Barnehager styrt av folk

Trine Østreng i Tankesmien Agenda fremstiller den politiske kampen om barnehager, som om den står mellom folkestyre og kommersielle aktører. Det er ikke riktig. Slaget står om foreldrene – også i fremtiden – skal kunne velge barnehage for sine barn.

Private barnehage får bare tilskudd for de barnehageplassene som faktisk blir valgt av barnefamiliene. Hvis en privat barnehage ikke blir valgt, må den legge ned. Kanskje barnehagen har litt egenkapital, slik at den kan overleve noen år med færre søkere. Kanskje forsvinner barnehagens livsgrunnlag, og den må avvikle driften.

Uansett er det foreldrenes valg av barnehage som bør avgjøre hvilke barnehager som har livets rett, og hvilke som ikke har det. Hvis kommunen ønsker at egne barnehager skal bli valgt og slik ha grunnlag for videre drift, bør de sørge for levere høy kvalitet og et tilbud som er ønsket av mange nok av kommunens innbyggere.

Mer makt til brukerne – ikke kommunen.

Det er ikke riktig av en kommune å bruke makt til å, etter eget forgodtbefinnende, legge ned private barnehager. En slik praksis hviler på et for snevert demokratisyn fordi man vil overkjøre mindretallet: Foreldrene som har valgt en privat barnehage. Å overføre barn fra private barnehager, som foreldrene har valgt, til kommunale barnehager som de ikke har valgt, er ikke holdbart.

Brukerundersøkelser viser at private gjør det litt bedre enn de kommunale barnehagene. Det indikerer at de private leverer høy kvalitet. Det er vel dokumentert at private leverer et mer mangfoldig og variert tilbud. Kritikere mener at siden private barnehager er kommunalt finansiert, i tillegg til foreldrebetalingen, så må kommunene få mer makt. Men poenget med makspris og offentlig finansiering er å sikre like muligheter. Mer makt til brukerne – ikke kommunen.

Private og kommunale barnehager er like tilgjengelige for alle. Private barnehager kan ikke trekke stigen opp etter seg og ta mer betalt av mer bemidlede familier, og tilby gode pedagoger mye bedre lønn enn de får i de kommunale barnehagene, slik at vi får et A- og B-lag i barnehagesektoren.

Barnehageforliket er et svært godt eksempel på at både likhet og valgfrihet sikres om vi regulerer godt i den norske velferdsstaten. Den modellen må vi ta vare på og utvikle videre, ikke rive ned.