Borgerjobb er svaret

Lykken er å ha en plass å gå til hver dag. Lykken er å bidra til fellesskapet, ikke bare til sin egen lomme. Det er et menneskelig behov å være stolt over egen arbeidsinnsats, over det man gir tilbake til samfunnet gjennom jobben man gjør.

Derfor er borgerlønn en dårlig idé. En borgerjobbordning, derimot. Det bør være det offensive politiske prosjektet vårt de neste ti årene.

 

Roten til alt ondt

Den 9. oktober åpnet det 162. Storting med Hans Majestet Kong Haralds høytidelige åpningstale. Kongen siterte sin far, Kong Olav, som i sin tilsvarende tale i 1983 sa: «Å redusere arbeidsledigheten, å minske spenningen og å begrense forurensning er i dag tre av de viktigste mål for politikerne i alle verdensdeler.»

Til tross for at tronarvinger vel er de eneste loven sikrer mot lediggang, roten til alt ondt, setter altså begge de to seneste kongene våre arbeidsledighet øverst på listen over samfunnsutfordringer.

I 1954 ble Grunnloven vår beriket med den aller første velferdsbestemmelsen.

La oss spare krompen for dette. La ham slippe å måtte sitere sin far som siterte sin far, og allerede nå innføre ordningen som faktisk kommer arbeidsledigheten til livs.

Det å sikre alle ledige arbeidsføre tilbud om arbeid eller kompetanseheving, altså å innføre en borgerjobb, vil bidra til å oppnå dette. Arbeidsledigheten vil på sett og vis opphøre. I tillegg vil spenningene i samfunnet bli mindre fordi fellesskapet styrkes gjennom en økt bevissthet om at vi løfter sammen.

 

Retten til arbeid

I 1954 ble Grunnloven vår beriket med den aller første velferdsbestemmelsen. I § 110 het det dengang: “Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.”

Den brede politiske enigheten om at det må være et mål å sikre alle arbeidsføre muligheten til å forsørge seg selv gjennom eget arbeid ble dermed knesatt konstitusjonelt. Det var et symboltungt øyeblikk i Norges utvikling fra rettsstat til den velferdsstaten vi i dag er så stolte av – den som gjør landet vårt til et av verdens beste å bo i og til et forbilde verden rundt.

 

Samfunnet ikke modent

For 63 år siden var ikke samfunnet vårt modent for å pålegge forvaltningen et ansvar for at alle sikres arbeidslivsdeltagelse. Bestemmelsen ga dessverre ikke de arbeidsledige innbyggerne retten til å få tilbud om arbeid.

I den første halvdelen av 1900-tallet kjempet nemlig arbeiderklassen for at fedrenes lønn skulle bli tilstrekkelig høy til at mødrene kunne ta seg av ungene. Istedenfor lange dager i fabrikkene, skulle de stelle hjemme slik at de små barna ikke ble overlatt til seg selv.

Omfattende ledighet bidro til bred enighet om at gifte kvinner skulle holde seg ute av arbeidsmarkedet.

Kvinnebevegelsens arbeid handlet i stor grad om å styrke husmødrenes stilling. Omfattende ledighet bidro til bred enighet om at gifte kvinner skulle holde seg ute av arbeidsmarkedet.

I dette spørsmålet endret opinionen seg først midt på 60-tallet, da ingeniørene i stor nok grad hadde frigjort husmødrene fra kjøkkenbenken og antall kvinner som tok utdanning økte.

Fra da av handlet kampen om likestilling mellom kjønnene, om lik lønn for likt arbeid.

 

Det neste skrittet

I 1984 ble § 110 utvidet med følgende passasje: “Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.”

Det var en logisk utvikling. I 1954 ble staten pliktig til å legge forholdene til rette for arbeid. Nå skulle de som ikke selv kunne forsørge seg gjennom arbeidet også ha grunnlovsfestet rett til støtte.

Arbeid og utdanning er det godet en arbeidsledig først og fremst har behov for.

For 33 år siden stoppet vi imidlertid der, selv om det logiske endepunktet lå enda et skritt videre langs denne utviklingsbanen: Arbeid og utdanning er det godet en arbeidsledig først og fremst har behov for. Derfor burde vi tilby beskjeftigelse eller kompetanseheving til den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold.

 

Bedre enn borgerlønn

Vi feilet altså i å presisere hva paragrafens ord om “støtte fra det offentlige” egentlig burde innebære. Å motta økonomisk sosialhjelp fra det offentlige, uten mulighet til å gjengjelde noe, føles som å få en maskert almisse, en ensidig gave.

Det er en mager trøst å bli minnet om at “sosialhjelp jo også er dine skattepenger”, eller i alle fall “dine fremtidige skattepenger” om du ennå ikke har fått noen erfaring som skattebetaler.

Forskjellen mellom borgerlønn og borgerjobb, er som forskjellen mellom tomme kalorier og næringsrik kost.

Sosialhjelpsordningen har likhetstrekk med borgerlønn, en universell ytelse som ikke krever forpliktelser fra mottakers side. Noen land eksperimenterer nå med borgerlønn som et tiltak for å stoppe økte økonomiske forskjeller i samfunnet.

Flere tiår med sosialhjelpsordning i vårt land, viser imidlertid at borgerlønn aldri kan bli nok til å frigjøre mennesker fra fattigdom. Forskjellen mellom borgerlønn og borgerjobb, er som forskjellen mellom tomme kalorier og næringsrik kost.

 

Verdighet i ”vi”-et

Vi forventer leveranse av oss selv, og vi forventer det av våre medborgere. Fra kollektivets perspektiv er det bedre jo flere som er i jobb. Jo flere som arbeider for det daglig brød, jo bedre samfunn får vi nemlig.

“Vi” er til fordi vi alle, deg selv og alle andre, løfter i lag. Det er troll som er seg selv nok, skrev Ibsen. Mennesker tilfører noe til fellesskapet. Det er også derfor vi gjerne gir hverandre hjelp til selvhjelp.

 

 

Vi har med folketrygdens bestemmelser om arbeidsledighetsstønad definert at det å søke arbeid skal regnes som en fulltidsbeskjeftigelse i et eller i to år. Erfaring viser at jo lengre man går ledig, jo vanskeligere er det å komme seg tilbake i arbeid. Derfor er dette en rimelig ordning.

 

En livskrise for den enkelte

For den enkelte går arbeidsløshet på helsa løs. Samfunnsvitere rangerer det å miste jobben som den tredje mest alvorlige livskrisen etter sykdom/død i nær familie og samlivsbrudd.

Ledighet dømmer deg nemlig til åtte timers utenforskap, mandag til fredag. Med tiden svøpes du inn i en særegen ensomhet. Kald håpløshet sprer seg i benmargen din. Du kler deg godt, men fryser innenfra. Logikken sløres, for hvor er logikken i at en arbeidsfør går ledig? Hvor ble det av selve meningen med tilværelsen?

Veien til målet om garantert fulltidsbeskjeftigelse eller utdanning er ikke så veldig lang.

Et eller annet sted på denne nedadgående tankespiralen sklir man inn i et ødslig ingenmannsland. Har du vært så heldig at du ikke kjenner deg igjen i dette, så tenk på dine 78 154 medborgere som i følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) var arbeidsledige i 2016.

Borgerjobben kan redde dem fra utenforskapet og hindre dem fra å skli ned i ødsligheten til å begynne med.

 

Nesten i mål med borgerjobb til alle

Veien til målet om garantert fulltidsbeskjeftigelse eller utdanning er heller ikke så veldig lang.

Vi har lovfestet retten til å delta på utdanningsarenaer når man er ung: full barnehagedekning er en realitet, grunnskole er lovpålagt og i den videregående skolen finnes det ungdomsrett til og med 24 år. Ved å lovfeste rett til videregående opplæring på denne måten, styrket vi ungdoms sjanser til å unngå ledighet.

Fra 1. januar 2017 kom det også pålegg om å skaffe aktivitet/arbeid til alle stønadssøkende medborgere i alder 18-30 år. Loven om sosiale tjenester i NAV ble utvidet med § 20a Bruk av vilkår for personer under 30 år.

Har langtidsledige krefter til å akseptere almisser? Har kollektivet råd til å dele ut almisser i lengden?

Dessverre knyttes arbeid/aktivitet, som i virkeligheten er et gode, her til vilkår for å utbetale stønad. Likevel var det et skritt i riktig retning. For folk som er over 30, derimot, finnes det ingenting som minner om dette.

I 2016 talte SSB 55 155 arbeidsføre voksne som hadde sosialhjelp som viktigste kilde til livsopphold. Spørsmålene vi må stille oss om denne gruppen er: Har langtidsledige over 30 år psykiske krefter til å akseptere almisser? Har kollektivet råd til å dele ut almisser i lengden? Hvorfor ikke sette dem i arbeid, nærmere bestemt gjennom å gi dem en borgerjobb?

 

Hvem skal ta på seg jobben?

Det er de rundt 400 kommunene i landet vårt som har fått i oppdrag å stable ordningen på beina for ungdommen. Samtidig har geografisk mobilitet mye å si for å lykkes med jobbsøkingen. Man kan derfor lure på om det er rett å legge ansvaret for både denne ordningen og en framtidig borgerjobbsordning på kommunenivå.

Det naturlige ville vært å organisere borgerjobbene på statlig nivå

Arbeidslivet er en forlengelse av utdanningssystemet vårt, og det er organisert i tre nivåer: kommunene tar seg av den 10-årige grunnskoleopplæringen, fylkeskommunene tar seg av den videregående opplæringen og staten forvalter høyere utdanning.

Det naturlige ville derfor vært å organisere borgerjobbene på statlig nivå.

 

Vi er modne for dette nå

Det er bare å sette i gang. En borgerjobbsordning har nemlig en rekke positive samfunnseffekter. I tillegg til det som er nevnt, vil den for eksempel avhjelpe svart-arbeid problematikken, redusere trygdemisbruket og segregeringen i samfunnslivet, samt bedre balansen mellom antall yrkesaktive og pensjonister.

Ordningen vil også kunne bidra til realisering av andre sosialpolitiske mål. Den vil for eksempel gjøre det lettere å innføre to års permisjon etter fødsel fordelt på flere personer enn foreldrene, som besteforeldre. Og den vil kunne gjøre det lettere å innføre seks timers arbeidsdag.

Vi er den rette nasjonen, med de riktige ressursene, til å ta på oss dette ansvaret.

I 2017 er samfunnet modent til å ta på seg oppgaven det er å tilby borgerjobb til alle ledige arbeidsføre.

Vi er ikke bare modne for oppgaven, vi er den rette nasjonen, med de riktige ressursene, til å ta på oss dette ansvaret. Vi kan bli et foregangsland. Ja, etableringen av borgerjobb kan til og med bli et miljøløft av dimensjoner.

Så tilby borgerjobbene innenfor energi- og miljøsektorene og vis at vi går i front for å skape et rikere, friere og lykkeligere i morgen. Det bør være vårt neste store politiske prosjekt.