Barnets beste er å ikke å bo sammen med mamma, eller?

Jeg studerer svaret nøye. Svaret jeg har fått fra helseminister Vestre på mitt spørsmål fra forrige uke. Da jeg vikarierte som helsepolitiker på stortinget: «Hvordan skal statsråden gjøre kommunene i stand til å gjennomføre perspektivskiftet som menneskerettighetene krever at helsetjenestene skal gjøre, fra at det er kommunen som vet best til at det er innbyggerne, også de med behov for omfattende bistand i hverdagen, som selv vet best hva som er viktig i deres liv og at det er kommunens oppgave å gi god beslutningsstøtte?»

Jeg visste at jeg ikke kom til å få noe særlig til svar, jeg vet at det er slik det funker. Men mitt mål var å pirke borti litt om menneskerettigheter og tjenester. Kanskje noen i byråkratiet har reflektert. Kanskje noen politikere gjør det samme. Jeg studerer svaret nøye. Jeg finner ingenting nyttig i svaret.

Var det bare dumt av meg å bry byråkratiet med dette? Jeg har begynt å stille spørsmål om min egen atferd. Forventer jeg for mye av kommunene? Skal vi bare akseptere at funksjonshindrede ikke kan få de samme mulighetene som andre? Kanskje.

Vil du bo på en institusjon eller sammen med mamma og pappa?

Utgangspunktet for mitt spørsmål var barna til Tonje Avløs. Tonje som har fått beskjed fra kommunen om at hun ikke kan få tjenester i hjemmet. Noe som innebærer at hennes to barn med utviklingshemming, de to 8 år gamle barna, må flytte på institusjon skal de få helt nødvendige tjenester. Kommunen mener visst at det er til barnas beste.

Jeg må stoppe opp litt. Jeg vil at du og skal stoppe opp litt før du leser det jeg egentlig skriver dette innlegget for. Hva hvis det var deg? Du var uenig med kommunen om hva som var dine barns beste. Hva ville du gjort? Dine 8 år gamle barn. Kommunen sa at det er barnas beste å ikke bo sammen med deg. Hva ville du gjort?

Eller, hvis du spurte barna… Vil du bo på en institusjon eller sammen med mamma og pappa?

Jeg vet ikke så mye om Tonje sin situasjon. Jeg har bare møtt henne en gang. Men det kan ikke være slik velferden vår skal funke. Da funker den i hvert fall ikke. Ikke for noen av oss. Men jeg hører at kommuner sier at det er vanskelige vurderinger, ulike meninger mellom kommune og foreldre.

Dette er viktig.

Det er altså slik at det ikke er systemet som vet best, men folk selv.

Det er en setning i svaret til Vestre som jeg vil se nærmere på. Jeg har skrevet et langt innlegg på Facebook der jeg skriver om andre ting, og det var en av mine følgere som gjorde meg oppmerksom på denne.

Ragnhild skriver:

«Les nøye siste setning i avsnitt 4 av Vestres svar! Her tas et forbehold som kan sparke beina under ganske så mye dessverre.»

Vestre sin siste setning i avsnitt 4:

«Ved tildeling av helse- og omsorgstjenester er det flere faktorer kommunene må ta hensyn til, og krever en helhetlig vurdering av innbyggernes behov sett opp mot tilgjengelige ressurser.»

Det høres så tilforlatelig ut. Selvsagt er det flere forhold kommunen må ta hensyn til når de skal vurdere en henvendelse om hjelp. For det er det det først og fremst er. En henvendelse om hjelp, ikke en søknad om vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven.

(Jeg hørte en fra et kontor i en større østlandskommune her om dagen. Det var så nydelig. De var opptatt av at det nettopp var henvendelser, ikke søknadsprosesser. De var overtydelige på at det ikke var nøye hvordan en får inn de såkalte søknadene. Ta et ark, skriv opp hva du ønsker, send det inn.)

Når Vestre skriver om helhetlige vurderinger, behov og tilgjengelige ressurser så betyr det at han legger all makt i kommunens armer.

Så var det Vestre sine «helhetlige vurderinger», «behov» og «tilgjengelige ressurser». Eller. Forresten. Først en setning om CRPD:

Folks vilje og preferanser trumfer folks behov.

Jepp. Jeg vet. Vet at dette er superenkelt å skrive, mye vanskeligere i praksis. Det er altså slik at det ikke er systemet som vet best, men folk selv. Også om de ikke vet best så vet de best. Helt til det de vet er så alvorlig dårlig at en må bruke tvang og omsorgsovertakelse. Når det gjelder barn har vi heldigvis et barnevern.

Og det er derfor vi snakker mer og mer om beslutningsstøtte. Vi vernepleiere. En annen gang.

Men altså. Objektive behov kan ikke være styrende for hvilke tjenester Idil og Ola skal få. Det er supervanskelig for meg som vernepleier å erkjenne, men jeg må. Det er ikke jeg som vet best, men jeg har sannsynligvis litt kunnskap og kompetanse som kan hjelpe folk til å oppnå det de selv mener er gode liv ut i fra egne ønsker og verdier.

Jeg finner lite håp i det Vestre skriver.

Så. Når Vestre skriver om helhetlige vurderinger, behov og tilgjengelige ressurser så betyr det at han legger all makt i kommunens armer. Han devaluerer CRPD, som handler om innbyggernes «vilje og preferanser» og ikke nødvendigvis behov. Altfor ofte er det andre som definerer folks behov. Du har behov for «finere» leilighet, du har behov for BPA og ikke avlastning, eller avlastning, ikke BPA.

Jeg finner lite håp i det Vestre skriver. Jeg finner også lite håp for alle de flinke folkene som jobber med alle henvendelsene om hjelp, som jobber med utforming av fremtidens tjenester.

Jeg ser byråkraten, ikke politikeren. Jeg digger byråkratene. Litt mer usikker på politikeren. Og ser meg selv i speilet.

Teksten ble først publisert på skribentens blogg.