Åpnere grenser må bety mer norsk regulering

I 1992 skrev Norge under på EØS-avtalen. Vi fikk delta i det europeiske indre markedet og en mye større tilgang på varer, arbeidskraft og tjenester – både å kjøpe fra og selge til. Samtidig, fra 1992 og fram til i dag, har norsk økonomi opplevd høy vekst og sysselsetting.

EØS-avtalen er svært omfattende og har fått betydning på mange områder i norsk økonomi og samfunnsliv, slik blant annet Europautredningen fra 2012 viste oss.

Debatten om norsk arbeidsliv under EØS kan noen ganger bli redusert til et enten-eller-spørsmål. På den ene siden blir det tegnet et bilde av et arbeidsliv hvor alt er i skjønneste orden, på den andre siden ses utmelding på som eneste løsning.

Vi må ta på alvor de bekymringene mange kjenner på i sine liv.

I Agenda har vi i den siste tiden sett litt nærmere på både de reelle utfordringene EØS-avtalen gir oss – og som skaper uro, men også alle gevinstene, vår deltagelse i EØS faktisk fører til. Og ikke minst utforske løsninger for dem som opplever at arbeidsmarkedet har blitt mindre trygt og forutsigbart. Vi må ta på alvor de bekymringene mange kjenner på i sine liv. For det er klart at norsk arbeidsliv har blitt endret de siste tiårene.

Norge er en liten åpen økonomi og er vi er avhengig av at handel med andre land går så enkelt som mulig. Vi har lenge klart å kombinere handel og åpne grenser med et trygt og godt arbeidsliv for de fleste, men særlig større tilgang på billig arbeidskraft har utfordret norsk arbeidsliv og norske arbeidstakerrettigheter.

Det er i dag ca 200 000 arbeidsinnvandrere i Norge. De utgjør sårt tiltrengt arbeidskraft for norsk næringsliv, men de har også bidratt til økt konkurranse og press på lønns- og arbeidsvilkår.

Vi vet at mange av de som kommer hit utnyttes og utsettes for uverdige lønns- og arbeidsvilkår.

Vi vet at mange av de som kommer hit utnyttes og utsettes for uverdige lønns- og arbeidsvilkår. De kan gjerne ikke språket, de kjenner ikke den norske modellen og de er ikke organiserte i fagforeninger. De er lette å utnytte fordi de ikke kjenner til hvilke plikter og rettigheter de har i Norge. Et annet ord for dette er sosial dumping.

Det har også blitt tydeligere at ikke alle i Norge har tjent på åpne grenser. Enten ved at de blir utkonkurrert eller direkte byttet ut med billigere arbeidskraft, eller ved at den den økonomiske veksten ikke har tilfalt dem. De økonomiske gevinstene norsk økonomi i helhet har høstet i perioden etter 1992 har heller ikke blitt fordelt rettferdig.

Selv om EØS-avtalen er omfattende, er det også en dynamisk avtale det går an å påvirke, og hvor mye fortsatt overlates til det enkelte medlemsland å bestemme selv. Det mye omtalte «handlingsrommet» kan fylles bedre enn det gjør i dag, og når det kommer til arbeidslivsspørsmål er det vår helt klare oppfatning at vi, ved hjelp av norsk politikk, fortsatt kan ha verdens beste arbeidsliv, også med EØS-avtalen.

Oslo kommune er et eksempel til etterfølgelse når det kommer til å vise handlekraft, ved å stille krav til bygg- og anleggsaktører gjennom sine innkjøp. Oslo kommune stiller krav til faste stillinger, med ordentlig lønn, uavhengig av om du er fast ansatt eller innleid, korte leverandørkjeder og gjennomfører strenge og gode kontroller. Modellen utvider og forsterker liknende ordninger som vi først så i Skiensmodellen, deretter Telemarksmodellen.  Men Oslo er strengest, og det trengs. Derfor har vi i Agenda anbefalt at Oslomodellen bør gjøres til en nasjonal modell.

Det skjer mye også utenfor de offentlige innkjøpene, i privat regi og i private hjem.

En slik modell vil ikke løse alt. Det skjer mye også utenfor de offentlige innkjøpene, i privat regi og i private hjem. Men tiltakene til Oslo kommune viser oss at sosial dumping og uthuling av den norske arbeidslivsmodellen ikke er en pris vi må betale for tilgang på arbeidskraft og det indre markedet.

Andre forhold på arbeidsmarkedet som: hvor mye midlertidighet vi har, organisasjonsgraden, økonomiske forskjeller er det ikke EØS-avtalen, men norsk politikk som påvirker. Det må vi huske og minne politikerne våre på.

 

Vi må heller ikke glemme at etter 2004 har reallønnsveksten i Øst-Europa vært mye høyere enn hos oss. Reallønnsveksten i Norge i fjor var 0,1 prosent. I Polen 5,6, Litauen 4,7, Romania 13,4! Forskjellene mellom land i Europa blir mindre – og det er veldig bra. Vi må bare passe på at det norske arbeidsmarkedet fortsetter å være trygt, velorganisert, og dermed også produktivt.

EØS-avtalen har tjent norsk økonomi godt. Men ønsker vi handel over grensene, må vi også ha mer politikk for å bøte på de utfordringene som frie markeder ofte bringer med seg. For jo åpnere grenser, dess mer regulering trenger vi – og det står på norske politikere og partene i arbeidslivet å få til det som trengs.