kromosomfeil så tidlig som i uke 8, og man kan se tegn på fysiske feil med ultralyd i uke 10-12. Hvor er etikken i å faktisk tilbakeholde tilgjengelig informasjon fra den gravide kvinnen? Hvorfor er det mer etisk at hun får vite det en eller annen gang mellom uke 17 og 21?

Siden jeg selv har kjent på panikken, sorgen, smertene, skammen og håpløsheten man føler når man mister et sterkt ønsket barn på grunn av alvorlig sykdom, så kan jeg også fortelle at det er noe du aldri kommer over.

Siden jeg selv har kjent på panikken, sorgen, smertene, skammen og håpløsheten man føler når man mister et sterkt ønsket barn på grunn av alvorlig sykdom, så kan jeg også fortelle at det er noe du aldri kommer over. Det ville ikke ha vært enkelt i uke 12 heller, men det ville ikke ha vært en fullt så brutal opplevelse.

Personlig har jeg et sterkt ønske om at avgjørelser som blir tatt, skal være basert på kvinnens eget valg og kunnskapen til kvalifisert helsepersonell. Det er en belastning å møte for en nemnd, og de aller fleste gangene burde det være nok å drøfte situasjonen med en eller flere leger. Nemnd er en ekstra belastning, ikke til hjelp i situasjonen.

Jeg vet ikke hva Erna Solberg tenkte den gang hun åpnet for nye abortdiskusjoner med KrF. Og jeg tror ikke KrF skjønte hvilken dør de åpnet da de insisterte på å starte nye diskusjoner rundt Abortloven. De fleste av oss har sittet stille i båten siden 1978. Ikke fordi vi nødvendigvis er enig i Abortloven slik den står, men fordi vi innser at det er et privilegium og en trygghet å ha retten til abort lovfestet, spesielt i en tid der vi ser at rettigheter angripes i land som vi for ikke lenge siden tenkte at vi kunne sammenligne oss med.

Jeg vet ikke hva Erna Solberg tenkte den gang hun åpnet for nye abortdiskusjoner med KrF. Men døren er åpen. Diskusjonen er i gang.

Men døren er åpen. Diskusjonen er i gang. Og når det en gang er slik så må det jobbes for en oppdatering av Abortloven som gjenspeiler tiden vi lever i og de mulighetene som finnes.

Hva ser jeg som en løsning? Vi bør først og fremst sørge for at enhver gravid kvinne er så informert som hun kan være i sitt svangerskap, at alle verktøy for diagnostikk bør være tilgjengelig og tillatt. Tidlig ultralyd og NIPT må på plass/tillates nå, slik at kvinnen er informert på et tidlig tidspunkt.

Kvinnen bør fritt kunne ta avgjørelser knyttet til svangerskapet frem til uke 18. Senaborter må, slik det også er nå, kunne innvilges på medisinsk grunnlag frem til uke 22. Avgjørelser tas i samråd og med støtte fra kvalifisert helsepersonale – som jeg kan melde gjør en utmerket jobb! All form for abortnemnd avvikles. Nemd har ingen faktisk funksjon bortsett fra å gjøre situasjonen enda mer fortvilet for kvinner som i stor grad er midt i en krise. Det bør opprettes oppfølging for kvinner som har gjennomgått senabort – men denne oppfølgingen må være et frivillig tilbud.

Kvinnen bør fritt kunne ta avgjørelser knyttet til svangerskapet frem til uke 18.

Å være fullt informert og forberedt vil styrke den gravide kvinnen til å ta kvalifiserte valg for seg selv, barnet og sin familie. Det handler i like stor grad om å velge noe som å velge noe bort. Vi må uansett kunne enes om at det vil være en fordel om dette valget kommer tidlig i et svangerskap enn sent.

 

Dette er en bearbeidet versjon av en tekst fra antologien «Abortkamp – maktkamp» fra 2019.