CRPD må få konsekvenser for hvordan kommunene i dag planlegger boligbygging og tjenesteutvikling.
Stiftelsen SOR har i snart 75 år jobbet for levekår, tjenester og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming, og jeg mener vi har et særlig ansvar for å rette oppmerksomhet på situasjonen til de som ofte trenger omfattende tjenester i spørsmål om menneskerettigheter. «Leave no one behind» er et kjent slagord fra likestillingskampen, og det er viktig at også utviklingshemmede med stort behov for tjenester for å leve liv i tråd med egne ønsker og verdier tar del i paradigmeskiftet som CRPD innebærer.
Litt spissformulert sier jeg ofte at de som er spesielt opptatt av menneskerettigheten til denne gruppen, gjerne jurister og/ eller folk som jobber på et kontor, slik som meg selv, i for liten grad kjenner til den virkeligheten folk med utviklingshemming og dem som yter tjenester står i. Samtidig så er kanskje de som yter og planlegger tjenester for lite opptatt av menneskerettighetene.
Noen hevder at en slik inkorporering vil utfordre det kommunale selvstyret, koste mye penger og være vanskelig å gjennomføre.
Det er utfordrende å planlegge og gi tjenester til personer med komplekse bistandsbehov. Enda mer utfordrende er det å være en slik person. Disse utfordringene må anerkjennes i debatten om CRPD.
Dette tror jeg CRPD har potensial til å gjøre noe med. Ekspertutvalget hevder at det ikke først og fremst er lovendringer som skal til, men kanskje hovedsakelig praksisendringer. Det er jeg helt enig med dem i. Jeg vil her blant annet trekke frem veilederen om gode helse- og omsorgstjenester fra helsedirektoratet, fagutvikling innen positiv atferdsstøtte og arbeidet med inkluderende forskning som gode eksempler på at CRPD kan informere og understøtte god praksis, og at det kanskje er gjennom slikt utviklingsarbeid i samarbeid mellom utviklingshemmede og kommunens fagfolk at menneskerettighetene blir sikret, også for denne gruppen i befolkningen.
Les også: Nok en gang møtes denne type lovbrudd med et skuldertrekk.
Et av de springende punktene i diskusjonene som nå forekommer i forbindelse med om og hvordan CRPD skal inkorporeres, er hvilke konsekvenser en inkorporering, særlig i menneskerettsloven, vil kunne få for kommunene. Noen hevder at en slik inkorporering vil utfordre det kommunale selvstyret, koste mye penger og være vanskelig å gjennomføre blant annet siden helsepersonellkommisjonen har pekt på fremtidens utfordringer med å rekruttere personell. Dette stiller jeg meg undrende til. I stedet for å leite etter utfordringene inkorporeringen vil bety, vil jeg oppfordre til å se muligheter.
CRPD må få konsekvenser for hvordan kommunene i dag planlegger boligbygging og tjenesteutvikling.
Her vil jeg peke på to områder. For det første er tvangslovgivningen viktig i et menneskerettslig perspektiv. Ekspertutvalget slår fast at det fint er mulig å ha regelverk som tillater tvang innenfor CRPD. Det er dog etter min mening uheldig at det har tatt så lang tid å følge opp tvanglovsutvalgets forslag og det er også litt overraskende at ekspertutvalget ikke går lenger i å si at diagnosen psykisk utviklingshemming som kriterie for anvendelse av tvang er menneskerettslig utfordrende. Selv om kapittel 9 (og tidligere lovverk) åpenbart har bidratt til fagutvikling og bevisstgjøring i tjenestene til personer med utviklingshemming, er det nødvendig med økt fokus på tvangsbruk i kommunene, og dette bør inkorporering av CRPD i menneskerettsloven kunne bidra til. Særlig knyttet til et styrket fokus på beslutningsstøtte vil en slik inkorporering være viktig. Dette vil kunne gi føringer for kommunene i deres arbeid med å redusere bruk av tvang og øke arbeidet med beslutningsstøtte.
For det andre bruker ekspertutvalget god plass på mulighetene funksjonshindrede har til å selv velge hvor en skal bo. Det er bra. Inkorporering i seg selv vil nødvendigvis ikke måtte medføre nytt regelverk som innskrenker kommunenes handlingsrom, men jeg er kritisk til premissene både utvalgets flertall og mindretall legger til grunn for sine vurderinger.
Svært få får i dag bestemme selv hvor og hvordan en skal bo. Svært få får reell innflytelse på hvilke tjenester en får.
Til tross for at kommuner både har behov for effektive tjenester og har utfordringer med å rekruttere helsepersonell, opplever jeg at utvalget går langt i å akseptere argumentene for at en kan samlokalisere og institusjonalisere med CRPD i hånden. Kunnskapsgrunnlaget for at samlokalisering (utover 4-6) enheter er kostnadseffektivt og at det bidrar til bedre rekruttering og forsvarlige tjenester er tynt.
CRPD må få konsekvenser for hvordan kommunene i dag planlegger boligbygging og tjenesteutvikling. Svært få får i dag bestemme selv hvor og hvordan en skal bo. Svært få får reell innflytelse på hvilke tjenester en får. Disse to faktorene går rett i kjernen på CRPD, nemlig muligheten til selvbestemmelse og selv å kunne leve liv i tråd med egne ønsker og verdier.
Mange kommuner er godt i gang med å vri sine tjenester i en mer menneskerettslig retning.
Inkorporering i menneskerettsloven innebærer nødvendigvis ikke innskrenkning av den kommunale friheten eller økte kostnader, men vil forsterke arbeidet med en ny måte å jobbe på i tjenestene og kommunene. Det er helt nødvendig, og ikke noe kommunene trenger å frykte. Mange kommuner er godt i gang med å vri sine tjenester i en mer menneskerettslig retning, og en inkorporering av CRPD i menneskerettsloven vil uten tvil bidra til et forsterket arbeid og understøtte kommunenes arbeid med dette.
Eventuelle økte kostnader ved en inkorporering av CRPD vil delvis knytte seg til en medisinsk forståelse av funksjonshemming. Økte kostnader for å oppfylle omsorgsvedtak som i stor grad viser til en gammeldags måte å jobbe på. Selvsagt er det mange som alltid vil trenge pleie og omsorg, men CRPD vil legge grunnlag for å flytte kunnskap, kompetanse og penger fra omsorg til beslutningsstøtte.
Les også: Politikken har sviktet utviklingshemmede gang på gang.
Inkorporering av CRPD vil også forsterke grunnlaget for at kommunene skal bruke menneskerettslige vurderinger både i samfunnsplanlegging og i individuelle vurderinger sammen med den det gjelder. Dette vil eksempelvis ha betydning når en utvikler AI-modeller for saksbehandling og som støtte i faglige vurderinger.
En rettsliggjøring er nødvendigvis ikke ønskelig, der saker avgjøres av domstolene og ikke av politiske prioriteringer, eller først og fremst i samarbeid med den det gjelder, men det er åpenbart at politikken svikter gang på gang i å sikre funsjonshindrede grunnleggende menneskerettigheter. Da er det viktig å bruke inkorporering i menneskerettsloven som et tydelig signal om at kommunene faktisk har et ansvar for å sikre menneskerettighetene til funksjonshindrede. Jeg forstår at kommunene opplever at fremtiden er utfordrende. Derfor vil jeg oppfordre dem til å se på inkorporering som en mulighet for støtte og anerkjennelse i den nytenkningen i tjenestene som (heldigvis) nå tvinger seg frem.
Teksten bygger på et innlegg Cato Brunvand Ellingsen holdt på et innspillsmøte kultur- og likestillingsdepartementet arrangerte i forbindelse med høringen om inkorporering av CRPD, og ble først publisert på Stiftelsen SORs nettside.
Kommentarer