Hvor lenge vil Brexit være bra for EU?

BERLIN: Etter at Storbritannia i 2016 stemte for å forlate EU, fryktet politikere og politiske ledere over hele Europa at også de snart ville møte en lignende krise. De bekymret seg for en dominoeffekt der populistiske bevegelser og politikere ville føre andre medlemsland ut av EU, én etter én, og effektivt reversere en ti år lang prosess med europeisk integrasjon.

Men, i det minste inntil nylig, hadde Brexit motsatt effekt. Til alles overraskelse har EU i årene etter Storbritannias folkeavstemning kunnet nyte godt av Brexit. Europeere så Storbritannia gå inn i politisk kaos – briter hamstret mat og medisiner i frykt for hva fremtiden kunne bringe.

Så langt har de virkelige kostnadene ved Brexit i det vesentlige vært null.

EU-medlemsland som vanligvis er enige om veldig lite, sto plutselig samlet bak EU-kommisjonens forhandlingsstrategi. Støtten til EU blant europeere steg. Den nye vitsen var at takket være USAs president Donald Trump og Brexit, hadde USA og Storbritannia reddet europeerne fra seg selv for tredje gang på et århundre.

Men heller enn å avverge en EU-krise, kan den positive effekten av Brexit bare ha utsatt et uunngåelig tilbakeslag. Da man snakket med europeiske presidenter, statsministre og utenriksministre på årets sikkerhetskonferanse i München, kunne man oppdage en tydelig frykt for at kostnadene ved Brexit snart ville begynne å oppveie fordelene og bli en trussel.

Etter å ha oppnådd enighet om overgangsperioden, befinner den britiske statsministeren Boris Johnsons regjering seg i den underlige posisjonen å kunne hevde at den “fikk Brexit gjort” uten å ha gjort noen av ofrene som er nødvendige for å forlate EU. Fram til 31. desember 2020 vil britiske selskaper fortsette å ha full tilgang til EUs indre marked, Storbritannia vil forbli i tollunionen, og britiske borgere vil kunne reise fritt over hele Europa.

Så langt har de virkelige kostnadene ved Brexit i det vesentlige vært null. Dagen etter Storbritannias formelle tilbaketrekning fra EU kunne pro-Brexit-journalisten Daniel Hannan skrive med skadefryd på Twitter at: “En dag inn og så langt: Ingen matopptøyer / Ingen medisinmangel / Ingen motorveier med kork / Ingen migrantleire i Kent / Ingen kollaps i boligprisene / Ingen skatter har steget / Ingen verdenskrig / Ble vi ikke fortalt at ‘Dette er ikke Prosjekt frykt, det er Prosjekt realisme’?».

Likevel kan det ikke være noen tvil om at Brexit vil fremskynde Storbritannias forfall på mellomlang og lang sikt.

Med et massivt parlamentarisk flertall på 80 seter, har Johnson vært i stand til å presentere seg som mer statsmannlignende og dynamisk enn sine europeiske kolleger, spesielt siden mange av dem er distrahert av egne politiske kriser.

I Tyskland er de to største politiske partiene fanget i et pågående drama på grunn av utfordringer fra De grønne til venstre og Alternativet for Tyskland på (ytterste) høyre side. I Frankrike bakser president Emmanuel Macron med en vanskelig pensjonsreform, og vil sannsynligvis gå på et nederlag ved lokalvalget neste måned. Spania og Italia har svake og fragmenterte regjeringer.

Dessuten forbereder Johnson en populistisk økonomisk-politisk pakke, inkludert finanspolitisk stimulans og Trump-lignende utdelinger til favoriserte valgkretser. Håpet er å skape et økonomisk oppsving som vil bidra til at Storbritannia utkonkurrerer eurosonen, i det minste på kort sikt.

Hvis dette grepet lykkes, vil populistiske partier i andre EU-land igjen se Storbritannia som en modell (snarere enn som en advarsel) for sin egen euroskepsis.

For å gjøre dette enda verre, vil europeiske ledere nå få en mye vanskeligere oppgave med å opprettholde det imponerende nivået av enhet innenfor EU oppnådd av Michel Barnier, EUs sjef Brexit-forhandler, i den første fasen av samtalene.

Når EU begynner å forhandle om detaljene i en handels- og investeringsavtale med Storbritannia, vil de forskjellige økonomiske modellene og sikkerhetsbehovene i de nordlige, sørlige, østlige og vestlige medlemslandene være mye vanskeligere å forene. Johnsons regjering vil ikke nøle med å utnytte disse ulike interessene.

Likevel kan det ikke være noen tvil om at Brexit vil fremskynde Storbritannias forfall på mellomlang og lang sikt og etterlate landet fattigere, mer usikkert og mindre innflytelsesrikt enn det ellers ville vært.

Europeiske ledere forsøker nå å skape en ny fortelling for å vise at Storbritannia vil bli skadelidende av Brexit.

Selv om overgangen er laget for å unngå et bratt stup eller ett kriseøyeblikk, vil den bli husket som en periode med tapte muligheter for å stogge Storbritannias kontinuerlige skred inn i provinsialismen. Inntil videre vil denne nedgangen tildekkes av Johnsons smittsomme jovialitet og offentlige show, der han snakker om fordelene ved Brexit og ignorerer kostnadene ved å forlate det indre marked.

I neste samtalerunde frykter den franske utenriksministeren Jean-Yves Le Drian at Storbritannia og EU vil “rive hverandre i stykker.” Mens Johnsons politiske skjebne hviler på å få Brexit til å se ut som en kostnadsfri suksess, er det i EUs interesser å gjøre nøyaktig det motsatte. Jo verre Brexit ser ut, jo lettere vil det være å stogge euroskeptiske krefter i EU.

Europeiske ledere forsøker nå å skape en ny fortelling for å vise at Storbritannia vil bli skadelidende av Brexit. Selv med så mange andre kriser på gang – fra handels- og teknologikriger til klimaendringer og den islamske statens gjenoppståelse – får igjen behovet for å overbevise europeiske velgere om at Brexit var en dårlig idé en eksistensiell betydning.

Copyright: Project Syndicate, 2020.
www.project-syndicate.org