Borgerlønn er å gi opp folk

I 1796 tok den engelske forfatteren Thomas Paine til orde for borgerlønn, en individuell, betingelsesløs kontantutbetaling til alle samfunnets medlemmer. Paine begrunnet forslaget med at jorden er felleseie og at alle medlemmer av samfunnet bør kompenseres for at jorden en gang ble fratatt dem gjennom den private eiendomsretten.

Mer enn 200 år senere inviterer journalistene Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal til debatt med boken «Borgerlønnn – ideen som endrer spillet». De skriver at deres interesse for borgerlønn ble vekket av «en stadig sterkere erkjennelse av at alt forandrer seg»

Boken starter også her. Først med chatroboten Banki, som har erstattet bankfunksjonæren og gir standardiserte svar på folks spørsmål om lån og renter. Banki kan også slå til med en vits om den blir utfordret. De to forfatterne mener borgerlønn er nødvendig når jobber automatiseres bort.

Det blir flere rike og flere fattige, og en mindre middelklasse.

Utover i boken hører vi om nettarbeidere, klikkarbeidere og andre nye, oppdragsbaserte jobber, der man ikke får lønn mellom oppdragene. Jobber som er så dårlig betalte at borgerlønn ifølge forfatterne kan bli tvingende nødvendig om folk skal ha noe å leve av. Vi svinger også innom Thomas Piketty, som dokumenterer hvordan forvaltning av kapital og eiendom har større avkastning enn vanlige jobber. Dermed vil kanskje ikke arbeidsinntekt være nok til å få endene til å møtes.

Eliassen og Omdal problematiserer at teknologiselskaper tjener store penger på dine og mine individdata, uten at vi får lønn for alt vi deler. De stiller spørsmål ved moralen i at store konsern med mange brukere og få medarbeidere omtrent ikke bidrar med skatt. Og de beskriver kuttene i velferden – i dagpenger, sykepenger, attføring og uføretrygd.

Utviklingstrekkene minner en del om dem vi møter i en annen aktuell bok, « Løsarbeidersamfunnet» av Line Eldring og Elin Ørjasæter. Også de forteller om et arbeidsliv med stadig nye ansettelsesformer, som nesten systematisk går på bekostning av folks trygghet og utviklingsmuligheter. Det blir flere rike og flere fattige, og en mindre middelklasse.

En konsekvens vil sannsynligvis også være at dine forventninger til fellesskapet reduseres.

Konsekvensene av disse endringene finner vi i en tredje aktuell bok, «Det forsvundne folk», av den danske journalisten Lars Olsen. Ikke bare står flere ustøtt i arbeidslivet. Velferdsordningene de fleste tidligere var omfattet av krymper i takt med lavere skatteinntekter, folk er dårligere organisert og de blir sosialt utrygge av arbeidsinnvandring og dårlig integrering. Dette har i flere land ført til proteksjonisme, polarisering og fremmedfrykt.

Kombinasjonen av Omdal og Eliassens innledende kapitler, og de to andre bøkene, får leseren til å spørre: Hvor godt egnet er egentlig borgerlønn som svar på disse store utfordringene?

La meg raskt erkjenne mitt eget standpunkt: Jeg mener det er å gi opp folk. Først og fremst fordi borgerlønn avfeier verdien av arbeid. Arbeid er mye mer enn inntekt og økonomi, det er selvstendighet, selvdisiplin og fellesskap, men også viktig for helse og trygghet. Arbeid til alle innebærer at vi også har forventninger til alle. Om at de er verdifulle, at deres bidrag er viktig. Borgerlønn vil bryte den sosiale kontrakten mellom individ og fellesskap, som sier at plikter og rettigheter henger sammen.

Med borgerlønn får du en fast lønn, som sannsynligvis er for lav til å leve av, men ingen har forventninger til at du skal bidra med noe som helst. Det sender et signal om at samfunnet ikke trenger deg. En konsekvens vil sannsynligvis også være at dine forventninger til fellesskapet reduseres. For hvis du får tusenvis av kroner hver måned, hvorfor skal du da få dagpenger fra fellesskapet når du blir arbeidsledig, hvorfor skal du ikke betale for deg etter behandling på sykehus?

Borgerlønnen kan ende opp med å bli svaret på alt, selv om det egentlig ikke er svaret på noe.

Det var nettopp velferdskutt som var intensjonen da Finland for noen år siden satt i gang et forsøk med borgerlønn: 560 Euro hver måned til 2000 arbeidsløse. Den styrende høyresiden i landet ville erstatte tilpassede trygdeytelser med et billigere system med flate og lave trygdeytelser. Da er vi også ved enda et viktig ankepunkt ved borgerlønnen: Den kan bli brukt for å kutte i velferden, individualisere det som i dag er kollektivt og dermed redusere betydningen av fellesskapet.

Jeg er også redd for at borgerlønn kan demobilisere demokratiet og evnen til å bruke politikk for å gjøre samfunnet bedre. Velger vi å betale ut 160.000 kroner i borgerlønn hvert år til alle, er kostnaden 600 milliarder kroner i året, ifølge en utredning fra Stortingets utredningssekretariat på oppdrag fra Venstre. Det er seks ganger mer enn vi samlet bruker på grunnskole og videregående opplæring.

Vi trenger dessuten arbeidskraft til å satse på nye næringer.

Om alle pengene er brukt opp, og viktige velferdsordninger er kuttet for å finansiere borgerlønnen, er det lite rom for politisk handling. Alle andre virkemidler vil tømmes for kraft, og vi står svakt når vanskelige situasjoner som en finanskrise oppstår. Borgerlønnen kan ende opp med å bli svaret på alt, selv om det egentlig ikke er svaret på noe.

Jeg mener forfatterne har overdrevne forventninger til hva en kontantytelse kan løse. Eksemplene som det vises til, er stort sett ulike former for stønadsordninger rettet mot bestemte målgrupper, ikke borgerlønn i ren forstand. At fattige i Brasil, India, Indonesia, Mexico og Sør-Afrika får det bedre av kontantytelser, er ikke et godt nok argument for borgerlønn i Norge.

Det er selvsagt morsomt å lese om det 21 etasjer høye kasinoet til indianerstammen Cherokee i USA, og at de bruker deler av overskuddet til å betale en kontantytelse til stammemedlemmene to ganger i året. Men hvor overførbart er egentlig eksempelet?

Boken setter ikke borgerlønn opp mot andre virkemidler. Roboter og automatisering trenger jo ikke å bety slutten på jobbene, det kan like gjerne være begynnelsen på nye jobber, om vi bruker politiske virkemidler for å skape dem. Det kan løse den rekrutteringskrisen vi ser i distriktene, og den store mangelen vi i dag har på alt fra fastleger og sykepleiere til bygg- og anleggsarbeidere og IKT-medarbeidere.

Vi har fått flertall for en kraftig innstramming i muligheten til innleie og et forbud mot nulltimerskontrakter.

Vi trenger dessuten arbeidskraft til å satse på nye næringer, for eksempel bioøkonomi og hav, og vi trenger å bruke mer ressurser på for eksempel klima- og kreftforskning. Det finnes dessuten enklere, billigere og høyst sannsynlig mer effektive politiske løsninger på flere av de arbeidslivs- og skatteproblemene som Eliassen og Omdal trekker opp.

På Stortinget har Arbeiderpartiet, sammen de andre venstresidepartiene og KrF, vist at vi kan sette en stopper for utviklingen i bruken av innleid arbeidskraft. Vi har fått flertall for en kraftig innstramming i muligheten til innleie og et forbud mot nulltimerskontrakter. Utviklingen mot et stadig mer uorganisert arbeidsliv kan stoppes om vi gjør det mer attraktivt å organisere seg, for eksempel hvis vi øker fagforeningsfradraget.

Det virker som om borgerlønn som idé er viktigere for Eliassen og Omdal enn å vurdere om det faktisk er egnet til å løse de samfunnsutfordringene de så godt beskriver. Kanskje har forfatterne gått i samme felle som politikere av og til gjør – at de forelsker seg i løsninger før de har funnet ut hvilket problem som skal løses?

Les svaret fra forfatterne her.

(Først trykket i Klassekampens papirutgave 15. september 2018).

(Den omtalte boken om borgerlønn utkommer på forlaget Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin har samme eier – les mer her.)