Skal det aldri bli arbeidsro i skolen?

At skole settes på den politiske dagsorden er alltid positivt. Som en bærebjelke i velferdsstaten og demokratiet vårt, er skole heldigvis et område politikere er opptatt av.

Men for ofte de siste årene har politikerne presentert løsninger uten å først spørre sektoren hva problemet er. Og som kjent, når løsningen blir presentert før problemet, blir løsningen problemet.

I Stortinget har det nå kommet et representantforslag fra Høyre. De foreslår en helhetlig ungdomskolereform. Ja, om du er lærer, du leste riktig; en ny reform.

Disse endringene trenger å bli forankret, og ikke minst finansiert, før man kommer med ytterlige endringer.

Forslagstillerne lister opp en rekke utfordringer i ungdomsskolen. De fastslår at det fortsatt er for mange elever som går ut av ungdomsskolen med svake grunnleggende ferdigheter. Det er betydelige kjønnsforskjeller i elevenes resultater. Det er et stort sprik mellom elevenes faglige nivå på ungdomsskolen, og skolen klarer ikke å tilpasse undervisningen til hver enkelt. Elevers motivasjon og opplevelse av mestring faller på ungdomsskolen og det er for høyt fravær.

Ungdomsskolen gir ikke elever en god nok forberedelse til videre utdanning, særlig inn mot yrkesfaglige utdanningsløp.

Vi skal gi politikerne honnør for at de har identifisert og listet opp disse utfordringene. Vi kjenner dem så altfor godt. Men er det en reform vi trenger, eller kan dette løses på en bedre måte?

Skolen har egentlig vært i reformmodus siden tidlig 2000-tall. Det er aldri arbeidsro i skolen. Kommuner og fylkeskommuner er veldig opptatt av skoleutvikling. Det virker som om hvis man må endre undervisningen, pedagogikken og systemene hele tiden. Kontinuitet er et fremmedord i skolen.

Bare det siste året har vi fått nye læreplaner, vi har fått en reform i videregående skole og eksamen skal fornyes. Disse endringene trenger å bli forankret, og ikke minst finansiert, før man kommer med ytterlige endringer.

Om man har hundre kroner å fylle bensin for, har man ikke ambisjoner om å få full tank.

Når det gjelder satsinger innenfor andre sektorer, for eksempel samferdsel, er det ofte prislappen som får mest oppmerksomhet. Når det skal satses i skolen er det visst humankapital som gjelder; å presse stadig mer undervisning ut av en enkelt lærer. Men det er faktisk slik at en god skole koster, det må komme tydeligere fram når man vil satse på skolen.

Vi må også i større grad enn i dag se helhetlig på satsinger i skolen. I de siste tjue årene har skolen gått gjennom en rekke satsinger, alle løsrevet fra hverandre. Det har vært liten vilje til å diskutere helheten. Læreplanreformen er et godt eksempel, mye tid og ressurser er brukt på å utarbeide planer og strukturer. Men læreplanene ble innført uten en krone som fulgte med til å fornye læremidler som bøker og digitale plattformer.

Vi etterlyser en politisk diskusjon om hva som faktisk skal til for å realisere visjonene.

Det virker egentlig ikke som om politikerne har tatt hensyn til de nye læreplanene når de nå foreslår en ny reform i ungdomskolen. De nye læreplanene, KL21, er en reform i seg selv. Tverrfaglige tema skal gjennomsyre undervisningen i alle fag. Dybdelæring er sentralt, i tillegg til konkrete tema som programmering, for å nevne noe. Samtidig arbeides det med ny opplæringslov.

Flere av målene Høyre peker på i sitt forslag, er innen rekkevidde i dag. Men det fordrer at skolen må få tid og mulighet til å innarbeide de satsingene som allerede er presentert, og politikerne må sørge for å sikre økonomiske rammer slik at det blir mulig. Vi savner at politikernes ambisjoner kobles opp mot hvilke ressurser som kreves for å nå dem.

Nå drives skolene på et absolutt eksistensminimum når det gjelder lærerkrefter.

Vi etterlyser en politisk diskusjon om hva som faktisk skal til for å realisere visjonene. Om man har hundre kroner å fylle bensin for, har man ikke ambisjoner om å få full tank.

For eksempel vet vi at guttene ikke trives og lærer like godt som jentene. Derfor ønsker vi forslag om en mer praktisk skole velkommen. Men da må det følge med penger til sløydsaler, materialer og utstyr. For ikke å snakke om at man da må tilsette flere lærere med praktisk-estetisk utdannelse. Mange av disse lærerne har sluttet i skolen etter år med nedprioritering praktisk-estetiske fag.

Vi forstår også ønsket om å satse på grunnleggende ferdigheter for de som trenger det.  For å få det til må det tilsettes flere lærere. Nå drives skolene på et absolutt eksistensminimum når det gjelder lærerkrefter.

Å følge opp elever faglig og sosialt er en kjerneoppgave for kontaktlæreren.

Da blir det ikke lett for lærerne å gi tilpasset opplæring og følge opp hver enkelt elev, slik loven allerede krever. Om veien til at elever velger yrkesfag går gjennom å introdusere dem for praktiske fag gjennom skoleløpet, kan vi ikke måle skoleresultater utelukkende på bakgrunn av grunnleggende ferdigheter. Da vil ingen skoler prioritere praktiske og estetiske fag.

Å følge opp elever faglig og sosialt er en kjerneoppgave for kontaktlæreren. Som Høyre helt riktig peker på; en god relasjon mellom lærer og elever er avgjørende. Kontaktlæreren har et ekstra ansvar for dette for sin klasse. For mange elever er denne relasjonen helt avgjørende for om man faller fra skolen eller ikke.

Derfor er det også et nødvendig grep å satse på økt tid til kontaktlærere for å sikre tett oppfølging av de elevene som trenger det. Både de som trenger den ekstra pedagogiske oppmerksomheten og de som trenger støtte for å gjøre det enda bedre faglig. I dag har en lærer avsatt 45 minutter pr uke for slik oppfølging av elevene.

Se for deg forholdene i kollektivtransporten om vi hadde hatt en stilling som het «bussjåfør uten godkjent sertifikat».

Det blir ikke mye tid pr elev hvis man har ansvar for 20 elever, slik mange har. Her bør det i årene som kommer settes av midler til mer tid til oppfølging av elevene.

Om vi fikk gi Høyre et råd om hva som ville løfte skolen, siden politikerne er fryktelig opptatt av å løfte, vil det være å lovfeste retten til en kvalifisert lærer for alle elever. Det kan Stortinget sikre når ny opplæringslov skal vedtas.

Det skulle egentlig bare mangle. Når vi vet at 50 prosent av spesialundervisningen gjennomføres av personer uten godkjent lærerutdanning, mener vi det er en viktig forklaring på en del av utfordringene Høyre peker på i delen av forslaget som handler om frafall og mistrivsel. Se for deg forholdene i kollektivtransporten om vi hadde hatt en stilling som het «bussjåfør uten godkjent sertifikat».

Problemet er ressurser og tid til å gjennomføre oppdraget.

I dag finnes faktisk stillingskoden «Lærer uten godkjent utdannelse». Etter vårt syn er det helt ulogisk at arbeidsgiver, med opplæringsloven i hånd, kan ansette personer uten godkjent utdanning til å utføre lærerjobben. Alle elever fortjener en kvalifisert lærer i alle fag. Det er det Høyre burde brydd seg mere om, ikke å belaste en svært presset sektor med flere underfinansierte reformer.

Utfordringene politikerne lister opp i sitt forslag er reelle. Men selve problemet i norsk skole tar de altså ikke tak i. Problemet er ressurser og tid til å gjennomføre oppdraget.

Om politikerne vil bidra til å øke elevenes motivasjon, læring og trivsel bør de først og fremst gi sektoren handlingsrom og ressurser til å utnytte mulighetene som allerede finnes. Det ville egentlig være en reform i seg selv.