Arbeiderklassens tilbakekomst

Gjenoppstartingen av den globale økonomien etter pandemien går tregt. Store forstyrrelser i den globale handelen, med mangel på containere og havnekapasitet, mangel på halvledere som får deler av industrien til å gå på halv fart, og raskt økende energipriser, forhindrer rask opphenting.

Men bak de midlertidige flaskehalsene i økonomien, venter et større mulig skifte, grunnet akutt mangel på arbeidskraft. Det gjelder ikke bare høyt utdannet arbeidskraft, det gjelder også om mer vanlige yrker, som industriarbeidere, helsepersonell og lastebilsjåfører.

Under pandemien ble arbeidere skjøvet tilbake. Millioner av mennesker mistet jobben eller fikk usikre og midlertidige jobber. De som hadde en jobb, holdt seg til den. Krav om lønnsøkninger uteble.

Mange nøler med å flytte tilbake til fabrikkene.

I India var veiene fylt med dagarbeidere som dro fra storbyene til hjembyene da levebrødet deres forsvant. I Vietnam, der pandemien rammet i sommer, stoppet en stor del av den store eksportindustrien opp da samfunnet la ned.

I noen bransjer måtte arbeidere slå leir inne på arbeidsplassene sine for å holde produksjonen i gang, skjermet fra omverdenen og smitten. Da nedturen avtok i Sør-Vietnam og folk kunne reise igjen, forlot 1,3 millioner arbeidere hjemmene sine og flyttet til sine gamle hjemprovinser og landsbyer.

Rekker av motorsykler kjørte gjennom landet, ofte hundrevis av kilometer. De få eiendelene ble festet fast, ikke sjelden kom hele familier på motorsykkel. Mange hadde mistet sine siste sparepenger under nedleggelsen og klarte så vidt å betale sin siste husleie, de greide det kun på grunn av støtte fra staten.

Arbeidstakere vil ha høyere lønn.

Nå åpner den vietnamesiske økonomien igjen. Utenlandske investeringer slår rekorder. Produksjonen flytter fra Kina til Vietnam. De store selskapene krever at restriksjoner oppheves og at arbeiderne deres prioriteres i vaksinekøen.

Men nå har de problemer med å tiltrekke seg arbeidskraft. Mange nøler med å flytte tilbake til fabrikkene. Bedrifter øker lønningene og gir flyttestøtte for å prøve å tiltrekke seg arbeidskraft.

I Vietnam er frie fagforeninger forbudt. Til tross for dette, er det streiker og konflikter som organiseres lokalt og spontant. De blir ikke omtalt i media og myndighetene ønsker ofte at de skal løses så raskt som mulig. Det ser litt dårlig ut i det «sosialistiske» Vietnam med streikende arbeidere. Ansatte vet verdien deres nå som de kan velge arbeidsgivere og forbedre forholdene. Maktbalansen har endret seg.

I USA er det enda tydeligere at en streikebølge skyller gjennom landet med krav om bedre arbeidsforhold og høyere lønn. Den store produsenten av landbruksmaskiner, John Deere, står stille. Arbeidstakere vil ha høyere lønn.

I flere bransjer har ansatte allerede klart å presse på for bedre forhold.

De har sett hvordan profitt og direktørlønninger har skutt i været mens arbeidernes reelle lønn står stille. I flere konflikter ønsker de å stoppe nye lønnssystemer der nyansatte skal gis dårligere arbeidsforhold og forsikringsdekning.

Matprodusenten Kelloggs fabrikker er stengt i flere stater. Helsepersonell i det store private helseselskapet Kaiser har stemt for streik med et overveldende flertall. Sykepleierne har ingen problemer med å finne ny jobb hvis ikke bedriften gir etter for kravene.

Gruvearbeidere i Alabama har vært i streik i mer enn seks måneder. Nye streiker har blusset opp hos hurtigmatkjeder som McDonald’s, arbeiderne krever økt minstelønn og slutt på trakassering.

I flere bransjer har ansatte allerede klart å presse på for bedre forhold, dette gjelder alt fra filmindustrien i Hollywood til matarbeidere i Nabisco, som blant annet produserer Oreo-kjeks. Det har ikke vært så mange streiker i USA siden 1980-tallet.

En annen stor endring er at amerikanere bytter jobb som aldri før etter pandemien. Med mangel på arbeidskraft kan ansatte kreve fast ansettelse og bedre ytelser, med helseforsikring og pensjon. I mange år har overskudd og direktørlønninger økt mens vanlige arbeideres reallønn har stagnert, det er verken bærekraftig eller rettferdig.

For arbeiderbevegelsen er den nye situasjonen en mulighet.

Det er også mangel på arbeidskraft i Sverige i flere sektorer, samtidig som en betydelig langtidsledighet har festet seg under pandemien. Behovet for mer fagutdanning og bedre svenskkunnskaper er enormt om ubalansen skal rettes opp. At regjeringen i denne situasjonen viderefører Centerpartiets politikk med å ødelegge Arbetsförmedlingen, forsterker problemene.

Selv i Sverige er det tegn på at arbeidsgivere må tilby bedre vilkår for å tiltrekke seg ansatte. I årene som kommer vil mange gå av med pensjon og rekrutteringsbehovet vil være enormt i flere bransjer. Samtidig er det nå klart flertall i Riksdagen for å stramme inn reglene for arbeidsinnvandring for jobber der det finnes arbeidssøkere i Sverige. Det ville også løst store problemer med utnyttelse og kriminalitet i arbeidslivet.

Det er kun regjeringens dvelende lojalitet til Centerpartiet og Januar-avtalen som hindrer raske lovendringer. Det gjelder også for muligheten til å rekruttere arbeidskraft innenfor EU.

De «nye» EU-landene har lenge vært en uuttømmelig rekrutteringskilde for lastebilsjåfører, bygningsarbeidere og renholdspersonell. Det ser annerledes ut i fremtiden, de berørte landene sliter med synkende befolkning og egen mangel på arbeidskraft.

Jo sterkere fagorganisasjonen er, jo mer varig fremgang kan det gjøres.

Mangelen på lastebilsjåfører, som har ført til tomme butikkhyller og køer på bensinstasjoner i Storbritannia, er selvsagt knyttet til Brexit, men det viser også at det ikke lenger er like lett å tiltrekke seg arbeidskraft fra Polen eller de baltiske landene.

For arbeiderbevegelsen er den nye situasjonen en mulighet. En mulighet til å kvitte seg med usikker ansettelse og deltidsarbeid. En mulighet til å forhandle frem gode lønnsøkninger på bekostning av profitt, da kan lønnsandelen av produksjonsverdien øke. En mulighet til å redusere arbeidsledigheten.

Det ville kunne redusere ulikheten, øke tryggheten og bedre samfunnsøkonomien. Jo sterkere fagorganisasjonen er, jo mer varig fremgang kan det gjøres.

Under pandemien ble vanlige lønnsmottakere latt i stikken. Nå, etter pandemien, kan det nå være arbeiderklassens tur.

(Teksten ble først publisert på Dagensarena.se.)