“Det føles som et nederlag. At jeg skal la trollene vinne”

De siste månedene har egentlig vært triste. Jeg har slitt med angstanfall og ting har egentlig bare vært trist og jeg har følt meg deprimert. Jeg har ikke funnet gleden i politikk.

Store deler av årsaken er at jeg synes debattklimaet med kommentarfelt og sosiale media har blitt alt for tøft. Så tøft at jeg har slitt med angstanfall og angst. Jeg har latt alt som blir skrevet gå inn på meg og det har til tider resultert i angstanfall. Angstanfallene har kommet på fly, på kontoret og ute på byen.

Jeg har alltid sagt det motsatte. At haterne ikke skal vinne.

Det har også resultert i dårlig humør og at jeg ikke har vært den beste versjonen av meg selv. Humøret mitt i det siste har også resultert i at jeg har såret mennesker jeg er glad i. Derfor vil jeg heller trekke meg litt tilbake. Slik at jeg kan bruke mer tid på meg selv, og finne tilbake til gnisten og gløden som gir energi til å drive med politikk.

Jeg har vært heltidspolitiker siden jeg var 25 år og folkevalgt fra jeg var 19 år og prøvd å gjøre verden og Finnmark til et litt bedre sted. Helt siden jeg var 13 år og meldte meg inn i AUF har politikk vært store deler av livet mitt. Nå er jeg 30. Politikk har for meg vært å være med på noe større enn meg selv. Samtidig kan det være litt fint og bare være Tarjei i noen år. Å først og fremst tenke på meg selv.

Det føles som et nederlag. At jeg skal la trollene vinne. At jeg skal la kommentarfeltet gå inn på meg. Jeg har alltid sagt det motsatte. At haterne ikke skal vinne. Sånn føles det nå. At jeg lar de vinne.

Men akkurat nå er ikke jeg toppkandidaten Arbeiderpartiet i Finnmark trenger. Eller fortjener.

Helt siden 22.juli har engasjementet mitt også dreid seg å la flammen og ideene til 69 unge liv leve videre. Leve litt ekstra for dem. 69 unge liv som ble skutt og drept. Som ikke fikk lov til å leve mer. Drive med politikk som noen av dem elsket. Fortsette å danse å le. Derfor føles dette valget som så vanskelig. Fordi det føles som at jeg svikter dem. At jeg ikke var sterk nok. Selv om det bare er 10 år siden. Føles det som en evighet siden. Det føles som et helt liv.

Derfor har jeg behov for å kunne bare være meg selv. Bruke tiden på andre ting og ta litt mer vare på meg selv. Kunne få lov til å bare være Tarjei.

Etter å ha diskutert med noen av mine nærmeste og drøftet med meg selv har jeg gitt beskjed til nominasjonskomiteen i Finnmark Arbeiderparti at jeg ikke vil være toppkandidat i Finnmark. Jeg har stilt meg til disposisjon for lista.

Men akkurat nå er ikke jeg toppkandidaten Arbeiderpartiet i Finnmark trenger. Eller fortjener.

(Teksten ble først publisert på Tarjeis Facebook-side.)