De som har minst i dag klarer seg ikke bedre om noen moraliserer

Hei, Arbeiderpartiet! Jeg fikk et nyhetsbrev fra dere der Tonje Brenna skrev at dere trenger et nytt program, og det er jeg jammen enig i. En gang var dere Norges viktigste parti, så fint om dere kunne blitt det igjen.

Jeg tror at overskriften på programmet kunne være:: “Gjenreis solidariteten”, eller noe liknende. Det er en utfordring i dag at alle er opptatt av sitt eget. De fattige står i matkø og sparer på strømmen, de rikeste lurer på om de skal flytte til Sveits, og vil i hvert fall ikke betale mer skatt. Ingen er fornøyde, og bærekraftig er det heller ikke.

At skattebetaling er noe vi gjør for fellesskapet, ikke noe vi skal forsøke å snike oss unna, det er fryktelig viktig for landet vårt.

De som har minst i dag klarer seg ikke bedre om noen moraliserer. Det de trenger hurtig, er ytelser på et anstendig nivå. De som er rike, blir heller ikke motivert av at folk peker på dem og ber om at de bidrar mer. “Mer til hva da?”, spør de kanskje. Det er alltids et dårlig formål skattepengene kan gå til, enten det er uhjelp eller våpen eller det grønne skiftet eller subsidier av moderne kunst. Det beror vel på øyet som ser.

Fra enhver etter evne – til alle etter behov, er et gammelt uttrykk. Tenk om dette kunne vært den første setningen i statsbudsjettet og at resten av den gule boken kunne handlet om hvordan sette dette ut i livet? Kanskje “Blås i detaljene!” kunne vært en overskrift i programmet deres? Hvis jobb nummer en er å sørge for at ingen lider nød, så oppleves det kanskje mer meningsfylt å betale skatt.

Det går til fellesskapet, og det må være tilstrekkelig til de som trenger det mest. Klart at det er mange gode formål å bruke penger på, men i et demokratisk land må vi finne oss i at ikke alle tenker likt, og akseptere utgifter som vi ikke egentlig liker.

Kanskje må det også legges penger på bordet så de friskeste av oss får lyst til å jobbe litt lenger.

At skattebetaling er noe vi gjør for fellesskapet, ikke noe vi skal forsøke å snike oss unna, det er fryktelig viktig for landet vårt. Skatteinnkrevingen blir mer legitim når ingen sulter eller fryser. Dere politikere er tillitsmennene våre. Vi gjør det for landet og vil at dere passer ordentlig på detaljene.

“Felles innsats” er kanskje en annen god overskrift. Når fattigdommen er borte og skatteviljen er høy, så kan og må vi se fremover. Eldrebølgen kommer og vi må forberede oss. Klimaendringene kommer og vi må tilpasse oss. Vi trenger flest mulig på jobb. Da må arbeidsforholdene legges til rette så folk ikke sliter seg ut eller blir syke før de når pensjonsalderen.

Kanskje må det også legges penger på bordet så de friskeste av oss får lyst til å jobbe litt lenger, eller kanskje er det ikke nødvendig. Fra alle etter evne betyr for noen å åpne lommeboken, mens for andre betyr det å bruke hendene sine for fellesskapet noen år til. Å snakke for mye om den langsiktige innsatsen før de kortsiktige behovene er løst, fører bare til krangel og misforståelser.