Åtte år med likestilling i revers under Erna

Norge har en kvinnefiendtlig regjering. Selv om ministre og partier har gått inn og ut av regjeringen i høyt tempo de siste årene, er det noen ting som har nemlig ligget fast. Regjeringen slo først på bremsene i arbeidet for et mer likestilt Norge, og så begynte de å skru klokken tilbake.

Regjeringen slo først på bremsene i arbeidet for et mer likestilt Norge, og så begynte de å skru klokken tilbake

Det er konsekvensen av to stortingsperioder med en regjering dominert av Høyre, ledet av Erna Solberg. Det gjelder spesielt om vi ser på hva regjeringen har gjort – eller latt være å gjøre – for kvinner med innvandrerbakgrunn.

Selv om regjeringen har flere kvinnelige medlemmer, og ikke minst en kvinnelig statsminister, har det vært langt mellom dem som kjemper for kvinner og minoriteter. I stedet har vi en regjering som tilsynelatende gjør hva den kan for å øke forskjellene i Norge. Ikke bare mellom fattig og rik, men også mellom kvinner og menn, og ikke minst mellom minoriteter og majoritetsbefolkningen.

 

Blåstrømper.

Erna Solberg har tidligere hevdet at hun er feminist, og at hun har vært det hele livet. Det skjedde blant annet i et intervju i Dagbladet i fjor, med det som den gang var fire kvinnelige partiledere i samme regjering. Men samtidig sier hun at markedsøkonomi er viktigere enn likestilling for henne. Det bærer regjeringens politikk sterkt preg av.

De er bare for likestilling mellom mann og kvinne når det ikke står i veien for privatisering, skattekutt og kutt i velferd

Erna Solberg og de andre kvinnene i regjeringen er nemlig ikke feminister i en vanlig forstand av ordet. De er bare for likestilling mellom mann og kvinne når det ikke står i veien for privatisering, skattekutt og kutt i velferd. De er i beste fall godværsfeminister eller «blåstrømper». Bare halvhjertet ønsker de seg likestilling mellom kjønnene og inkludering av minoriteter.

 

Slapp regjering.

Realiteten er at kampen for et mer likestilt samfunn kommer svært langt ned på regjeringens prioriteringsliste, og som regel må likestilling eller inkludering vike for andre mål, som åpenbart er viktigere for denne regjeringen. Som for eksempel at regjeringen for enhver pris skal overleve helt fram til neste valg, koste hva det koste vil. Det er langt mellom prinsipper og hensyn som ikke kan forhandles vekk med Erna Solberg som statsminister. Det er det særlig vi kvinner med innvandrerbakgrunn som taper på.

Årene med Erna Solberg ved roret har gitt oss et mindre inkluderende samfunn.

Årene med Erna Solberg ved roret har gitt oss et mindre inkluderende samfunn, der stadig flere føler seg satt på sidelinjen og stigmatisert. Dette er noe vi som har innvandrerbakgrunn – særlig vi kvinner – føler på kroppen stadig vekk, når vi leser omtaler av folk som likner oss selv. Ofte blir vi framstilt som et problem som må løses, og ikke som en ressurs som har noe verdifullt å bidra med.

Hva har så den Høyre-dominerte regjeringen gjort for å inkludere kvinner med innvandrerbakgrunn i samfunnet? Ikke spesielt mye. Vi ser ingen tegn til gode og kraftfulle tiltak for å inkludere og likestille de av oss som faller utenfor arbeidsliv og aktiv deltakelse i samfunnet.

 

Går ikke av seg selv

Likestilling er inkludering. Kvinner med innvandrerbakgrunn er i dag, med noen få unntak, lite synlige i det norske samfunnet. Men vi kan bli en stor ressurs for samfunnet, på lik linje med alle andre. Problemet er at vi også er en gruppe som ofte faller mellom flere stoler, og som ikke får muligheten til å bidra med vårt arbeid, vår kunnskap og vårt engasjement. Det taper alle på.

Vi må innse at inkludering i både arbeidslivet og samfunnet for øvrig krever aktiv og offensiv politisk handling. Altfor ofte blir det for smått og for lite innsats når ressursene fordeles. Altfor ofte nøyer vi som samfunn oss med små prøveprosjekter og retorikk som en erstatning for kraftig nok politisk handling.

Regjeringen har åpenbart ikke skjønt at de ødelegger mulighetene for kvinner med innvandrerbakgrunn når de øker, istedenfor å avskaffe kontantstøtten.

Etter press fra Krf økte regjeringen kontantstøtten fra 6.000 til 7.500 kroner i måneden. Dette bidrar til at innvandrerkvinner blir stående i ordningen i hele stønadsperioden, mens i befolkningen ellers brukes ordningen som et slags ventestønad i kortere perioder. Regjeringen har heller ikke gitt gruppen det gjelder god nok informasjon om mulighetene og rettighetene de har i det norske samfunnet. Da blir også resultatene deretter.

Regjeringen har også gjort abort-saken og kvinners selvbestemmelse over egen kropp til forhandlingskort. Solberg har endret i reglene om midlertidig ansettelse. Det er flest kvinner, og mange med minoritetsbakgrunn som jobber deltid, men som ønsker å få muligheten til å jobbe mer.

Når regjeringen fører en politikk som øker forskjellene, rammer det minoritetskvinner hardest.

I 2013 innførte for eksempel Stoltenberg II-regjeringen «Jobbsjansen». Målet var å øke sysselsettingen blant innvandrere som står langt fra arbeidsmarkedet, og som ikke blir fanget opp av andre ordninger. Det har de denne regjeringen kuttet.

Regjeringen har, i tillegg til å være kvinnefiendtlig, ikke hatt en aktiv inkluderingspolikk for kvinner med innvandrerbakgrunn. De tjener mindre enn majoriteten, mange av dem er lavtlønnede, har færre lederposisjoner, og mindre formue enn andre grupper i samfunnet. Når regjeringen fører en politikk som øker forskjellene og de som har minst får mindre, rammer det minoritetskvinner hardest.

Skatte- og velferdskutt er tross alt viktigere for høyresiden. Det å skape et samfunn der alle kan delta aktivt kommer i beste fall i andre rekke.

 

Vi er en ressurs.

Kampen for likestilling og inkludering er ennå ikke vunnet. Verken frihet eller rettigheter er noe som kommer av seg selv, og en gang for alle. Begge deler må kjempes fram uten stans. Og det må en bevisstgjøring til.

Vi som samfunn må ha tro på evnene til kvinner med innvandrerbakgrunn. Vi må tro på deres evne til å bidra i samfunnet, og ikke bare framstille dem som ofre for sosial kontroll og æreskultur. Vi må begynne å bruke alle de ressursene vi har i samfunnet – også kvinner med minoritetsbakgrunn.

Men alle er forskjellige, også kvinner med innvandrerbakgrunn. Nettopp derfor er det viktig at opplæring i norsk språk, kultur og samfunn skal være tilpasset den enkeltes livssituasjon og behov. Og den må være så god at man kan bli en del av samfunnet – at man blir inkludert. Vi er en ressurs – bruk oss bedre!