Reformen ingen snakker om

Mange har pekt på fraværet av debatt om konkrete reformer og saker i denne valgkampen, senest Dagbladets Ola M. Rydje i en kommentar på tirsdag. Arbeiderpartiet har en potensielt sentral og nyskapende reform som er blitt underkommunisert, men som ligger i programmet; en nasjonal etterutdanningsreform for alle.

Verden er i endring, og endringene skjer raskere enn noen gang. Det påvirker hverdagslivet vårt, det påvirker tankene våre, og ikke minst påvirker det arbeidslivet vårt.

Det bør også være mulig å ta ut ulike summer over ulike tidsrom.

For arbeidslivets del må vi regne med at den norske oljebransjen etter hvert vil bli utkonkurrert av nye energikilder. Robotisering og automatisering vil gjøre en rekke arbeidsplasser overflødige. Virksomheter og arbeidstakere vil fortsette å bevege seg over landegrensene på jakt etter “best og billigst”.

Hvis vi i Norge vil opprettholde vår velstand og velferd, kan vi ikke satse på å være billigst. Vi må satse på å være best. Og skal vi være best, må vi investere i vår viktigste ressurs, som er folkene som bor her. Det har Arbeiderpartiet skjønt når partiet har kommet opp med sin etterutdanningsreform.

Her er seks konkrete forslag til et nærmere innhold i reformen:

1: Opprett en lånekasse for etterutdanning. 

For at folk skal være villige til å videreutdanne seg midt i livet, må forholdene legges godt til rette. En etterutdanningsreform må derfor fjerne stengslene som dukker opp i en families hverdag, om en person med ektefelle, barn og huslån bestemmer seg for å ta mer utdanning:  Et helt konkret forslag er å opprette “Statens lånekasse for etterutdanning”.

Denne bør skille seg fra den vanlige lånekassen på flere områder. For eksempel bør det være mulig å ta ut lån og stipend i ulike stillingsbrøker, slik at man kan være “deltidsstudent”. Det bør ikke være en grense for hvor mye man kan tjene ved siden av. Lånekassen for etterutdanning bør ha muligheten til å garantere for huslånet til en familie, i perioden med videreutdanning. Det bør også være mulig å ta ut ulike summer over ulike tidsrom.

I dag er utbetalingene på rundt åtte tusen kroner i måneden, og man kan være student i åtte år. Kanskje bør det i Lånekassen for etterutdanning være mulighet til å hente ut dobbel sum over en kortere periode, slik at folk kan tilpasse det til bortfall i lønn. Et siste forslag er at det lages en ordning hvor man kan “tjene opp” rettighet til støtte for etterutdanning basert på alder eller erfaring i arbeidslivet.

2: Utvidet rett til permisjon for etterutdanning

En vellykket etterutdanningsreform krever at arbeidstakere slipper å ofre jobben sin for å ta etterutdanning. Man må ha mulighet til ta permisjon fra jobben for å gjennomføre etterutdanningen, enten på deltid noen dager i uken, eller på heltid. Arbeidsmiljøloven gir i utgangspunktet arbeidstakere ganske vid adgang til hel eller delvis utdanningspermisjon i dag.

Men fordi arbeidsgiver kan motsette seg permisjonen basert på skjønnsmessige kriterier, kan et ønske om utdanningspermisjon fort bli en sur konflikt. Man kan få en slik uenighet avgjort av Tvisteløsningsnemnda, men du skal ha selvtillit og rettskaffenhet som arbeidstaker om du tar en slik kamp når arbeidsgiveren din har sagt nei.

Ulike halvårlige bransjerettede “lynkurs” i et knippe utvalgte næringer er en konkret idé.

For statlig ansatte er rett til utdanningspermisjon ikke lovfestet, selv om vi fikk ny “arbeidsmiljølov” for statsansatte så sent som i juli i år. En viss adgang til utdanningspermisjon for statlig ansatte ligger i de kollektive avtalene, men disse gir etter vårt syn heller ikke arbeidstakerne tilstrekkelige rettigheter til ulønnet heltids- eller deltidspermisjon.

En ny regel kan gå ut på at så lenge arbeidsgiver får beskjed i god nok tid til at en erstatter kan hentes inn, for eksempel ni måneder, kan ikke arbeidsgiver nekte permisjon. I tillegg til bedre rettigheter på papiret må selvsagt fagbevegelsen gjøre en jobb på arbeidsplassene for å beskytte arbeidstakernes rett.

3: Lynkurs i nye næringer

Næringslivet bør være med å identifisere hva de trenger at folk etterutdanner seg til. I mange næringer er det stort behov for arbeidskraft med variert bakgrunn, men også faglig oppdatering. Sjømatindustrien er et eksempel. Fram mot 2050 vil Regjeringen femdoble produksjonen av oppdrettslaks. Det vil kreve arbeidskraft, også arbeidskraft som ikke kommer rett fra videregående skole, men som har bakgrunn fra fiske, landbruk, mekanikk, administrasjon og markedsføring. Ulike halvårlige bransjerettede “lynkurs” i et knippe utvalgte næringer er en konkret idé.

 

4: Styrke fagskolene med flere studieplasser og bredere tilbud

Staten bruker i dag 108 millioner kroner i året på fagskolene, og 34 milliarder kroner på universiteter og høyskoler. Ca 15 000 studenter går årlig på fagskole. Ca 269 000 studenter går på universiteter og høyskoler. I NHOs kompetansebarometer fra august 2017 understreker organisasjonen behovet for flere fagskoleutdannede, blant annet innen naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag. En fagskolemilliard de neste fire årene kunne vært et godt grep.

 

5: Nye korte utdanningsløp som ikke krever forkunnskaper

I tillegg til at fagskolene må få flere studieplasser og et bredere studietilbud, bør det også etableres nye korte og praktiske utdanningsspor for voksne. Disse utdanningssporene skal ikke forutsette tidligere relevant utdanning. Man kan for eksempel se for seg årlige studieløp innenfor IT eller automatisering: man kan kan lære mye koding på et år.

Skulle man for eksempel gitt alle arbeidstakere rett til etterutdanning, slik som man har rett til videregående opplæring?

Denne typen utdanningsspor bør (primært) gjøres tilgjengelig som fjernundervisning, slik at det blir lettere å kombinere med arbeidets og livets øvrige forpliktelser. Siden gruppen personer disse utdanningsløpene retter seg mot skiller seg fra fagskolene og universiteter og høyskoler, burde det opprettes en egen enhet som kan drive utdanningene, naturligvis i samarbeid med andre fagmiljøer.

 

6: Gründerskole og start-pakker

Alle i dette landet har evner og kan noe som andre kan være villige til å betale for. Enten det er å lage syltetøy eller sy bunader, løfte tungt eller guide i fjellet, fange fisk eller arrangere fester. Steget fra å gjøre hobby til jobb er imidlertid langt, og selv om man er ekspert på hjemmebrygget øl, er det ikke sikkert man er like god på alle sider ved å drive eget selskap.

Det bør derfor være et tilbud om gründerskole for voksne. Deler av dette finnes i dag, men ikke så systematisert. Skatteetaten tilbyr kurs for nye næringsdrivende. Innovasjon Norge holder Gründerskole for studenter. Men en business-skole for personer som vil slutte i jobben, fylle på med nye ferdigheter, og så starte egen bedrift, det mangler.

 

Støre-regjeringens hovedprosjekt?

Folk kommer til å bytte jobber i framtiden, ikke bare av nødvendighet, men også av nysgjerrighet. Ikke bare vil vi i dag helst bruke fritiden på å oppleve hele verden. Vi vil også oppleve mer av arbeidslivet. Vi vil reise på tvers av virksomheter og på tvers av bransjer. En reform av etterutdanningen vil derfor være et løft for velferden til folk, ikke bare produktiviteten.

Kunne man hatt opparbeidede rettigheter til etterutdanning med lønn, slik som man har foreldrepermisjon?

Vi tror en reform av hvordan vi lærer og utdannes, i og ved siden av arbeidslivet, kunne gjort det mulig å organisere arbeidslivet til å bli både mer spennende for den enkelte og mer produktivt for næringslivet. Vi kan håpe at færre faller fra ved omstillinger og at flere står lengre i jobb.

Mange flere tiltak kunne sikkert vært nevnt. En start på en slik reform av etterutdanningen kunne gitt muligheter for å utrede langt mer radikale tiltak. Skulle man for eksempel gitt alle arbeidstakere rett til etterutdanning, slik som man har rett til videregående opplæring?

Kunne man hatt opparbeidede rettigheter til etterutdanning med lønn, slik som man har foreldrepermisjon? Konkretisering av slike tiltak kan gi en etterutdanningsreform format og størrelse til å bli hovedprosjektet til en ny regjering.