Alt kan ikke være viktigst

Trine Østereng i Agenda skriver 9. juli i Agenda Magasin om Emma Strandbakkes og mitt nye notat om prioriteringer i norsk bistand, og kaller det et forslag om «ukloke kutt».

Det vi foreslår er å kutte antall land og temaer, ikke i bistandsbudsjettet. Notatet argumenterer for at norsk bistand bør konsentreres om fem områder: humanitær bistand, global helse, jobbskaping, grunnopplæring i sårbare kontekster og klimatilpasning.

Notatet vårt er et forsøk på å svare på spørsmålet Aukrust faktisk stiller.

Videre foreslår vi at bistandspolitikken skal styres av kriterier for hva som prioriteres og hva som velges bort, og ikke av hvem som roper høyest eller hva som er mest dagsaktuelt.

Det er nettopp mangelen på denne typen valg som er problemet i dag. Systemet er godt til å legge til og dårlig til å ta bort. Skal man ha et vendepunkt, slik utviklingsministeren legger opp til, må noen si hva som skal ut, og hvorfor.

Det stemmer heller ikke at vi vil «slutte med» fred- og demokratistøtte. Vi foreslår at det flyttes ut av bistandsbudsjettet og over til sikkerhets- og utenrikspolitikken, der det hører hjemme. Argumentet er at det skal vurderes på egne premisser, opp mot andre utenriks- og sikkerhetspolitiske prioriteringer, i stedet for å konkurrere mot helsesystemer og skolegang om bistandskronene.

Østereng skriver videre at vi dyrker det enkle, «vaksiner og myggnetting», fremfor det kompliserte, og at det går ut over matsikkerhet, helsesystem og samfunnsutvikling.

Da bør Østereng svare på det samme spørsmålet: hva vil hun selv prioritere ned?

Global helse i notatet vårt handler om å bygge helsesystemer som står støtt om ti år, med personell, finansieringsordninger og forsyningskjeder, og ikke om å telle utdelte myggnett. Klimatilpasning handler om å styrke landbruk, vannforsyning og infrastruktur mot ekstremvær, og er langsiktig samfunnsbygging på linje med helsesystemer.

Målbarhet og effektivitetslogikk kan være en felle i bistandspolitikken, og den fellen går ikke vi i.

Spørsmålet er om Østereng selv vil ta utfordringen utviklingsminister Åsmund Aukrust gir, på alvor. Statsråden etterlyste i sommer nøyaktig den samme nedprioriteringen vi tok til orde for i april. Etter måneder med seminarer og innspillsrunder er hans egen konklusjon at knapt noen ville kutte, at det har «vært en for kollegial stemning» i bistandsmiljøet, og at tiden for «ønske-politikk» er forbi.

Notatet vårt er et forsøk på å svare på spørsmålet Aukrust faktisk stiller. Da bør Østereng svare på det samme spørsmålet: hva vil hun selv prioritere ned?