FOTO: ANB/arkivfoto

Jeg er skikkelig lei!

Nå anbefaler jeg ingen å gå lærerveien mer.

Jeg har i lang tid sett en sykelig utvikling i skole-Norge, men som selvsagt er en del av en internasjonal trend. Jeg ønsker ikke å såre eller krenke enkeltmennesker her, men jeg mener det er helt nødvendig å ta et oppgjør med en utvikling som går feil vei:

Nå er jeg skikkelig lei!

I år er det 25 år siden jeg tok PPU, og dermed startet karrieren som lektor i videregående skole. I alle disse årene er det lite som har begeistret meg mer enn når elever sier de ønsker å jobbe i skolen.

Jeg er enda mer lei av byråkrater som skal tolke og prosessere alle de ville ideene til politikerne.

Av og til er det elever som har karakterer som gjør at de kan komme inn på hva som helst, men som synes det å jobbe med fag og ungdom virker så forlokkende at de gjør det på tross av begrenset status og beskjeden lønn.

Jeg har blitt lykkelig når elever sier «Åhh du er heldig som bare underviser i morsomme fag, og jeg har følt stolthet over å ha en samfunnsnyttig og viktig jobb. Jeg er så heldig at jeg til og med har fått tidligere elever som kolleger og venner. Nå anbefaler jeg ingen å gå lærerveien mer.

Jeg er lei av å være viktigste sak i valgkamper der alle politikere sier at skolen og lærere er det viktigste i samfunnet. Jeg er lei av at høyresiden tror det bare handler om økt kompetanse, mens venstresiden er opptatt av heldagsskole og frukt og grønt.

Jeg er lei av at de vedtar gratisskole, dybdelæring og skolereformer helt uten å fatte konsekvensene av hva de gjør. Mer og mer dyttes inn i skolen, samtidig med at det blir flere timer og mange flere elever i hver klasse. Skjønner de noe av hvordan det er å ha 150 elever i 6 klasser i 5 forskjellige fag?

IKT er fint og flott, men gjør samtidig det å være lærer til en 24/7 jobb. Politikere sier at læreres arbeidsvilkår forhandles mellom partene. Det kaller jeg å abdisere.

Noe av det aller verste er likevel konsulentene.

Jeg er enda mer lei av byråkrater som skal tolke og prosessere alle de ville ideene til politikerne. Som lager eksamensordninger som gjør det nesten umulig ikke å jukse, og som blir stadig vanskeligere å vurdere.

Jeg er fullstendig oppgitt over hvordan de som miljøfyrtårn lager retningslinjer for muntlig eksamen som gjør at mens jeg før fikk plass til 8 oppgaver på ett A4-ark, nå har 8 sider per oppgave. De er stappfulle av instrukser, læreplanmål og vurderingskriterier med riktig heading og fonter, men elevene forstår ikke lenger hva selve oppgaven er. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over alt det gamle de setter i gang lett forkledd i nye ord.

nyhetsbrevet

Jeg orker ikke mer av elendig pedagogisk forskning. Det kan virke som en evig Hawthorneeffekt der alt det forskes på av endringer blir bra. Metastudier fra den andre siden av jorda skal bestemme hvordan jeg skal undervise, eller enda verre; funn fra en kvalitativ mastergrad skal gi prinsipielle retningslinjer.

Alle vet at man må endre opplegg fra klasse til klasse og gruppe til gruppe. Snakker man med elever er de veldig klar over hva de liker og ikke liker. Etter 25 års praksis har jeg hatt nesten 5000 elever. Rimelig gode data for å kunne si noe om hva som funker eller ikke funker. For meg. Det er ikke sikkert det fungerer like bra for andre. Jeg har derfor liten tro på overdreven bruk av deling for enhver pris.

Det som gjør meg skikkelig lei meg er imidlertid systemet som spytter ut New Public Management-ledere.

Noe av det aller verste er likevel konsulentene. Disse unge, dynamiske overbetalte folkene som bruker alle de svulstige ordene fra politikere og byråkrater, og som rause, dynamiske, foroverlente, og fremtidsrettede belærer oss iført keiserens nye klær.

Stadig oftere må jeg bruke tid her eller der (på nett) som jeg kunne brukt med elever her eller der. Tid jeg kunne brukt på å rette, unnskyld mente vurdere (selvsagt læringsstøttende), eller rett og slett forberede timer. Kanskje kunne jeg heller tilegnet meg mer og ny kunnskap for å bli en bedre lærer?

Det som gjør meg skikkelig lei meg er imidlertid systemet som spytter ut New Public Management-ledere. Et system der kloke mennesker blir ledere og læres opp til hvor viktig det er å fornye, utvikle og endre hele tiden. De belønnes ut i fra hvordan og hvor ofte dette skjer, ikke i hvilken grad ansatte er fornøyde, motiverte eller dyktige i jobben sin.

Vi har et system der politikere, byråkrater, forskere og konsulenter har utviklet felles forestillinger om at de trenger å styre lærere for at de skal gjøre en anstendig jobb. Sånn ble planleggingsdager til plandager. Før var det tre dager til planlegging, nå er det en uke med lederstyrte aktiviteter. Før var det fagmøter av og til når vi trengte det. Nå er det en rekke utviklingsaktiviteter hele tiden.

Nå føler jeg meg tynget av styring og kontrolL

Der holder vi på, time etter time hvor vi klistrer gule lapper, klekker ut visjoner, diskuterer hva som er det beste med endringer, klapper over selvfølgeligheter. Kritisk tenkning blir sett på som ødeleggende. Tillater man seg å nevne at dette har vi holdt på med tre ganger før, og det var en grunn til at vi sluttet kommer spørsmålet; ønsker du deg tilbake til 1980-tallets skole.

Men, nei. Jeg gjør ikke det. Jeg liker at elever ikke er redde for å ta opp problemer med meg. Jeg synes datamaskiner byr på mange muligheter i de fagene jeg har, Men, jeg mener at vi er i ferd med å vikle oss inn i et Webersk jernbur der strukturene gjør oss ufrie. Det er veldig påfallende at en som har undervist om hvor godt systemet er i Norge i snart 25 år, opplever det som ødeleggende og ufritt.

Plutselig kjente jeg at ordene fra gammelt marxistisk tankegods er det som beskriver ideologien i norsk skole. Jeg opplever at lærer tilfører en merverdi i holdningsarbeid, oppmuntring, trøst og motivasjon som ikke måles. Mens vi før bygde katedraler/hele mennesker, står vi nå og pirker i et steinbrudd. Før følte jeg begeistring over å jobbe drevet av sterk, indre motivasjon.

Kjære politikere: Dette begynte – og forhåpentligvis slutter – hos dere.

Nå føler jeg meg tynget av styring og kontroll. Det som virker spesielt nedslående er all tiden disse meningsløse nyordene og aktivitetene tar. Egentlig burde vi sluttet å forberede oss og kuttet ut vurdering. Men man gjør jo ikke det når det sitter 30 x5 blide ungdommer fulle av forventning der?

Kjære politikere: Dette begynte – og forhåpentligvis slutter – hos dere. Vedta makstall i klasser. Vedta et maksimum antall elever en lærer kan ha. Reduser tiden ledere kan diktere undervisningspersonell. Vedta læreplaner i fagene som er konkrete og forståelige, sånn at elever skjønner hva de skal lære, og at ikke jurister må bruke årevis på å finne ut hvilke rettigheter de gir elever.

Innfør korte eksamener uten hjelpemidler i alle fag, sånn at vi slipper mye annen ekstrakontroll. Reduser gratisprinsippet til å gjelde gratis læremidler sånn at man igjen kan reise på ekskursjoner med elevene uten å måtte foreta «gavedonasjoner»(De som har dårlig råd, får jo faktisk støtte via Lånekassen)

Vi skylder fremtiden å snu utviklingen nå.

nyhetsbrevet