En Marshallplan for flyktningbarn

Vi er nødt til å tenke annerledes om utdanning for flyktningbarn. Millioner av verdens barn bruker barndommen sin på å flykte heller enn å gå på skole. Vi står overfor en utdanningskrise som ikke kan løses innenfor én og én stat. Vi må tenke større.

Ser vi til Libanon, ser vi utdanningskrisa i hvitøyet. FN sørger for utdanning for mange av de palestinske flyktningene som kommer til landet. Men de syriske barna som har kommet siden 2011, kom på toppen av den eksisterende kapasiteten på FN-skolene. Mange av dem har endt opp som tiggere på gata i Beirut. Det offentlige og private skolesystemet i landet strevde allerede før krigen i Syria med å gi et anstendig skoletilbud til den svært etnisk og religiøst segregerte befolkningen. Få flyktninger får innpass i den ordinære skolen.

I Tyrkia er situasjonen like alvorlig. Landet jobber med å gi et minimum av utdanning til de 2,5 millionene flyktninger i landet, men i realiteten er det veldedige organisasjoner som sørger for det meste også her. Bare en knapp tredel av flyktningbarna i Tyrkia får utdanning i det hele tatt. De resterende 70 prosentene blir katastrofalt dårlig stilt for å takle selve livet, med en krig i ryggsekken og ingen utdanning overhodet. Dét er en tapt barndom. Kostnadene for verdenssamfunnet kan man bare forestille seg.

For i beste fall blir fondet en Marshallhjelp for barn på flukt.

Det er ikke en flyktningkrise vi står overfor, men en permanent situasjon. I en stadig mer globalisert verden, ser folk muligheten til å flykte vekk fra krig. Selv om verden er fredeligere enn noen sinne, kommer voldelige konflikter og stadig eskalerende klimaendringer til å fortsette å drive folk vekk fra hjemmene sine. Disse menneskene har i lange perioder av livet ikke noe hjemland og barna sokner ikke til noen skolekrets. De lever i en transnasjonal limbo.

Derfor må vi tenke transnasjonalt om utdanning. Dette handler ikke bare om Libanon og Tyrkia. Globaliseringen har gjort at det ikke lenger er fruktbart å bare tenke på utdanning som et ansvar for hver enkelt stat. Med flyktningkrisen blir dette særlig tydelig. Vi må begynne å behandle utdanning som et reelt globalt fellesgode – noe som alle har rett på uavhengig av nasjonalstaten.

Denne uka tok FN et viktig steg i riktig retning. På toppmøtet World Humanitarian Summit ble prosjektet Education Cannot Wait lansert, et fond som skal finansiere utdanning for barn på flukt. Dette er banebrytende. I alt mangler rundt 99 milliarder kroner årlig for å finansiere skolegang for alle barn på flukt. Fondet er ment å tette dette hullet.

Vil det være nok? Neppe. Men det representerer en progressiv måte å tenke om utdanning, hvor utdanning nettopp blir et globalt fellesgode. Det er utenkelig at Libanon skulle kunne finansiere utdanning for alle flyktningene i landet på egen hånd. Men med Education Cannot Wait, kan utdanning for flyktninger bli et felles ansvar for alle stater.

Fondet, som det ser ut i dag, vil ikke duge alene. FN anslår at verdens land vil spytte inn 71 milliarder kroner for lite til at fondet skal løse oppgaven med å gi utdanning til alle verdens flyktningbarn. I første omgang fremstår det åpenbart at verdens rike land må gire opp bistanden til utdanning og Education Cannot Wait. For i beste fall blir fondet en Marshallhjelp for barn på flukt.

Nå er det bare for Norge å følge opp.

På litt lengre sikt trenger vi sterkere lut for å få til en stabil finansiering av fondet. FNs visegeneralsekretær Philippe Douste-Blazy har tatt til orde for å innføre en internasjonal finansskatt for å tette finansieringshullet. Det er kanskje ikke en dum idé. En skatt på mindre enn 1 prosent på finanstransaksjoner i EU, vil kunne gi 550 milliarder kroner ekstra. Selv en enda mindre finansskatt enn hva FN-toppen foreslår – bare i EU – vil kunne finansiere hele Education Cannot Wait.

Børge Brende varslet på mandag at Norge legger 100 millioner kroner på bordet for å sparke igang fondet. Spørsmålet som fremdeles er ubesvart, er om vi står alene og sparker i en død hest – eller om verdens rike land nå vil bidra til at fondet kommer på beina og galopperer rett vei. Det som derimot er klart, er at verdens utdanningsbistand fortsatt er preget av mye myk lovgivning og – akk – litt for lite harde penger.

I statsvitenskapen snakker man gjerne om såkalte policy-vinduer – tidspunkt hvor det er mulig å få til politisk endring. 2016 er et sånt vindu. Syria-krigen og Education Cannot Wait er problemet og løsningen som må kobles sammen. Kortene er i luften. Er vi smarte, bidrar vi til å skape et system hvor utdanning er en rett for alle, uavhengig av nasjonalstaten. Det krever ikke bare stabil finansiering over tid, men også et internasjonalt lovverk som tar inn over seg utdanning som et globalt fellesgode.

Begynner vi å tenke på utdanning som ikke en rett for alle i Norge eller i Libanon, men heller som et globalt fellesgode, må det få praktiske konsekvenser. En pengepool som den FN setter opp med Education Cannot Wait er helt rett tenkt. Nå er det bare for Norge å følge opp. Det er for kostbart å la være