Derfor gir årets Nobels fredspris håp

Margarita Gratsjevas egen mann kjørte henne ut i skogen og torturerte henne med en øks. Han kuttet av fingrene hennes en etter en før han kuttet begge hendene av ved håndleddene. Deretter puttet han dem i en skoeske og kjørte Margarita til sykehus. Legene klarte å redde livet hennes. Og takket være folkelig engasjement fikk hun påsydd den ene hånda og protese på den andre.

Alkohol og vold bak familiens låste dører var utbredt i Sovjetunionen.

Margaritas forbrytelse var at hun ønsket å skille seg. Tidligere hadde mannen også truet henne med kniv mot strupen til ikke å gå fra ham. Den gangen gikk Margarita til politiet, men de gjorde ingenting. For handlingene i desember i fjor ble han nylig dømt til fjorten år i fengsel. Men Margarita må fortsatt leve med truslene. Fordi hennes historie viser at politiet og myndighetene ikke gir kvinner beskyttelse, råder hun kvinner til å flykte fra voldelige ekteskap.

Alkohol og vold bak familiens låste dører var utbredt i Sovjetunionen. Pappa slo mamma, foreldre slo barn, lærere slo elever, voksne gikk løs på hverandre på fest. Margaritas historie ble allment kjent, men er heller ikke enestående i dagens Russland. Da som nå var slike handlinger familiens indre anliggende, og staten blandet seg ikke inn.

Samtidig forventet det sovjetiske regimet at familier skulle fremstå som sterke og lykkelige utad. Den tradisjonelle familien skulle bestå av mann og kone, der mannen var en sterk familieforsørger og kona en trofast husmor. I tillegg skulle hun ha full jobb.

I dagboka mi finner jeg en side fra tenårene: «8. mars er den eneste dagen jeg føler glede over kvinner, som får blomster og ikke trenger å lage mat eller vaske opp». Mens 8. mars er en kampdag i Norge feires det svake kjønns pene og moderlige «kvinnelighet» i Russland.

Det russiske lovverket gir ingen definisjon av familievold.

Den 23. februar feires mannedagen «for forsvarerne av fedrelandet», i praksis en hyllest til den tradisjonelle forståelsen av «mannlighet» hos brødre og fedre som er soldater.

Tillit mellom stat og samfunn har alltid manglet i Russland. Familien var den eneste institusjonen man stolte på, og statens innblanding skapte som regel bare frykt. Hjelp for voldsutsatte kvinner så man ingenting til.

25 år senere har den russiske staten gjort lite for å styrke tilliten eller for å beskytte ofre for familievold. Dagens autoritære regime fremmer en tradisjonell tolkning av familien. Men staten har ikke samme kontroll lenger, og russerne har større anledning til å ta livet i egne hender. På godt og vondt. Godt fordi den brutale virkeligheten mange kvinner lever under kommer frem i lyset. Vondt, nettopp fordi den er brutal.

Det russiske lovverket gir ingen definisjon av familievold. Påtalemyndighetene lukker øynene for vold, seksuelle overgrep og trakassering. Vi som jobber med menneskerettigheter i Russland ser hvordan kvinner som opplever vold sviktes av staten, og forfølges av sin familie. Kvinnelige menneskerettighetsforkjempere er like sårbare for familiens sosiale kontroll som for regimets angrep på sivilsamfunnet. Dette ser vi særlig i den russiske republikken Tsjetsjenia.

For meg vekker prisen minner, og gjenklang av en oppvekst der vold var en byrde kvinner måtte bære.

På få måneder har vi i Helsingforskomiteen dokumentert æresdrap, tvangsekteskap og demonutdrivelse med torturlignende metoder for «ulydige kvinner».

En fungerende familielovgivning vil i mange tilfeller være vel så betydningsfull for kvinnelige menneskerettighetsforkjempere som ytrings- og forsamlingsfrihet, fordi familien bestemmer hva hun får si og hvor hun får gå.

Hvert år på denne tiden markerer menneskerettighetsaktivister verden over 16 dager med aktivisme mot seksuell vold. I Russland dokumenterer i år organisasjonen «Russian Justice Initiative» enorme mørketall på grusomme historier som Margaritas. Stadig flere russiske organisasjoner bistår voldsutsatte kvinner, men de kan bare tilby midlertidig beskyttelse.

Margarita har ingen sted å gjemme seg når hennes overgriper kommer ut av fengsel. Før et lovverk er på plass, og faktisk håndheves, vil hun alltid måtte se seg over skulderen. Dette er virkeligheten i dagens Russland, som så mange andre steder.

Årets fredspris til Nadia Murad er en klar anerkjennelse av at kvinner er ekstra sårbare i krig.

Gradestokken kryper nedover og vi nærmer oss fredsprisutdeling og fakkeltog for fredsprisvinnerne. Nøyaktig ett år etter at Margarita ble mishandlet, skal de to vinnerne få pris for den utrettelige jobben de har gjort for kvinner utsatt for seksuell vold.

For meg vekker prisen minner, og gjenklang av en oppvekst der vold var en byrde kvinner måtte bære. Men viktigere, for oss som jobber med vold mot kvinner og kvinners menneskerettigheter er prisen en sterk menneskerettighetspris.

Årets fredspris til Nadia Murad er en klar anerkjennelse av at kvinner er ekstra sårbare i krig og at seksuell vold brukes i krigføring. Men den skaper også håp om at verden ikke lenger vil tåle at generasjoner vokser opp med at pappa slår mamma og foreldre slår sine barn mens staten ser en annen vei.