Er alt svart-hvitt, Siv?

Alt er ikke rasisme lyder refrenget fra Siv Jensen og Jon Helgheim. De har rett i det. Men så er det vel ingen som har påstått det motsatte heller. Lederen i Frp og hennes innvandringspolitiske talsperson skal ikke beskyldes for å spille på nyanser i alle fall. Her er det alt eller ingenting.

Det er som om det er en nødvendig betingelse for rasisme at den er lovfestet, eller at alle identifiserer seg som rasister. Hva tror Jensen og Helgheim det protesteres mot i USA? Lovene ble endret for lenge siden, men noen holdninger lever videre.

Taktikken kan illustreres ved å bytte ut begrepet «rase» med «kjønn».

For hva mener Jensen og Helgheim om kvinnekampen og likestilling? Vi har kommet langt på den fronten, men jeg lurer på om Frp synes vi er kvitt systematisk sexisme her i landet. Jeg kan ikke huske å ha lest «Alt er ikke kvinneundertrykkelse» etter kvinnedagen åttende mars. Hvert år går tusenvis i tog, uten at Frps representanter smyger inn på debattprogrammer for å lefle med billig retorikk.

Men konklusjonen, at strukturell, systematisk rasisme ikke finnes, er en uelegant finte.

Jeg husker heller ikke å ha lest noe forsvar for at kvinner tjener gjennomsnittlig mindre enn menn, eller en ramsalt fordømmelse av tiltak som sikrer kvinners deltakelse i styrer landet rundt. Det var vel heller ikke lenge siden Frp sto på riktig side av historien og sikret kvinners rettigheter i bioteknologiloven. Jeg regner med det var en kamp verdt å kjempe?

For selv om vi har kommet langt i kvinnekampen, finnes det fortsatt systematiske utfordringer i loven, i kulturen, i arbeidslivet. Også her i Norge. For ikke lenge siden skylte #MeToo over landet vårt og pekte på strukturelle problemer der det var makt og misbruk.

Det er jo dette det er snakk om. Ikke hvorvidt nordmenn er mer eller mindre rasistiske enn andre, eller hvor imøtekommende og inkluderende vi er som samfunn.

Det er snakk om strukturelle utfordringer som sitter dypt og utarter seg i nyansene. I det at arbeidssøkende med utenlandske navn mye sjeldnere blir innkalt til intervju. I det at svært mange oppgir at de er skeptiske til muslimer. I det at Siv Jensen selv forfekter at «snikislamisering» er en reell trussel. Som om muslimer, som enhet, driver konspiratorisk invasjon.

Og hun står ikke alene.

Det finnes nyanser i holdninger og fordommer som opptrer som hindre for hele folkegrupper.

Det skal jo heller ikke stikkes under en stol at Jensen og Helgheims tidligere partikollega Inger-Marie Ytterhorn mente Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam ikke var «kronisk norsk» nok til å lede 17. mai komiteen i 2018. Jensen syntes selv kommentaren var «langt over streken», men man kan vel anta hun ikke så noen grunn til å kalle det rasisme?

Eller, hva med Kent Andersen, Fylkestyremedlem i Oslo Frp, som argumenterer for å avslutte «flerkultur-prosjektet» og å sette i verk et «enormt maktbruk» med «halvmilitære styrker» mot «muslimske enklaver»?

Eller en av partiets mange kortlevde justisministre, Sylvi Listhaug, som i det tvilsomme Facebook-innlegget som kostet henne jobben illustrerte terrorister med et bilde av båtflyktninger i solnedgang.

Og la deg ikke lure: Jensen og Helgheim vet det godt.

Det er selvsagt ikke rart at Jensen og Helgheim drar oss gjennom poenger vi alle kan være enig i: Vårt rause samfunn, våre gode medborgere, at rasisme skal bekjempes. Men konklusjonen, at strukturell, systematisk rasisme ikke finnes, er en uelegant finte.

Det finnes systematisk rasisme i Norge. Det finnes nyanser i holdninger og fordommer som opptrer som hindre for hele folkegrupper.

Og la deg ikke lure: Jensen og Helgheim vet det godt.