Er vi alle tjenerinner?

Magnetbokstavene på den utstilte oppslagstavla i interiørkjeden staver: «Blessed be the fruit / May the lord open».

The Handmaids Tale, Margaret Atwoods bok fra 1985 og serien som kom i forfjor har blitt så store i vår populærkultur og politiske samtale at en fiktiv kristenfundamentalistisk høflighetsfrase/bønn om flere barnefødsler, fungerer som en tongue-in-cheek-referanse i en interiørutstilling.

Det er lett å trekke på smilebåndet. Jeg må innrømme at selv om jeg elsker Margaret Atwoods roman fra 1985, kjennes det litt ambivalent i å innlemme estetikken, språket, klærne i egen hverdag.

Atwoods roman-ustopi, fra utopi og dystopi, The Handmaid’s Tale var anerkjent lenge før den ble til en ikonisk TV-serie for to år siden, like etter valget av Trump. Det sterke visuelle språket i serien ga snart inspirasjon til nye protestformer mot innstramminger i kvinners reproduktive rettigheter. Fra amerikanske delstaters stadig strengere abortlover til Slottsplassen her i Oslo har aktivister ikledd seg tjenerinnenes skarlagensrøde drakt og hvite kyse for å protestere mot en konservativ vind som blåser over stadig flere land.

Alt som skjer i Atwoods fiktive Gilead har skjedd en gang i verden, før eller nå.

Atwoods fortelling er altså blitt en del av samtalen om reproduksjon og politikk, og grunnen til det er blant andre reglene Atwood har laget for seg selv: alt som skjer i hennes fiktive Gilead har skjedd en gang i verden, før eller nå. «Spekulativ fiksjon,» kaller hun det.

Staten Gilead styres av konservative puritanere som forsøker å opprettholde en dalende befolkningsveksten som oppstår på grunn av sprøytemidler, biovåpen og giftig anfall. Det skjer i et samfunn der egg sjelden befruktes, barn sjelden fødes, og graviditeter ofte ender med alvorlige genetiske mutasjoner og dødfødsler. Det er krise. Samfunnsøkonomisk, og eksistensielt. Hos Atwood løses eldrebølgen ved å sende syke, gamle, ulydige til å rydde radioaktivt avfall i koloniene. Tjenerinnene fungerer som ambulerende surrogater, eller reproduktive slaver. De ufruktbare kvinnene ender opp som Martaer (tjenere), Tanter (disiplinærene), Jesebels (som jobber på bordell) – eller de sendes til Koloniene.

Den autoritære staten Gilead er med andre ord en akkumulasjon, et konsentrat av all kvinnefiendtlig jævelskap som har skjedd gjennom historien. Det gjør The handmaid’s tale-universet sjeldent potent. Oppfølgeren, The testaments, som utkom til høye forventninger forrige måned, skriver seg inn i samme tradisjon. Nå er Atwood berømmet med Booker-prisen for boka, sammen med Bernardine Evaristo.

Gilead er et konsentrat av all kvinnefiendtlig jævelskap som har skjedd gjennom historien

I nyutgitte The testaments plukker Atwood opp tråden fra den første romanen, 15 år etter at Offred gikk inn i den sorte varebilen på vei til frihet eller avhør i den første boka. Hun har også brukt elementer fra TV-serien. Hovedpersonen June/ tjenerinnen «Offred» har en perifer rolle. I stedet får vi vitnesbyrd fra tre nye kvinner. Agnes Jemima som har vokst opp i regimet, Daisy som har vokst opp i Canada og Tante Lydia, som mange vil kjenne igjen fra både den første boka og TV-serien. Det viser seg snart at de alle har en form for tilknytning til June. Og alle kretser de omkring Gilead, og etter hvert, muligheten for regimets fall.

 

Vi skjønner snart at det er en rekke dyptgripende problemer i Gilead i The testaments. Tjenerinner er på rømmen via «The Underground Femaleroad», Baby Nichole, Junes datter som ble smuglet til frihet i Canada savnes fortsatt som en nasjonalskatt. Flere av Førerne fra den første boka er strøket med i intet mindre enn tre interne utrenskninger, «purges» som har funnet sted i tiden mellom bøkene.

The Testaments fortsetter å dvele ved kvinnene og kvinnekollektivet

The Testaments er svært ulik den første boka, men Atwood fortsetter å dvele ved kvinnene og kvinnekollektivet. Relasjonene dem imellom er blitt mer sentral. De er undertrykket som gruppe, men hver og en «kaste» har en liten håndfull privilegier – et sentralt trekk ved vellykkede totalitære stater, noe forfatteren senere har utdypet. Tjenerinnene har kollektivet, Konene har makt i privatsfæren, Martaene har tilgang på informasjon, nettverk og mobilitet. Tantene har beholdt retten til å lese og skrive, samt friheten fra å gifte seg, i tillegg til at de har stor makt over andre kvinner. Etter hvert blir det tydelig at Tantene i Ardua Hall tjener en lignende funksjon som middelalderens klostre hadde for unge kvinner uten smak for ekteskapet. Det er særlig dem vi får nærmere bekjentskap til i The testaments, spesielt gjennom Tante Lydia som har en helt sentral rolle i regimet.

 

Selv om det fins anslag til et thrillerplott i denne oppfølgeren, er det underordnet i min lesning. Narrativet om å styrte Gilead er tidvis lettvint og forutsigbart. Det blir nesten litt platt. En mulig tolkning er at vi trenger bokas spennende optimisme, dersom det virkelig er slik at Gileadske tilstander er nærmere enn vi liker å tro.

 

Atwood har også i flere intervjuer nevnt at hun er bekymret for at menneskene ikke lenger leser bøker om noen årtier. Kanskje hun frykter for leserens oppmerksomhet? Skriften spiller for øvrig en helt sentral rolle i Atwoods univers, og selv om vi vet fra før at kvinner i Gilead ikke får lese, er det sjokkerende å møte unge kvinner som er tvunget inn i analfabetisme av fanatiske årsaker.

Jeg hungrer etter mer kunnskap om den egentlige hovedpersonen, Gilead.

Trass i disse innvendingene er romanen spennende lesning, for jeg hungrer etter mer kunnskap om den egentlige hovedpersonen, Gilead. I den første romanen følger vi bare Offred/June som forteller, og hun har svært begrenset kunnskap om det nye samfunnet, foruten den lille delen av verdene hun får bevege seg i, og den beinharde disiplinen som styrer hverdagen som tjenerinne. Sakte åpnes det dystopiske samfunnet opp for leseren, samtidig som lesningen er ekstremt klaustrofobisk. Offred/Junes monolog utforsker på mange vis undertrykkelsens og den totale isolasjonens fenomenologi. Gjennom lange beskrivelser av pynteputer, håndarbeid, broderier og klesskap får vi små drypp om samfunnets overbygning. Tilbakeblikkene til de gamle forente stater gir bare halve svaret på hvordan dette kunne skje.

 

Det er også spørsmålet mange av leserne har sittet igjen med etter å ha lest den første boka. I oppfølgeren får vi vite mye mer om hvordan Gilead ble til. Tante Lydia beretter om hvordan eldre (ikke fruktbare) kvinner etter revolusjonen først blir plassert på et stadion uten sanitærforhold eller særlig mat. Hver kveld henrettes flere av kvinnene av vokterne. Når så kvinner begynner å dukke opp blant bødlene i brune drakter, sukker Lydia til sin venninne «monstre». Snart – etter omfattende tortur, etterfulgt av lovnader om makt, løfter hun selv riflen mot sin egen venninne. Om dette veivalget skriver hun: «I took the one most travelled by. It was littered with corpses, as such roads are. But as you will have noticed, my own corpse is not among them». Lydia er langt ifra noen analfabet, snarere spekket med referanser.

Verden har kommet nærmere Gilead.

Senere henvender Tante Lydia seg direkte til sin ukjente leser. Hun forestiller seg leseren som en ung kvinne, kanskje en akademiker. Atwood vet hvem som leser henne, og Tante Lydia ber henne (meg? Jeg føler meg truffet!) om å ikke dømme henne for hardt. Det er også en påminnelse til alle dem som trekker i røde kostymer i dag: Det er ikke sannsynlig at vi alle ville endt opp som ofre – vel så mulig kunne vi være medløpere for regimet.

 

Grunnen til at Atwood har valgt å skrive en oppfølger, er blant annet at hun mener at verden har kommet nærmere Gilead. Det er ikke vanskelig å se grunnen. Politikere og populister snakker innbitt om såkalt «gender ideology» og ekstremister om «white replacement». Selv i Norge har sviktende fødselstall blitt et politisk aktuelt tema etter statsministerens nyttårstale og KrFs regjeringsdeltakelse.

 

Det er denne nærheten til hva som skjer rundt oss som er grunnen til at serien vant så voldsom popularitet da den kom, rett etter valget av Trump. Og vi fortsetter å se på i skrekkblandet gru mens kvinner tortureres og henges over en lav sko på skjermen foran oss. For egen del hoppet jeg over neste hele sesong to etter få episoder. Er det feministisk å se på kvinner dø langsomt, begynte jeg etter hvert å lure. Andre har spurt om det samme, blant andre Francine Prose.

Klimakrisa  kan før eller siden tvinge fram drastiske tiltak som kan bidra til å begrense folks frihet

Det jeg finner mest påfallende ved oppfølgerboka er imidlertid at den ikke vier særlig oppmerksomhet til den eksistensielle trusselen som lå bak dannelsen av Gilead: En akutt klima- og fertilitetskrise som lå til grunn for å rettferdiggjøre det autoritære patriarkatet. Dette er sentrale tema også i dag. Gilead ble løsningen. Klimakrisa vi står overfor i den virkelige verden kan før eller siden tvinge fram drastiske tiltak som kan bidra til å begrense folks frihet. «I anarkiets dager hadde dere frihet til, nå har dere frihet fra,» lekser Tante Lydia opp for de ferske tjenerinnene i romanen fra 1985.

Spørsmålet er hvilke friheter vi ikke kan tåle å miste.