Bakgrunn: Flyktningene i Tyrkia og Hellas

Sent om ettermiddagen torsdag 27. februar ble tyrkiske soldater drept i et målrettet flyangrep i Idlib i Nord-Syria. I Tyrkia er det dyp sorg over de unge livene som gikk tapt. Noen timer etter angrepet siterte Reuters «en overordnet tyrkisk offiser» som sa at tyrkisk politi, kystvakten og grenseoffiserer hadde fått ordre om å trekke seg tilbake, og at Tyrkia ikke lenger skulle hindre syrere i å sette kurs for Europa.

Myndighetenes formelle svar på etterfølgende spørsmål om saken, var at landets flyktningpolitikk ikke var endret, men at omstendighetene nå var slik at Tyrkia ikke lenger maktet å hindre flyktningene i å dra. Etter Idlib-angrepet var netthastigheten begrenset i Tyrkia, og tilgangen til de viktigste sosiale mediene var midlertidig blokkert. Dermed forsto vi først senere hva som foregikk, men det var åpenbart at en prosess var satt i gang.

Neste dag flommet nettet over av nyheter om at Tyrkia åpnet grensene mot EU. Aktivister for flyktningers rettigheter advarte mot å dele disse nyhetene fordi de ga folk falske forhåpninger og skapte inntrykk av at de ganske enkelt kunne spasere over den tyrkiske grensen mot Europa, men da var mange allerede på vei.

De som har dratt til grenseområdene i håp om å få krysse grensen mot EU, kommer fra mange forskjellige land.

Senere har det kommet mange nyhetsrapporter om situasjonen, og det er spesielt verdt å nevne to observasjoner som går igjen. Den første er at de som har dratt til grenseområdene i håp om å få krysse grensen mot EU, faktisk kommer fra mange forskjellige land, til tross for de hyppige referansene til syrere. En relativt stor del av dem er afghanere, og ikke alle er registrert i Tyrkia.

Den andre er at tyrkiske myndigheter ser ut til aktivt å ha hjulpet mange av dem, for eksempel ved å sørge for transport, og det hele ser ut til å være til en viss grad planlagt og foregå i ordnede former. To forskere har fortalt at de ble stoppet av militæret en kilometer før grenseovergangen ved Pazarkule, og da de spurte om hvorfor andre fikk slippe forbi, svarte militæret: «De er utlendinger, de kommer ikke tilbake.»

 

Reaksjoner

Folk kan ikke spasere over grensen til Hellas eller Bulgaria helt uten videre, selv om Tyrkia ikke hindrer dem i å dra – grenser har to sider. Hellas har ikke bare reagert med tåregass, men har også erklært at landet vil unnlate å behandle asylsøknader i en måned. Det har de neppe lov til ifølge flyktningretten, noe som er blitt påpekt av FNs Høykommissær for flyktninger.

Mange tusen som sitter fast mellom de tyrkiske og greske grensene.

Anslagene stemmer ikke overens, men det er mange tusen som sitter fast mellom de tyrkiske og greske grensene, og ved Evros-elven, mens relativt få klarer å krysse over til Hellas. I mellomtiden fortsetter den tyrkiske innenriksministeren å legge ut Twitter-oppdateringer og hevder at ekstremt mange mennesker krysser grensen til Hellas gjennom den tyrkiske grenseprovinsen Edirne.

Antallet flyktninger som kommer sjøveien til de greske øyene, kan muligens øke i de kommende dagene fordi noen mister håpet om å kunne krysse grensen på fastlandet. Det blir også rapportert om at situasjonen blir stadig mer anspent på de greske øyene. I tillegg er mange blitt sjokkert over en ny video som viser at den greske kystvakten presser bort en båt med flyktninger. Alvorlige anklager om at Hellas presser bort eller Tyrkia drar tilbake flyktninger i Egeerhavet er imidlertid verken nye eller sjeldne.

 

De eksisterende ordningene mellom EU og Tyrkia

Hvordan er forholdet mellom den siste utviklingen og de eksisterende ordningene mellom EU og Tyrkia? Det er to viktige «avtaler» som ofte forveksles. Den første er den formelle returavtalen mellom EU og Tyrkia, og den andre er flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia fra mars 2016.

Det er to viktige «avtaler» som ofte forveksles.

Ifølge folkeretten er ikke stater juridisk forpliktet til å ta tilbake ikke-statsborgere som har reist gjennom deres territorium, men det hender at de gjør det til gjengjeld for ulike ytelser. I returavtalen mellom EU og Tyrkia påtar Tyrkia seg å ta tilbake fra EU alle tredjelandsborgere som har reist gjennom Tyrkia, og som nå ikke har oppholdstillatelse i EU (under forutsetning av at visse andre betingelser er innfridd). Norge har også undertegnet en returavtale med Tyrkia, og den ligger tett opptil avtalen mellom EU og Tyrkia.

Sammenhengen mellom europeiske asyllover, regler for tilbakesending og returavtaler er komplisert og ligger utenfor rekkevidden av denne korte artikkelen. Det som er viktig å merke seg, er at den faktiske ordlyden i returavtalen mellom EU og Tyrkia også omfatter tilbakesending til Tyrkia av personer som faktisk trenger beskyttelse. Det ser imidlertid ikke ut til at det var slik Tyrkia hadde tenkt at returavtalen skulle fungere, det viser blant annet uttalelser fra daværende utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu i 2015. Og i praksis kan man ikke sende folk tilbake uten at landet som skal ta dem imot, samarbeider fullt og helt.

Det er her flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia fra mars 2016 kommer inn. Innholdet av denne mindre formelle avtalen ble offentliggjort i et dokument som ble kalt «EU-Tyrkia-erklæringen», og det er litt uklart hvilken juridisk status den har. Da den ble prøvd for EU-domstolen i 2017, mente domstolen at den ikke hadde domsmyndighet til å prøve saken. Det begrunnet den med at flyktningavtalen ikke var blitt inngått av en EU-institusjon, men av individuelle regjeringer som handlet på egne vegne.

I flyktningavtalen påtok Tyrkia seg å ta tilbake fra Hellas alle tredjelandsborgere som irregulært tar seg fra Tyrkia til de greske øyene (men ikke over grensen på fastlandet!) etter 20. mars 2016. Den dekker både personer som trenger internasjonal beskyttelse, og personer som ikke trenger internasjonal beskyttelse. Ifølge EUs asyllover er ikke Hellas forpliktet til å realitetsbehandle asylsøknaden til en som har reist gjennom Tyrkia, hvis Tyrkia i denne personens tilfelle kan regnes som første asylland, eller som et trygt tredjeland. Hellas trenger imidlertid Tyrkias samtykke for å sende vedkommende tilbake til Tyrkia, og det samtykket er gitt i flyktningavtalen. Begrepene «første asylland» og «trygt tredjeland» er også å finne i den norske utlendingsloven.

Flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia ble inngått som en direkte respons på den såkalte flyktningkrisen i 2015–2016.

Flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia ble inngått som en direkte respons på den såkalte flyktningkrisen i 2015–2016, og det å ta tilbake personer som tidligere har vært innom landet, er ikke det eneste eller viktigste avtalen innebærer. EUs løfter omfattet blant annet økonomisk støtte til flyktningene i Tyrkia, å få fart på prosessen med visafrie reiser og å hjelpe Tyrkia med å «bedre de humanitære forholdene i Syria, særlig i områder nær den tyrkiske grensen, slik at lokalbefolkningen og flyktninger skal få tryggere leveforhold». For EUs del er antagelig det viktigste aspektet ved flyktningavtalen at Tyrkia skal hindre irregulære grensekryssing fra Tyrkia til EU. Antall irregulære innreiser til Hellas sank voldsomt etter at avtalen ble inngått.

 

Tyrkias fragmenterte beskyttelsesregime

Hvis vi skal forstå hvorfor det er så mange som utsetter seg for svært høy risiko for å forlate Tyrkia til fordel for EU, må vi ha grunnleggende kjennskap til Tyrkias beskyttelsesregime. Tyrkia har sluttet seg til flyktningkonvensjonen, men har tatt et geografisk forbehold. Det innebærer at landet kun gir formell flyktningstatus og tilhørende rettigheter til personer som kommer fra Europa. De fire millionene flyktninger og asylsøkerne i Tyrkia kommer ikke fra Europa.

De 3,6 millionene syrerne i Tyrkia er underlagt et «midlertidig beskyttelsesregime», mens personer fra andre ikke-europeiske land kan få «betinget flyktningstatus». Sistnevnte status gir personen tillatelse til å oppholde seg i Tyrkia mens vedkommende venter på gjenbosetting gjennom FNs program (noe som neppe vil skje, med tanke på de lave gjenbosettingkvotene og ventetiden på flere år). Begge disse gruppene blir dermed sittende fast i Tyrkia i lang tid, under statuser som var ment å være midlertidige. Ingen av gruppene har generell tilgang til lovlig arbeid, og muligheten for å få arbeidstillatelse er rent teoretisk for de fleste. Dermed ender folk opp med å jobbe illegalt, for lav lønn og under forhold der de blir grovt utnyttet. Det gjelder også barn.

Når det er sagt, er det viktig å erkjenne og verdsette at Tyrkia har huset verdens største flyktningbefolkning i mange år. Da jeg for et par år siden beskrev den svært vanskelige livssituasjonen til flyktningene i Tyrkia, utbrøt noen oppriktig overrasket: «Men gir ikke EU Tyrkia utrolig mye penger for å ta seg av flyktningene? Hvorfor lever de fortsatt under slike forhold?» Folk bruker altfor ofte argumentet om «utrolig mye penger» (seks milliarder euro etter flyktningavtalen) uten å tenke seg om, uten tanke på hvor vanvittig mange mennesker det dreier seg om – nesten like mange som hele Norges befolkning.

EUs betaling utgjør bare 1500 euro per flyktning over flere år

EUs betaling utgjør bare 1500 euro per flyktning over flere år. Midlene går ikke til tyrkiske myndigheter, men til internasjonale ikke-statlige organisasjoner, og skal også dekke deres personellkostnader. Dette er nødvendig og til god hjelp, men det er grenser for hvor langt det rekker. Jeg vil hevde at man ville oppnå mye mer ved i tillegg å skape lovlige arbeidsplasser for flyktningene i Tyrkia.

 

Hvorfor nå?

Det er naturlig å undre seg over hvorfor Tyrkia åpner grensen nå. Ja, landet har legitime forventninger om mer støtte fra omverdenen, men det er ikke nytt. Spørsmålet ser ut til å være todelt. For det første vil Tyrkia ha internasjonal støtte for sitt engasjement i Syria, noe mange allerede har påpekt. For det andre ser det også ut til å dreie seg om innenrikspolitikk. I en tid der liv går tapt og mangeårige spørsmål med hensyn til Tyrkias Syria-politikk dukker opp igjen, styrker det nasjonalistiske følelser og forener på et vis «oss» mot «dem». Enten det handler om oss mot et skinnhellig Europa, eller tyrkere med økonomiske utfordringer mot flyktningene som mange mener får fordeler de ikke har fortjent, eller andre motsetninger. Den nåværende utviklingen svekker imidlertid ytterligere folks muligheter for fredelig sameksistens i Tyrkia, der holdningen til flyktninger allerede er svært fiendtlig.

Uansett om de tilhører den lille minoriteten som forsøker å komme seg inn i Europa, eller om de tilhører den store majoriteten som blir værende i Tyrkia, går dette hardt utover flyktninger, asylsøkere og (andre) migranter. Bade Tyrkia, EU og andre må vurdere sin rolle i dette.

 

Oversatt fra engelsk av Lene Stokseth.