Det som samler

Hei Espen! Jeg innrømmer gladelig at jeg hadde en agenda da jeg i mitt forrige brev ba deg klargjøre ditt syn på hvorvidt rasisme er et reelt problem i Norge i dag.

Du svarte omtrent som jeg forventet, med at du «ikke helt klarer å se poenget med [slike spørsmål], med mindre de blir stilt for å sette den som spørres i forsvarsposisjon».

Når det er din tolkning av spørsmålet, skjønner jeg godt at du opplever at jeg angriper en stråmann. Men det gjør jeg ikke. Min hensikt var å tydeliggjøre forskjellen på to nivåer i diskusjonen: rasisme som realitet vs. måten rasismedebatten utspiller seg på.

Våre ulike tilnærminger til statistikk illustrerer ganske godt hva det handler om.

Grunnen til at jeg stilte spørsmålet så eksplisitt (og muligens litt frekt), er at forholdet mellom disse to nivåene danner en uuttalt uenighet som gjør at vi – som mange andre deltakere i rasismedebatten – snakker forbi hverandre.

Våre ulike tilnærminger til statistikk illustrerer ganske godt hva det handler om.

 

Logisk motsetningsforhold

Du skriver at det finnes motstridende statistiske undersøkelser av rasisme i Norge, og at du opplever det som forvirrende at de samme aktørene deler funnene «den ene dagen med bekymring og den andre med et fornøyd smil». Jeg deler ikke din forvirring. For meg er dette snarere fullstendig logisk.

Som jeg beskrev i det første brevet mitt, er vi vitne til to parallelle utviklingstrekk: På den ene siden går integreringen raskt fremover. Nordmenns holdninger blir jevnt over mer positive (bortsett fra rundt flyktningkrisen i 2015), og de fleste tall som måler diskriminering går nedover.

På den andre siden har integreringen også ført til at rasisme i langt større grad enn tidligere har kommet på dagsorden og nå blir diskutert fra de utsattes perspektiv. Siden problemet nå har fått et «ansikt», virker det mer akutt å få løst det.

 

Ulik grad av risiko

Jeg synes det er unødvendig og litt smålig å reagere på at andre bruker statistikken «opportunistisk», som du skriver. Det må være lov å både være fornøyd med at utviklingen går fremover, og bekymret for at den ikke går fort nok.

Dessuten er det ikke så rart at antirasister ofte snakker fra en bekymret posisjon når debatten utspiller seg som den gjør – med konstant kamp om premissene og mye gjensidig mistenkeliggjøring.

Historien er full av eksempler på at minoritetsrettigheter kan forsvinne når folkemeningen snur seg mot dem det gjelder.

For mange av deltakerne oppleves debatten ofte sånn som du nå fikk erfare: Man føler seg tillagt illegitime meninger, og det er veldig ubehagelig. For de som kjenner rasisme på kroppen, er den harde tonen i debatten mye mer traumatisk enn den er for deg eller meg.

Å bli møtt med aggresjon og mistenkeliggjøring når man prøver å fortelle om egne erfaringer av trakassering og diskriminering, er en sterk påminning om hvor utsatt man er. Historien er full av eksempler på at minoritetsrettigheter kan forsvinne når folkemeningen snur seg mot dem det gjelder.

 

Nødvendig å ta hensyn

Jeg står derfor fast ved at det er nødvendig å vise velvilje og forsøke å forstå hva utsatte grupper snakker om, og hvorfor de uttrykker seg som de gjør. Det betyr ikke at man skal holde kjeft når man er uenig, men at man må respektere at et tema kan ha ulik grad av risiko for hver deltaker i samtalen.

Jeg ville for eksempel ikke benyttet samtaleteknikken strategisk motvilje for å få frem et poeng dersom jeg hadde grunn til å tro at det kunne ha negative konsekvenser for deg, eller om du ikke hadde hatt anledning til å svare.

 

USA er ikke Norge

Så til det du kaller «substansen» i samtalen: hvordan venstresiden kan forene ulike kamper for sosial rettferdighet i et overordnet prosjekt.

Jeg er enig med deg i at den amerikanske venstresiden lider av ekstrem fragmentering, og jeg er klar over at aktører på høyresiden har bidratt aktivt og bevisst til disse splittelsene.

Det jeg ikke går med på, er å overføre skrekkscenarier fra USA direkte til en norsk politisk virkelighet. Amerikanske borgere har helt andre (og mye dårligere) betingelser for å delta i politiske beslutningsprosesser enn vi har.

 

 

De politiske partiene er ikke organisert rundt demokratisk vedtatte programmer, men rundt kandidater med individuelle visjoner.

Hvem som sitter ved makten, er også langt mer avgjørende enn det er her. I Norge sørger statsadministrasjonen for kontinuitet uavhengig av hvilke partier som styrer, mens i USA byttes det meste ut ved et regjeringsskifte.

 

Må lage støy for å bli hørt

Organisasjoner i det amerikanske sivilsamfunnet blir heller ikke invitert med på omfattende høringsrunder om offentlige utredninger; de må istedenfor mobilisere folk til å lage støy. Og det gjør de.

Folk demonstrerer til de blir blå i fjeset. De står utenfor offentlige bygninger, abortklinikker, konferansesentre og universiteter og protesterer mot praksiser, budskap og personer de ikke liker.

Kanskje er det på tide at nordmenn blir seg bevisst denne ubehagelige siden ved det amerikanske demokratiet.

Det finnes hundrevis av nettsider dedikert til å diskreditere akademikere og journalister for å ha «feil» eller «farlige» meninger om ulike tema, og folk tyster over en lav sko.

Kanskje er det på tide at nordmenn blir seg bevisst denne ubehagelige siden ved det amerikanske demokratiet. Det er imidlertid dypt problematisk at det snakkes om den som et nytt fenomen – spesielt når de som roper høyest akkurat nå, får skylden.

 

Problemet ligger i strukturen

Det er jo ikke tilfeldig at det er innvandrere, rasialiserte mennesker og feminister som protesterer mest høylytt når Donald Trump er president.

Jeg kjenner igjen det samme bråket fra tiden jeg jobbet på et amerikansk universitet, i 2011—2013. På den tiden var det finanskrisen som skapte størst bekymringer, og Occupy-bevegelsen mobiliserte folk til venstre for Barack Obama.

Roten til problemet er at veien til makt i amerikansk politikk er så lang og ustabil.

Occupy ga fertil blomsterjord til kandidatene Bernie Sanders og Elizabeth Warren, men ikke så veldig mye mer. I norske medier ble Occupy stort sett tolket gjennom «norske» briller – som et folkeopprør som kunne samle massene mot økonomisk ulikhet, men det så ganske annerledes ut på nært hold.

I likhet med de fleste andre politiske bevegelser jeg besøkte under mitt feltarbeid i USA, var også Occupy preget av den maktesløsheten som får folk til å sparke nedover. Roten til problemet er at veien til makt i amerikansk politikk er så lang og ustabil. Det er lett å skylde på retorikken, men det er en grunn til at den er som den er.

 

USA som anti-oppskrift

Når det er sagt, kan vi godt bruke USA som illustrasjon på hva som skal til for å samle venstresiden. Demokratene er riktignok Høyres søsterparti i USA og kan ikke sammenliknes med norsk venstreside, men vi kan jo bruke dem som anti-oppskrift. Her kan det tenkes at vi er noenlunde enige.

I likhet med deg, mener jeg det er dypt problematisk at Demokratenes politiske kandidater henvender seg til bestemte demografiske grupper i stedet for å mobilisere velgere gjennom et samlende ideologisk prosjekt.

Jeg ble mer provosert da Hillary Clinton omtalte Trumps velgere som «a basket of deplorables».

Hillary Clintons politiske posisjonering er et godt eksempel. Jeg kan skjønne at du reagerer på at hennes t-skjorte med slagordet «the future is female» ekskluderer gutter og menn, altså halvparten av befolkningen.

Selv leser jeg slagordet på en annen måte – mer som en utopi à la den amerikanske drømmen, men det er for så vidt naturlig at vi leser det med ulike briller.

 

Første, andre og tredje persona

Jeg ble mer provosert da Hillary Clinton omtalte Trumps velgere som «a basket of deplorables» under valgkampen i 2016. I begge tilfeller brukte Clinton en politisk retorikk som ekskluderer flere enn den samler.

En nyttig måte å tenke rundt hva slags retorikk som kunne fått Demokratene ut av uføret, er begrepene first, second og third persona. Slagordet «the future is female», sånn som du beskriver det, utelater en stor gruppe som third persona, altså irrelevant og uten en legitim plass i det politiske prosjektet.

Demokratene kunne tjent mye på å kommunisere gjennom first persona – et vi.

Uttrykket «a basket of deplorables» stigmatiserer og fremmedgjør befolkningsgrupper som second persona, altså som prosjektets fiende.

Demokratene kunne tjent mye på å kommunisere gjennom first persona – et vi.

 

Det som kan forene

I 2008-valgkampen kom Barack Obama langt med slagordet «yes we can». Tolv år senere, i vår kaotiske og fragmenterte tid, er det behov for å konkretisere hva som kjennetegner fellesskapet og hva det ønsker å oppnå.

På dette området er det store likheter mellom Norge og USA. Vi har nådd en tidsalder der venstresiden ikke kan ignorere mangfoldet i samfunnet. Alle befolkningsgrupper må inkluderes i den felles kampen mot urettferdighet.

Vår second persona er nemlig høyresiden og storkapitalen, ikke hverandre.

Når folk på venstresiden bidrar til å delegitimere minoriteters stemmer i offentligheten, undergraver de dette fellesskapet. På tross av uenighet må vi behandle utsatte kvinner og menn, antirasister, LHBTQ-aktivister, feminister og miljøvernforkjempere som allierte. Vår second persona er nemlig høyresiden og storkapitalen, ikke hverandre.

Takk for samtalen!

 

Dette var det siste brevet i brevvekslingen mellom Espen Goffeng og Anja Sletteland. Alle brevene kan leses her (se etter saker med bilde av en kovolutt).