Den nye arbeiderbevegelsen

Kampen for arbeiderrettigheter, trygt og meningsfylt arbeidsliv, sterkt omfordelende skattepolitikk og demokratisk kontroll over infrastruktur og velferdstjenester, er en viktig del av det helhetlige politiske prosjektet til De Grønne. Vi står side om side med den tradisjonelle venstresida i disse spørsmålene.

Problemet med den tradisjonelle venstresida er derimot vegringen mot å tenke nytt og mangelen på iver etter å finne løsninger på de nye, globale arbeidslivsutfordringene. Dette århundrets arbeiderbevegelse burde tørre å forlenge de samme ideene som gjorde arbeiderbevegelsen så veldig viktig for hundre år siden.

Kortere arbeidsdag er et frigjøringsprosjekt.

Redusert arbeidstid, gjerne 6-timersdag i første omgang, burde være en selvfølgelig fanesak for partier som er opptatt av arbeideres rettigheter. I dag jobber vi tilnærmet like lange dager som for 50 år siden, til tross for at økonomisk vekst, automatisering og ny teknologi har gjort det mulig å erstatte mange av arbeidsplassene.

I stedet for å ta ut veksten i mer fritid, har vi masseprodusert unødvendige arbeidsplasser og tatt ut veksten i lønn og kjøpekraft. Hvem har tapt på det? Arbeiderne, som kunne brukt den tapte tiden på å dyrke familieliv og egne interesser på egne premisser. Kortere arbeidsdag er et frigjøringsprosjekt. Det skjønte arbeiderbevegelsen ved forrige århundreskifte. Den nye arbeiderbevegelsen må skjønne det på nytt.

En framoverlent arbeiderbevegelse med visjonene i orden, burde ønske automatisering velkommen. Teknologi som kan erstatte undertrykkende arbeidsplasser er en mulighet. Arbeidslinja burde ikke være hellig i lengden, for den gjør arbeid til et mål i seg selv.

Arbeiderbevegelsens politiske prosjekt burde handle om hvordan vi skal få til denne overgangen uten å få store klasseskiller og bølger med arbeidsløshet, ikke om å sverge til en gammeldags arbeidslinje og kun diskutere hvordan vi skal sikre undertrykkende arbeid til alle i dag for å bøte på morgendagens arbeidsledighet.

Løsningen på sikt er i hvert fall ikke å fortsette å masseprodusere overflødige arbeidsplasser i det uendelige.

Det burde være i arbeiderbevegelsens ånd å kjempe for et system der flere kan være sin egen sjef.

Arbeidsledighet er et onde, og vi må ha gode tiltak for å bøte på den umiddelbare arbeidsledigheten, men det viktigste virkemiddelet for å hindre massearbeidsledighet i framtiden, det er å la være å produsere meningsløse arbeidsplasser som folk kan være arbeidsledige fra.

Et annet poeng: politikk som gir fordeler til små bedrifter og gründerbedrifter burde ønskes velkommen av arbeiderbevegelsen. Problemet med det kapitalistiske markedet er de store, mektige bedriftene med kontroll over samfunnsutviklingen, ikke de mange små og innovative bedriftene hvor arbeiderne gjerne er egenansatt eller i det minste har tett kontakt med en eier de kan øve demokratisk innflytelse over.

Å vurdere ordninger som borgerlønn seriøst, er å ta arbeiderrettigheter på alvor.

Det burde være i arbeiderbevegelsens ånd å kjempe for et system der flere kan være sin egen sjef på egne premisser i stedet for kapitaleiernes premisser. Innføringen av borgerlønn kan være et tiltak som gjennom å sikre økt økonomisk trygghet for arbeidere, fører til at flere tør å satse på å starte små bedrifter i stedet for å fortsette å jobbe for de store og udemokratiske.

Borgerlønn kan være et svar på den økende automatiseringsgraden vi uansett vil møte. Når arbeidsplasser forsvinner, vil verdiskapningen likevel bestå, og denne burde ikke havne på få hender, men heller fordeles på oss alle.

I tillegg: borgerlønn kan erstatte flere trygdeordninger og føre til at arbeidsledige, syke og uføre ikke til samme grad mistenkeliggjøres og at flere kommer tilbake i arbeid. Å vurdere ordninger som borgerlønn seriøst, er å ta arbeiderrettigheter på alvor.

Kampen for medmenneskelig, framtidsrettet, grønn politikk er en naturlig forlengelse av arbeiderkampen.