Et forsvar for forsvaret

I Norge har vi mange fine velferdsordninger som gjør at de fleste greier seg bra.

Riktignok øker forskjellene også hos oss, og det finnes faktisk fortsatt barnefattigdom i Norge. Likevel er det lite trolig at et nytt politisk prosjekt som skal gjøre Norge friere, tryggere og lykkeligere bør handle om å løfte en enkelt underprivilegert gruppe et lite hakk oppover.

Jeg synes nemlig ikke vi skal understøtte tanken om at samfunnet styres av penger og at alle problemer kan løses med enda større bevilgninger.

For meg innebærer det å tenke nytt å skape et felleskap som fjerner oss fra markedssamfunnet.

Noen ganger er det selvsagt riktig å hive mer penger på et problem. Men for meg innebærer det å tenke nytt å skape et felleskap og en solidaritet i samfunnet som fjerner oss fra det moralfilosofen MIchael Sandel kaller et markedssamfunn.

 

Et samfunn med solidaritet

Med markedssamfunn mener Sandel et samfunn hvor mer og mer styres av markedsøkonomiske mekanismer. For å motvirke dette må vi tenke annerledes, hevder han. Vi må gjøre solidaritet til det styrende prinsippet.

Skal det skje, må folk treffe hverandre, lære å forstå hverandre og stole på hverandre.

Forsvaret har en stor plass i mange nordmenns hjerter.

Å finne ut hvordan vi best styrker fellesskapsfølelsen og solidariteten bør derfor være det neste offensive politiske prosjektet til venstresiden.

 

Et viktig møtested

Forsvaret har en stor plass i mange nordmenns hjerter. Det er et møtested hvor mennesker, riktignok så langt stort sett menn, har truffet hverandre på tvers av geografiske, sosiale og økonomiske skiller.

På rekruttskolen blir de satt i en ny og ukjent situasjon der alle er like mye – eller kanskje man heller burde si like lite – verdt. Man blir tvunget til å bli kjent med, og til å samarbeide med, dem man deler rom med, dem som er en del av laget ditt og troppen din.

Når så få gjennomfører førstegangstjenesten, kan man spørre seg om det gir mening å kalle det verneplikt lenger.

Kanskje vil noen si at også skolen er en slik plass, men det stemmer ikke. I motsetning til forsvaret er skoletilhørighet knyttet til geografi og de tilhørende sosioøkonomiske skillelinjene i samfunnet.

 

Har blitt et knapphetsgode

I dag er forsvaret imidlertid i mindre grad enn tidligere i stand til å spille en slik solidaritetsbyggende rolle. Bare 13-14 prosent av norsk ungdom gjennomfører førstegangstjeneste.

Verneplikten har gått fra å være noe mange ønsket å slippe unna til å bli noe i nærheten av et knapphetsgode man må kjempe seg til. Når så få gjennomfører førstegangstjenesten, kan man spørre seg om det gir mening å kalle det verneplikt lenger.

Man mister et år med inntekt på å utføre verneplikten. I virkeligheten er et altså en ganske dyrkjøpt opplevelse.

Samspillet mellom plikt og ønsket om å få tak i de beste gjør at enkelte må tjenestegjøre mot sin vilje, mens mange motiverte og kvalifiserte vil få avslag, innrømmet daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i et intervju med VG for en tid tilbake.

Førsteganstjenesten er også dårlig betalt og vil neppe gjøre det lettere å få jobb etter endt tjeneste. Kanskje snarere det motsatte. Man mister et år med inntekt på å utføre verneplikten. I virkeligheten er et altså en ganske dyrkjøpt opplevelse for de få som mot sin vilje må avtjene den.

 

Gjeninnfør verneplikt for alle

Læringsopplevelsen sitter man imidlertid igjen med. Dette er noe mange setter pris på. Jeg satte selv stor pris på denne siden av førstegangstjenesten, selv om jeg til å begynne med var skeptisk.

Jeg skjønte også at det er gjennom rekruttskolen at mye av denne læringen foregår. Mitt forslag er derfor at vi gjeninnfører den allmenne verneplikten for alle, men at vi samtidig reduserer den til å vare i bare tre måneder.

Det er slik forsvaret kan spille en viktig rolle for å styrke demokratiet.

Det er bare en reel verneplikt for alle som sikrer at forsvaret virkelig bringer folk sammen under litt ekstreme forhold. Det er slik sterke bånd skapes, det er slik solidaritet på tvers av det som skiller oppstår, og det er slik forsvaret kan spille en viktig rolle for å styrke demokratiet.

Folk vil selvsagt forbli forskjellige også etter å ha vært gjennom felles opplevelser, men et lag i forsvaret kan ikke fungere med mindre alle samarbeider. Det er her den viktigste læringsmuligheten ligger. På tross av ulike forutsetninger, forskjeller i styrke, intelligens, utholdenhet og så videre, lærer man at alle – også mennesker som er veldig forskjellige fra en selv – bidrar til laget.

 

Viktig med verneplikt

Verneplikten er viktig også av andre grunner. Man får en spesiell ansvarsfølelse ovenfor sitt land når man deltar i forsvaret av det. Når hele folket bidrar, hindres dessuten utviklingen av en væpnet elite. I et samfunn der alle borgere er trent i bruken av våpen og stridsteknikk, vil det være praktisk talt umulig å gjennomføre et militærkupp.

I USA ser vi at den profesjonelle militærstyrken – en styrke som det er lav terskel for å sende ut i krig, med stor risiko for tap av liv og permanente skader – i stor grad består av de dårligst stilte i samfunnet.

Ved å ha et forsvar som består av alle, også barn av mektige politikere, blir beslutningen om å gå til krig vanskeligere.

Som et uttrykk for kollektiv skyldfølelse ser vi den amerikanske befolkningen uttrykke sin respekt for ”de væpnede styrkene”. Samtidig vise den imidlertid liten vilje til oppfølging av veteraner.

Ved å ha et forsvar som består av alle, inkludert sønner og døtre av mektige politikere, blir beslutningen om å gå til krig vanskeligere. Da er det ikke lenger en overklasse som sender en underklasse i krigen.

Også av disse mer prinsipielle grunnene bør vi gjeninnføre allmenn verneplikt.

 

Tverrpolitisk enighet

Det er i tillegg mange som føler at forsvaret har blitt for lite og for spesialisert. Forsvaret, slik det eksisterer i sin nåværende form, er best egnet til å levere relativt små bidrag til internasjonale operasjoner, og ikke spesielt godt egnet til å forsvare landet.

En kan kanskje spørre seg om det noensinne er mulig for Norge å stå i mot en militærmakt som Russland.

Jeg tror at det er mulig å få tverrpolitisk støtte for dette.

For meg virker det imidlertid ganske sikkert at vi i alle fall var bedre rustet den gang man snakket om et forsvar bestående av brigader og bataljoner, og ikke kompanier og lag som i dag.

Jeg tror også at det er mulig å få tverrpolitisk støtte for dette synet. Dermed er vi nærmere å kunne innføre en tre måneders verneplikt for alle.

 

To typer tjeneste

De som av samvittighetsgrunner eller helsemessige årsaker ikke vil eller kan tjenestegjøre, vil også i framtida kunne gis fritak under de samme bestemmelser som i dag. De som gjennomfører tjenesten bør få tilbud om å fortsette etter at de tre pliktmånedene er gjennomført.

Jeg ser for meg at denne utvidede valgfrie tjenesten kan bestå av to vidt forskjellige alternativer. For det første kan rekruttene velge sivilt-humanitært arbeid i et sivilforsvar. For det andre kan de velge videre og mer spesialisert tjeneste i forsvaret.

De kan bygge skoler, brønner og sykehus eller hjelpe til i kriserammede områder.

Begge tjenestetypene bør lønnes på linje med en industriarbeider. Sivilforsvaret bør også organisere et fredskorps som drar ut i verden for å drive humanitært arbeid. De kan bygge skoler, brønner og sykehus eller hjelpe til i kriserammede områder.

Det å kunne være med å hjelpe i internasjonale kriser er noe mange kunne ønske seg. I dag er det imidlertid forbeholdt veldig få. Å skaffe seg jobb innenfor de etablerte bistandsorganisasjonene krever både en utdanning og et kontaktnettverk som de færreste har.

 

Ta penger fra bistansbudsjettet

For å finansiere en utvidelse av muligheten til å hjelpe, kan man ta penger fra bistandsbudsjettet.

Kritiske stemmer sier kanskje at vi kan få mer for pengene ved å donere dem til profesjonelle bistandsorganisasjoner. Det er imidlertid ikke nødvendigvis sant. Noen ganger har det vist seg at de store hjelpeorganisasjonene har gjort mer skade enn nytte.

Dessuten har den nyliberale tankegangen om at man må ha de dyreste direktørene for å få utført en best mulig jobb infisert også hjelpeorganisasjonene og blåst opp sjefslønningene til et nivå som virker problematisk for noe som skal være ideell virksomhet.

Det å skape forståelse og solidaritet med andre er en verdi som ikke kan måles i penger.

Det å kunne reise ut å hjelpe andre utvider perspektivet og endrer holdninger, skaper forståelse og solidaritet på tvers av landegrenser. I tillegg til brønner, skoler og sykehus i land der behovet er stort, får vi altså også noe mer for bistandsmidlene om de brukes slik.

Det å skape forståelse og solidaritet med andre er en verdi som ikke kan måles i penger. Denne nye forståelsen vil være verdifull både for de som tjenestegjør og for de trengende.

 

Et aktivt forsvar

Det er lett å argumentere for at en verden med mindre fattigdom og lidelse er en tryggere verden. Dermed vil slike aktiviteter kunne sees på som et slags aktivt forsvar.

Det å knytte denne organisasjonen opp mot forsvaret virker også hensiktsmessig. Forsvaret har stor kompetanse på internasjonale operasjoner, logistikk, krisehåndtering og lignende.

Det vil øke forståelsen av hvorfor det er viktig å bevare vår lille trygge, egalitære og fredelige plett her oppe i nord.

Et slikt omorganisert forsvar og sivilforsvar vil ikke bare styrke sin egen evne til å forsvare et selvstendig Norge, men altså også skape samhold og solidaritet på tvers av både landegrenser, samfunnslag og økonomiske skiller.

Når norsk ungdom selv får se hvordan kriser, fattigdom og konflikt preger verden, vil de få en bedre forståelse av hvor mye lidelse og fattigdom som faktisk finnes – og hvor heldige vi er her i Norge.

Det vil øke forståelsen av hvorfor det er viktig å bevare vår lille trygge, egalitære og fredelige plett her oppe i nord.