Er vi best tjent med at omsorgen for våre nærmeste overlates til selskaper hvis formål er avkastning til eierne, eller bør sykehjem og barnehager drives av institusjoner som har helse og omsorg som sitt hovedformål?
Civita-rådgiver Aslak Versto Storsletten reagerer på at jeg beskrev hans partsinnlegg for kommersielle velferdskonsern som et forsøk på historieomskrivning og «cherry picking».
I sitt tilsvar til meg forklarer Storsletten at hans ærend kun er å problematisere «ideelle aktørers kapasitet og interesse i velferden», og viser blant annet til et notat han selv har skrevet.
Disse er sårbare brukere av komplekse tjenester og er ikke i stand til å ivareta egne interesser.
Notatet er en form for enkel historisk redegjørelse for ulike private aktører som har vært involvert i omsorgssektoren, uten at Storsletten i nevneverdig grad redegjør for årsaksforhold eller interessekonflikter.
Storsletten gjør for eksempel et poeng ut av at luftambulansetjenesten hadde vært drevet privat i 25 år før det oppstod konflikt, uten å ta med at en sentral uenighet ved virksomhetsoverdragelsen til Babcock var konflikt om lønn- og ansiennitetsforhold. Eller at en rekke sentrale instanser og organisasjoner mener denne viktige delen av akuttberedskapen bør være offentlig drevet og at det er en stor fare for at pasientsikkerheten vil lide dersom pris vektlegges høyere enn kvalitet.
Det er også rart at Storsletten har utelatt betydningen til en av Norges største frivillige organisasjoner, Stiftelsen Norsk Luftambulanse, i sin gjennomgang av luftambulansetransportens historie.
I helse- og omsorgstjenestene er det å kvantifisere kvalitet vanskelig.
Valget av å trekke frem transportvirksomhet i sitt tilsvar til meg, for å synliggjøre privates bidrag i velferden, illustrerer godt svakhetene ved en ideologisk forståelse av omsorg som noe vi først og fremst skal løse «effektivt», «billig» og «innovativt».
Transport har et avreisepunkt og et endemål. Størrelser som tid, avstand og hastighet er lett å måle. Vi kan telle antall fly, ambulanser og verkstedstimer. Når akuttberedskapen til luftambulansen strupes, ser vi det umiddelbart.
Møte mellom lege og pasient, pleier og pårørende er annerledes. I helse- og omsorgstjenestene er det å kvantifisere kvalitet vanskelig, og derfor er det ønskelig at profesjonsetikk og fagkunnskap skal være styrende. Ikke profitt.
Når du henvender deg til fastlegen eller tannlegen, som voksen eller foresatt til barn, er det med en plage eller lidelse du ønsker få en helsefaglig vurdering av. Dette er annerledes enn når du overlater barn, syke og pleietrengende til noen andres omsorg. Disse er sårbare brukere av komplekse tjenester og er ikke i stand til å ivareta egne interesser.
Når så Storsletten skal diskutere barnehagesektoren, blir det med en tydelig markedsliberal forståelse, som kan skygge for barnets behov.
Storslettens notater mangler denne typen refleksjoner over forskjellen mellom ulike yrker og profesjoner. Eller hvordan det påvirker velferdssektoren at kommersielle vil ønske å løse de raske, lette og lønnsomme oppgavene. Mens det offentlige har et helhetlig ansvar, som må løses med de samme ressursene og de samme legene og sykepleierne.
Når vi diskuterer hvilke rammevilkår som best sikrer god behandling, omsorg og pleie, blir hvem som driver tjenestene viktig. Med aktører som har profitt som formål, øker risikoen for at profittmålet trumfer faglige vurderinger av hva som er det beste for barnet eller pasienten.
Får kommersielle aktører et for stort grep om utformingen av tilskudd, krav og reguleringer, risikerer vi at sektoren innrettes etter aktørenes ønsker, ikke etter helsefaglig vurderinger, pedagogens anbefalinger, og barnets eller pasientens behov.
Jeg tror ikke det blir en god debatt av å konstruere karikaturer og stråmenn.
Når så Storsletten skal diskutere barnehagesektoren, blir det med en tydelig markedsliberal forståelse, som kan skygge for barnets behov. Storsletten mener for eksempel «konseptbarnehager og åpningstider» er tegn på «kvalitetsutvikling» i barnehagesektoren. Men det er ikke barna som ber om at personalet smøres tynt utover, så eiere kan reklamere med lang åpningstid. Det er heller ingen kvalitetskrav knyttet til avkrysningen for «barnehageprofil», i det årlige standardiserte rapporteringsskjemaet for barnehager.
Jeg skal gi Civita rett i at størrelsen på en bedrift kan gi fordeler som økt internkompetanse på lover og regler og enklere fordeling av administrative oppgaver. Men det er i så fall et argument for at den kommunale barnehagesektoren bør bli større, ettersom kommunene allerede drifter, tildeler plass og har et ansvar for oppfølging av barnehager.
Når så Storsletten skal beskrive hvilke innovasjoner for eksempel konsernet Norlandia bedriver, er han rett og slett litt usikker, men han tror det «trolig opparbeides omfattende kompetanse», blant annet ved «kontrakter med en rekke forskjellig underleverandører» for «matserving, møbler eller andre ting».
Storslettens notater bærer preg av en forhåndskonklusjon om at privatisering og marked er den beste løsningen.
Storslettens drøftelse av forskjellen på ideelle og kommersielle leverandører bærer preg av at han avviser at kravet om at skattepenger går til formålet er gyldig, fordi det så langt har vært juridisk vanskelig å etterleve. Dette er noe vi kan rydde opp i, og jeg savner en mer offensiv holdning til problemløsning.
Jeg tror ikke det blir en god debatt av å konstruere karikaturer og stråmenn, slik Storsletten dessverre gjør når påstår at velferdskonserner «blir til tider sett på som en ond kraft», mens de i hans øyne bare driver med «stordriftsfordeler og synergier». Kommersielle velferdsselskaper driver lovlig på offentlig midler, og den politiske debatten handler om hvorvidt dette er en god eller dårlig måte å organisere de offentlig finansierte velferdstjenestene på.
Storslettens notater bærer preg av en forhåndskonklusjon om at privatisering og marked er den beste løsningen. Ved å overse omsorgens egenart kan Civita argumentere for at alle tjenester er like – enten det er snakk om hårklipp, skole, barnehage eller snømåking – og at effektivitet og konkurranse alltid er av det gode.
Men dette er, som jeg har argumentert for, en for enkel måte å forstå omsorgens egenart på.
Kommentarer