Da pressen oppdaget Folket

Brexit og Trump har ført til ny interesse for hva Folket mener i kontrast til elitene, hvor pressen er blitt en viktig bestanddel. Plutselig er alt resultat av elitene – den politiske, økonomiske, akademiske og kultureliten. Massemedias representanter har funnet seg godt til rette innenfor denne kretsen. Hvor stor har deres medvirkning vært til det vi nå ser? De herskendes tanker, er de herskende tanker, sa Karl Marx for lenge siden, og det har neppe endret seg.

Massemedia viste liten interesse for meninger de selv ikke delte.

Den politiske korrektheten ble reist som et gjerde mot folkedypets populistiske meninger, som ble ansett som grumsete og ikke kunnskapsbaserte, særlig etter at innvandring ble et hett tema. Massemedia viste liten interesse for meninger de selv ikke delte. Nå har “alle” innrømmet at de tok feil, særlig med Trump, selv om noen forsøker å slippe unna med setninger som: “Jeg hadde en nagende magefølelse kvelden før valget at det kunne ende annerledes (enn Clinton)”.

En engelsk avis kommenterte den første valgrunden i Frankrike med at populismebølgen stanset på de franske strender. Mon det? Hvis man ser på Le Pens og Mélenchons samlede oppslutning, er den over 40 prosent. Mange vil si at begge står for en populisme, på hver sin politiske side. Selv Macrons oppslutning skjer på bekostning av særlig sosialistpartiet, men også republikanerne. Er også dette et uttrykk for populisme?

 

Norges svar på Trump

Nå spør man seg om Trump kan hende i Norge. Men det har jo allerede skjedd. Donald Trump på norsk heter Carl I. Hagen. Nå vil Hagen tilbake på Stortinget. Han “savner seg selv” og føler at Trump gir ham oppmuntring og ny sjanse til forlenget levetid som ikke-politiker. Sylvi Listhaug bygger seg også opp til en norsk “trumpine” ved å henvise til “de mange” og alle “de der ute”.

Frp luktet på 30-talls oppslutning på gallup. Det var også basert mye på den samme velgerdetektoren som Trump anvendte. Folk sa ikke før offentlig alt hva de mener, men Facebook er blitt en slik talerstol for andre oppfatninger. Da oppdager man at folkedypet ikke bare kan være dypt, men også ganske grunt.

Jeg husker min far, som på den ene siden forsvarte Gerhardsen-regjeringens prioriteringer av å satse på eksportindustrien etter 1945, på den annen side var han sur over at han ikke fikk nok sement til å lage en solid grunnmur til det nye Husbankhuset han satte opp i 1948. Rasjonering av viktige importvarer i flere år etter krigen, var også irriterende, ikke minst at “alle svensker” hadde bil, mens vi som “vant” krigen ikke fikk det før mange år etter krigen.

 

De ukorrekte meningene ble igjen på brakka

Dette var meninger som ikke alltid ble tatt med på fagforenings- eller partimøter, men forble på brakka eller rundt spisebordet. Likevel påstås det at Einar Gerhardsen fanget opp disse undergrunnstrømmene og forsto dem. Dermed kunne han komme dem delvis i møte. Han sa også at hadde ikke Det norske Arbeiderparti hatt en EU-motstander som medlem, burde de skaffe seg en i 1972. EU-avstemningen i 1972 endte opp med flere nye partier – SV, den nye Liberale Folkepartiet og Fremskrittspartiet startet sin klatring mot toppen. Det var en bekreftelse på at de dominerende partier og eliter ikke fanget opp folkets røst.

Globaliseringen gis mesteparten av skylden for situasjonen.

Nå ser det ut til at Frp selv har knekket den såkalte “Frp-koden” ved å sitte i en regjering hvor de ikke får gjennomført en rekke av deres kjernesaker, inkludert fjerning av alle bomringer. Partiet dupper derfor rundt 10-13 prosent og Listhaug er sendt i kampen med innvandrer- og asylvåpenet for å hisse opp tapte støttevelgere.

Globaliseringen gis mesteparten av skylden for situasjonen hvor noen har tjent mye på den i rike land og noen færre i fattige land, mens de fleste grupper har tapt. Som noen sier om utviklingshjelpen: Det er hjelp fra fattige i rike land, til rike i fattige land.

 

Den sinte, hvite, eldre mannen

Det utkrystalliserte seg en egen velgerprofil i Brexit, i de tyske delstatsvalg i fjor og det som brakte Trump inn i det nå så helhvite White House. Profilen ser slik ut: En voksen, hvit mann, med lite utdanning, usikker og dårlig betalt jobb, hvis den da ikke er eksportert til et annet land. Han føler at han ikke blir hørt og ikke tatt med på råd. Ingen snakker om hans ønsker. Han framstilles også ofte som litt reaksjonær med et innvandrerskeptisk syn (ikke nødvendigvis rasistisk) og et litt foreldet kvinnesyn. Han har i manges øyne ikke “hengt” med i utviklingen og blitt taperen.

Men han er såpass bevisst at han stemmer når han får sjansen, i motsetning til alle de unge i Storbritannia som var for å bli i EU, men ikke så sterkt for at de kom seg til et stemmelokalet. Mange ble derfor kritiske til at framtiden skal avgjøres av sinte, hvite, halvgamle menn. Men er det slik?

 

Folk syns at de ikke blir hørt

Godt voksne folk jeg snakker med lokalt og som ikke alle er yrkesaktive, mener mye om mangt. Litt surmuling er det over alkoholpriser, men man har jo Sverige ikke langt unna, i tillegg til taxfree flere ganger årlig. Helsevesenet er man godt fornøyd med, men oppfølging etterpå kunne være så som så i kommunen. Det man klager mest over at de ikke ble hørt og ikke tatt hensyn til.

Det gjelder i mange saker, fra nærpolitireformen som betyr færre lensmannskontorer, kommunesammenslutninger som de ikke hadde bedt om og gigantsykehus fjernt fra hjemmet, uten planer for hva de lokale skal brukes til. Samme med storskoler, mens de gamle står tomme.

At økte lokale skatter kommer som et resultat av sentrale skattelettelser for de rikeste, er ikke så klart.

De har stemt på partier som på landsbasis lover bedre eldreomsorg, men opplever lokalt at en egenrådig rådmann gjør tilbudet dårligere fordi det må spares 30 millioner. Det er ikke mulig uten at det fører til dårligere tjenester. Eiendomsskatten er stort sett lite likt, fordi det er en slags skatt på allerede beskattede midler. Men at økte lokale skatter kommer som et resultat av sentrale skattelettelser for de rikeste, er ikke så klart.

Irritasjonen er også stor over bilfrie gater, rundkjøringer, avviklingen av FM-sambandet, ulvefredning og mye annet som aldri var med i noe partiprogram eller valgkamp, men som bare “plutselig skjer”. Dette skaper allmenn misnøye, politikerforakt og synkende tro på demokratiet, som er en utfordring for framtiden.

 

Har pressen noe ansvar?

Hva er pressens rolle i denne utviklingen? Jeg startet min journalistiske løpebane i en lokalavis med å dekke lokale foreningsårsmøter og kommunestyremøter som alle skjedde på kveldstid eller i helgene. Årsmøtereferatene var sjelden spennende, men det fortalte hvem som var valgt i styret til Røde Kors eller Bygningsarbeiderforeningen. Folk var opptatt av det. Kommunestyrereferatene var noe lengre og refererte hva flere av medlemmene hadde sagt fra ulike partier. Dagvakten i avisa hadde dagen før hatt en omtale av de viktigste sakene som skulle opp til behandling, slik at folk visste hva som skulle drøftes og kunne til og med komme å høre på selv. Selv lokale stortingsrepresentanter fikk innlegg på trykk og kunne kalles ut av stortingssalen av “betjenten” for å gi kommentarer til lokale saker. Dette var lenge før mobiltelefon og at de hadde fått egne assistenter.

 

Nå skal alt være kommentarer

Den type journalistikk finnes ikke lenger. Den gikk i graven med “Storoksen”, den nylig avdøde redaktør i Dagbladet, Arve Solstad. Han gikk fra den refererende journalistikken til den kommenterende. Den ga innsikt i politikkens korridorer og hva som egentlig skjedde bak det offisielle bildet. Noen politikere ble skremt av det i starten, men etterhvert utviklet det seg en symbiose hvor man lekket saker, ofte til egen fordel eller drittpakker i andres disfavør. Sånn ble journalistene etterhvert integrert i den politiske eliten og dermed også mindre kritisk til sine kilder. Senere ble det fylt på med politiske rådgivere, “snurredoktorer” og medierådgivere. De er nå snart er flere enn journalistene. Det er ikke lenger den 4. statsmakt som sitter med den øverste hånda på balltreet.

Jeg mener mye av skylda ligger på massemedia, hvordan de har forskjellsbehandlet folket og elitene.

Elitene har laget sin egen lille virkelighet, hvor det har vært liten plass til folkets mening, “folkedypet” og alle de “der ute”. Men nå er det gjenoppdaget. Spørsmålet er hva man gjør med det og deres meninger.

 

Pressen en del av eliten

Jeg mener mye av skylda ligger på massemedia, hvordan de har forskjellsbehandlet folket og elitene. Jeg har knapt møtt en journalist som åpent vedkjenner seg at han/hun stemmer på Fremskrittspartiet. Avstanden til en folkemening man ikke liker, er blitt for stor. Med falske nyheter og alternative fakta gjør det vanskelig å gjenoppbygge et nytt tillitsforhold til massemedia. Det er en trussel mot hele demokratiet. NRKs, VGs og Dagbladets samarbeid mot falske nyheter, er kanskje en god nyhet, dersom den er sann.

Oddsen er lav for at Senterpartiet ikke vil gjøre et godt valg til høsten. De har skjønt et eller annet og gir uttrykk for det. Kall det gjerne populisme, men stemmer får de.