En frigjørende trussel

Jeg er 28 år og har aldri vært alvorlig syk. Jeg har aldri vært innlagt på sykehuset før, aldri vært i en situasjon hvor jeg har vært et prioritert tilfelle. Aldri vært en sånn type pasient. Men det var før onsdag 18. juli i år. Dagen da jeg plutselig fikk hjerneslag.

Dette innlegget er ikke ment som en advarsel mot p-piller. Derimot skriver jeg fordi jeg er forbanna. Forbanna fordi kvinnehelse fortsatt er så nedprioritert.

 

Ctrl + Alt + Delete

Det var en helt vanlig dag på jobb i klesbutikken jeg jobber i. Jeg var ikke stresset eller sliten, og jeg hadde fått i meg nok mat og drikke i løpet av dagen. Alt var egentlig bra, helt til det ikke var det.

Ut av det blå opplevde jeg å bli helt blank, som et hvitt ark. Det stod helt stille for meg og jeg klarte ikke å komme på noen ord. Det var som om noen hadde hacket seg inn i hjernen min og med ett tastetrykk slettet ordforrådet mitt. Det var ingen i butikken – verken kunder eller kolleger – som fikk med seg at jeg plutselig befant meg i et våkent mareritt.

I tillegg til at ordene forsvant, fikk jeg heller ikke til å fysisk få ut lyd. Jeg følte meg som en gullfisk som gispet etter luft på land, bare at jeg ikke gispet etter luft, men ord. Et hvilket som helst ord. 

Det eneste jeg fikk til var å stå rett opp og ned og så vidt klare å åpne munnen uten at det kom noe ut. Ikke et gisp engang.

Jeg så ned på armene og innså at jeg hadde null kontroll over de. Lyset fra spottene i taket ble brått skarpt og irriterende. Jeg ble kvalm og ustø. Det verste var hodepinen. En intens, strålende hodepine på venstre side, som ikke ga slipp før neste dag.

Etter noen minutter fikk jeg tilbake følelsen i armene og klarte å bryte ut av statuetilværelsen og søke tilflukt på lageret. Like brått som jeg ble blank og målløs, fikk jeg tilbake stemmen etter at en kollega spurte om jeg kunne smile til henne. Kort tid etter fikk jeg til å stotre noe som “oi, mistet taleevnen der litt”.

Litt viste seg å være et kvarter.

 

Til legevakta

Forfjamset, kvalm, svimmel og med intens hodepine, pushet jeg meg til å holde ut de siste 30 minuttene jeg hadde igjen av arbeidsdagen. Det var jo bare en vanlig hodepine, tenkte jeg. Jeg hadde egentlig planlagt å sykle rett hjem etter jobb, men instinktet fikk meg til å ringe min mor og høre om vi kunne møtes. 

Kort tid etter at jeg møtte henne og hadde fortalt hva som hadde skjedd, hadde jeg blitt overtalt til å dra til legevakta.

Forfjamset, skjelven og satt ut av hodepinen, forstod jeg fortsatt ikke alvoret. Jeg tror det først begynte å gå opp for meg da jeg kom til legevakta og slapp å måtte vente i timevis på hjelp. Selv legen trodde det bare var snakk om et kraftig migreneanfall og var på vei til å sende meg hjem med noen betablokkere.

Heldigvis ringte han til Ullevål og forhørte seg med en nevrolog.

Det tok 24 timer før legene fant ut av hva som hadde skjedd. Det ble tatt flere nevrologiske undersøkelser, flere glass med blod og en CT som var helt fin. Det var først på MR-bildene som ble tatt dagen etter – fordi nevrologen på Ullevål ville være på den sikre siden – at de fant årsaken.

Legene så på MR-bildene at jeg hadde en liten arrdannelse på venstre side av hjernen. Ett arr som hadde oppstått som følge av det de sa var et lite hjerneslag.

 

P-pillene

Jeg røyker ikke, spiser sunt, trener regelmessig og har et lavt alkoholforbruk. Jeg har ikke et høyt blodtrykk, og med unntak av noen få tilfeller med kjærlighetssorg, har jeg aldri hatt noen problemer med hjertet. Jeg er ikke diabetiker og jeg har ikke engang fylt 30.

Derimot går jeg på p-piller. Rettelse: Gikk på p-piller.

Det første jeg fikk beskjed om etter at arret ble oppdaget, var nemlig å slutte med p-piller. Dette fordi legene lurte på om det kan ha medvirket til at jeg, en ung kvinne som ikke passer inn i noen av risikogruppene for hjerneslag, nettopp hadde fått et lite slag.

Etter flere undersøkelser på Ullevål har legene oppdaget at jeg er en av de 20.000 personene over 18 år i Norge med en medfødt hjertefeil. Ett hull i hjertet som jeg ikke var klar over. Før nå.

Legene konkluderte med at p-pillene mest sannsynlig er årsaken til at jeg fikk blodpropp, men istedenfor å havne i lungene (som tydeligvis er vanlig om man først er så uheldig og får blodpropp av p-piller), har den gått gjennom hullet i hjertet mitt og resultert i hjerneslag.

Jeg visste at blodpropp var en sjelden bivirkning man kunne få av p-piller, men det jeg hadde blitt fortalt, var at faktorer som høyt blodtrykk og røyking også spilte inn. I tillegg hadde jeg også hørt at faren for å få blodpropp av p-piller var størst i løpet av det første året, senere ville det ikke være noe å bekymre seg for.

 

Mannen som norm i medisinen

Jeg hadde gått på p-piller i 13 år da jeg fikk slag, det samme merket i åtte år. Legene har ikke klart å finne ut av hvorfor jeg plutselig fikk blodpropp nå eller hvor i kroppen min den dukket opp.

Jeg tror ikke folk er klar over at mye av vår medisinske kunnskap bygger i hovedsak på mannen som norm. Bare se på grunnforskningen vår, særlig den som gjelder dyreforsøk, hvor en stor del av forskningen fortsatt kun utføres på hanndyr.

Tradisjonelt har det seg også sånn at sykdommer som i størst grad rammer menn, har fått mer oppmerksomhet enn sykdommer der kvinner er i flertall.

Dette fører til at kunnskapen om sykdommer som er mer typiske for kvinner og helseplager som går utover kvinners livskvalitet, fortsatt er mangelfull i 2018. Hodepineforskning, for eksempel, anses som kvinnerelatert og derfor prioriteres det ikke. En annen “kvinnetilstand” er endometriose, som man i dag ofte behandler med å anbefale p-piller.

 

Det er bare sånn det er å ha mensen

Siden disse små pillene på et sølvbrett ble introdusert for snart 60 år siden, har pillen hatt en enorm betydning for kvinners frigjøring og helse. Også for meg personlig har den betydd mye.

Jeg begynte på p-piller som 15-åring fordi jeg var sterkt plaget av noen intense og lammende menssmerter. Menssmerter som slo meg helt ut i én-tre dager hver måned. Smerter som gjorde at jeg ikke klarte å gjøre noe annet enn å ligge i fosterstilling og gråte.

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger faren min kjørte meg til legevakta da jeg var i tidlig tenårene fordi jeg hadde så vondt. Og hver gang ble vi sendt hjem igjen med en nedlatende kommentar om at “det er bare sånn det er å ha mensen”.

Hadde det ikke vært for at jeg ønsker å ha muligheten til å få barn en gang i løpet av livet, hadde jeg nok tydd til det drastiske steget å fjernet hele skiten for lengst. Bare røsket ut hele livmoren og begge eggstokkene. Fordi så ille er smertene.

Jeg hørte først om tilstanden endometriose for noen år siden, som mest sannsynlig er det jeg har, men som ikke var en diagnose folk snakket om da jeg var 13 år. Selv i dag er det veldig mange leger som ikke kjenner godt nok til denne tilstanden. Det tar derfor rundt syv år for kvinner i Norge å bli diagnostisert med endometriose.

En vanlig behandling er hormonbehandling. P-piller. Det andre alternativet er kirurgisk behandling, hvor worst case-scenario er hysterektomi – fjerning av livmoren.

Jeg ble som 15-åring anbefalt å begynne på p-piller for å kunne få bukt med menssmertene. Selv om jeg fortsatt var avhengig av å knaske naproxen som om det skulle ha vært godteri for å takle smertene, funket det i det minste for meg mens jeg gikk på p-pillene å ta smertestillende mot smertene.

 

Den tredje største årsaken til dødsfall i Norge

Det er altså derfor jeg nå er forbanna. Forbanna fordi denne lille pillen som har gitt meg så mye, mest sannsynlig også er årsaken til at jeg i sommer fikk blodproppen som resulterte i hjerneslaget.

Jeg er forbanna over at man ikke prioriterer kvinnehelse, at man ikke forsker mer på det og at den mest anbefalte behandlingsmetoden mot endometriose er å ta en pille som har så mange bivirkninger.

Og apropos bivirkninger, da man forsøkte å utvikle en p-pille for menn for noen år siden, ble forskningen stanset allerede i den andre runden, nettopp på grunn av bivirkningene mennene i forsøket meldte inn.

Lista over bivirkningene mennene i studiet opplevde å få, er likevel bare 1/3 så lang som den lista over de kjente bivirkningene vi i dag vet at kvinner kan få av å gå på p-piller.

En av disse bivirkningene kunne i verste tilfelle ha kostet meg livet i sommer, fordi hjerneslag er den tredje største årsaken til dødsfall i Norge.

Men til tross for at man vet at bivirkningene av p-piller er så mange og kan være så brutale, har man fortsatt ikke prioritert å utvikle en tryggere pille. Det er ikke greit i 2018.