Ap kan redde verden, men bare hvis de gidder

Hva gjør vi hvis det vokser fram en kløft mellom folk og elite, samtidig som vi trenger et sterkere internasjonalt samarbeid for å løse internasjonale utfordringer? Dette dilemmaet løftet Gudmund Hernes fram i et intervju med Agenda Magasin 18. januar.

Begge sider av dilemmaet er viktig. Hernes delte mange kloke tanker om eliter – som forslaget om en karantene for ungdomspolitikere etter noen år i politikken. Men tillat meg å tenke videre om forpliktende internasjonalt samarbeid. Arbeiderpartiet trenger konkrete tiltak for å løse denne floken.

Selv om vi hadde gitt bort hele oljefondet hadde det fortsatt vært fattigdom i verden.

«De svære, samfunnsomveltende kreftene stanser ikke ved gamle landegrenser. Men politikere og politisk interesserte gjør det i altfor stor grad,» sier Hernes. Dette kan ikke gjentas ofte nok. Selv om vi reduserer CO2-utslippene våre her i Norge til null, går verden fortsatt en mørk framtid i møte. Vi står bare for en liten del av utslippene. På samme måte: Selv om vi hadde tatt imot like mange flyktninger som vi er nordmenn, hadde det fortsatt vært mange millioner igjen som trengte et annet hjem. Selv om vi hadde gitt bort hele oljefondet hadde det fortsatt vært fattigdom i verden.

LES OGSÅ: – VENSTRESIDEN HAR INTET Å MISTE, UNNTATT SINE FEILOPPFATNINGER

Stoltenberg skjønte dette. Han var med på å utvikle vaksinefondet for å bruke ressursene tiltenkt verdens fattige mer effektivt enn å liberalisere flyktningpolitikken radikalt. Han satset på regnskogen og Mongstad istedenfor å satse på å ta alle utslippene hjemme. Men han glemte Hernes sitt neste punkt: «Når det gjelder de største, globale problemene kreves ikke minst en grunnleggende styrking av overnasjonale institusjoner.»

Stormaktene kan ikke få lov til å fortsette å ta seg til rette.

Det er to store krefter som må temmes av disse institusjonene: vi må for det første «særlig binde store land og folk som USA og Trump». Stormaktene kan ikke få lov til å fortsette å ta seg til rette. For det andre må vi skape en motmakt til kapitalkrefter og de som tror vi løser alt med flere markeder på flere områder i samfunnet.

Dessverre har Hernes rett i at «venstresiden ikke har noen overnasjonal institusjonspolitikk». SV, Rødt og Senterpartiet er isolasjonistiske og gjennomgående nasjonalt orienterte på mange viktige områder.

Ap-leder Jonas Gahr Støre på sin side, bærer preg av erfaringene som representant for et lite, ubetydelig land når han snakker om internasjonal politikk. Satt på spissen: Han har deltatt på toppmøte etter toppmøte hvor «de store gutta» tok avgjørelsene på lukkede rom, mens Norge måtte diskutere kaffepriser med Ecuadors utenriksminister.

Dette poenget lar seg tydelig illustrere med det kjente «naturgitte krefter»-utspillet i 2017, hvor han i et intervju om økende ulikhet i Norge sa at «[vi] kan ikke annet enn å akseptere de globale trendene».

Samme defensive holdning på vegne av internasjonale institusjoner ser vi i Å gjøre en forskjell-boken fra 2008. Her siterer han Tony Blair: «Det er et gapende misforhold mellom det apparatet vi hadde trengt for å drive internasjonal politikk i dagens globaliserte verden, og de institusjonene vi faktisk har til disposisjon». Han diskuterer FN-reform og oppfordrer USA til å ta på seg lederrollen, men – og dette er det avgjørende poenget – han kommer ikke med forslag til løsning.

Men stemmer det Støre sier – at hovedproblemet er at «visjonene har manglet»? Da kan Norge like gjerne som alle andre forsyne verden med disse visjonene.

Flyktningkrisen var symptomet, men selve sykdommen var mangel på et fungerende overnasjonalt apparat som kunne gripe inn og stoppe konflikten.

Problemene vi diskuterer er komplekse og burde løses av dyktige fagfolk i samarbeid med erfarne politikere. Likevel drister jeg meg til å komme med noen forslag, og håper at ekspertene tar det som en utfordring til å korrigere meg og komme med noe bedre.

Siden Støre nevnte Å gjøre en forskjell-bok, har krigen i Syria og flyktningkrisen den utløste, vist oss hvordan også stormaktene selv blir rammet av ringvirkningene fra kriser langt unna. Ett av problemene er et dysfunksjonelt sikkerhetsråd i FN. Flyktningkrisen var symptomet, men selve sykdommen var mangel på et fungerende overnasjonalt apparat som kunne gripe inn og stoppe konflikten. Et godt sosialdemokratisk svar for Støre vil være å ta initiativ til reform av FNs sikkerhetsråd. Hvorfor ikke Norge?

Hernes gjør rett i å påpeke at EU er en institusjon som kan brukes til å løse noen av disse problemene. Men når han skjeller ut venstresiden i Norge for å ikke ville ha noe med EU å gjøre, ignorerer han at venstresiden ikke har hatt kontroll i EU på over 20 år. Den europeiske høyresiden har slett ikke hatt politisk vilje til gripe inn overfor markedets makt i Europa, slik Hernes etterlyser.

Det vi trenger er rett og slett et regimeskifte, både i EU og i europeiske land. Men som Jonas Gahr Støre sier i boken I Bevegelse fra 2014, «har det ikke vært formulert et tydelig, realistisk alternativ». Sosialdemokrater i stater som drukner under statsgjeld prøver å løse problemer med penger de ikke har.

Norge og de andre nordiske landene er et levende eksempel på at sosialdemokratisk politikk fungerer – men vi trenger mer enn bare gode eksempler. Vi trenger felleseuropeiske målsetninger for sosialdemokratiet. Ett slikt mål må være å tvinge milliardærer og multinasjonale selskaper til å betale tilbake skatten de skylder. Men da må vi få kontroll over EU. Da kan vi, om så, senke skatter for alle oss andre og finansiere sultefôrede velferdstjenester ordentlig – samtidig.

Det å dyrke vår egen avmakt kan ikke være sosialdemokratiets svar.

EU kan også være et springbrett til å løse noen av de andre, store problemene. Hva med et EU som enda tydeligere tar globalt ansvar, og som håndhever det ansvaret? Klimaverstinger og selskaper som profiterer på å dumpe farlig avfall i failed states eller vår felles allmenning, burde holdes ansvarlig og bøtelegges i EU.

Noen vil si at dette må vi overlate til «de store gutta» – lille Norge klarer aldri dette. Men så har verden endret seg. Det er problemer på hjemmebane hos de fem faste medlemmene i sikkerhetsrådet. Storbritannia har Brexit, Frankrike har de gule vestene, USA har Trump og en fastlåst Kongress, Russland har sine problemer og Kina er – vel – litt selvsentrert. De har ikke det samme overskuddet til å stille opp på den internasjonale dugnaden. Norge har derimot både husfreden og forskermiljøet til å lede an.

Ja, oppgaven er veldig vanskelig. Men det å dyrke vår egen avmakt kan ikke være sosialdemokratiets svar. Vi kan redde verden, men bare hvis vi gidder.