CRDP fremmer deltakelse for flere

9.desember vedtok Stortinget å slutte Norge til FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Vedtaket markerer et viktig veivalg i norsk likestillings- og menneskerettighetspolitikk. Samtidig har debatten i forkant vist at konvensjonen fortsatt misforstås – både når det gjelder hva den innebærer, og hvorfor den er nødvendig. Bekymringer knyttet til kostnader, prioriteringer og lokalt handlingsrom har fått stor plass. Disse spørsmålene er legitime, men de gir et for snevert bilde av både problemene CRPD skal løse og erfaringene som ligger til grunn for konvensjonen.

Erfaringen – både historisk og i dag – viser at når slike prioriteringer overlates til politisk skjønn alene, blir mennesker med nedsatt funksjonsevne ofte nedprioritert.

CRPD er ikke et sektorregelverk for helse- og omsorgstjenester, men en menneskerettighetskonvensjon. Den bygger på et grunnleggende perspektivskifte: fra å se funksjonsnedsettelse som et individuelt problem som skal kompenseres, til å forstå at det er samfunnets utforming – fysiske, sosiale og strukturelle barrierer – som hindrer deltakelse. Konvensjonen slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne er rettighetshavere på lik linje med andre, med krav på selvbestemmelse, deltakelse og likestilling. Det er dette skiftet som gjør CRPD både nødvendig og krevende.

Rettigheter er ikke først og fremst til for å begrense politisk handlingsrom, men for å strukturere det. Lokalpolitikere står jevnlig i krevende prioriteringer mellom sterke og ofte høyrøstede interesser. Erfaringen – både historisk og i dag – viser at når slike prioriteringer overlates til politisk skjønn alene, blir mennesker med nedsatt funksjonsevne ofte nedprioritert. Når en gruppe er liten, fra før møter barrierer for å delta den offentlige samtalen, er det ikke fravær av rettigheter som skaper frihet, men nettopp tydelige rettigheter. Det er slike situasjoner rettighetsfesting er ment å møte.

Et rettferdig samfunn bør strekke seg etter mest mulig likeverdig deltakelse.

En gjentakende antakelse i debatten er at styrkede rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser nødvendigvis må gå på bekostning av andre sårbare grupper. Det er en forenkling. Kommuner bruker allerede betydelige deler av sine budsjetter på tiltak som ikke når alle – kulturhus, parker, idrettsanlegg og tjenestetilbud som primært treffer den funksjonsfriske majoriteten. Kostnaden ved manglende tilrettelegging bæres allerede, men av dem som systematisk faller utenfor. Ingen forventer identiske livsløp for alle, men et rettferdig samfunn bør strekke seg etter mest mulig likeverdig deltakelse.

CRPD ble ikke utviklet fordi rike land trengte mer lovverk. Den ble til som et svar på en global virkelighet der mennesker med funksjonsnedsettelser i stor grad har blitt behandlet som en omsorgs- og kostnadsutfordring, snarere enn som rettighetshavere. Det medisinske perspektivet har lenge dominert, med fokus på behandling og rehabilitering, mens barrierer i utdanning, arbeidsliv og samfunnsdeltakelse har fått langt mindre oppmerksomhet.

Mange står fortsatt uten reell tilgang til skole, arbeid, bolig og tjenester – også i et velferdssamfunn med sterke institusjoner og god økonomi.

De historiske konsekvensene av dette kjenner vi godt: segregering og institusjonalisering. I mange deler av verden er dette fortsatt en realitet. Human Rights Watch dokumenterer at mennesker med utviklingshemming i blant annet Georgia og Serbia lever hele livet i store institusjoner, isolert fra familie og samfunn, uten reell mulighet til utdanning, arbeid eller selvbestemmelse. UNICEF viser at barn med funksjonsnedsettelser fortsatt systematisk plasseres i institusjoner i deler av Øst-Europa og Asia, ofte fordi samfunnet mangler vilje eller evne til å legge til rette for inkludering.

I en verden der dette fortsatt skjer, har valgene som tas i land som Norge betydning langt utover egne grenser. Å hevde at rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser blir «for kostbare», sender et uheldig signal i en global kontekst der millioner fortsatt står helt utenfor samfunnslivet.

Å styrke CRPD i norsk rett handler derfor ikke om å binde politisk handlingsrom, men om å åpne samfunnet.

Norge har tatt viktige skritt i retning av tilgjengelighet og likestilling. Teksting på TV, universell utforming som ideal og bred politisk enighet om inkludering er uttrykk for dette. Samtidig er CRPDs mål langt fra fullt realisert. Mange står fortsatt uten reell tilgang til skole, arbeid, bolig og tjenester – også i et velferdssamfunn med sterke institusjoner og god økonomi.

Det er riktig at CRPD vil utfordre politiske prioriteringer. Det kan oppstå dilemmaer der ulike sårbare grupper berøres. Men menneskerettigheter er ikke ment å gjøre politikken enklere. De er ment å sikre at grupper med liten makt ikke blir taperne når prioriteringer må gjøres. Nettopp derfor gir CRPD et nødvendig kompass – også når valgene er krevende.

Å styrke CRPD i norsk rett handler derfor ikke om å binde politisk handlingsrom, men om å åpne samfunnet. Det er et uttrykk for et grunnleggende prinsipp: Inkludering er ikke et luksusprosjekt for rike land, men en kjerneverdi i ethvert samfunn som tar menneskerettighetene på alvor.