Et nytt kapittel i Høyres historie

Etter det elendige valgresultatet er det tid for å skrive et nytt kapittel i historien om partiet Høyre.

I 2012 kom boken Høyres historie 1975-2005 Opprør og moderasjon skrevet av Hallvard Notaker. Den gir et formidabelt bidrag til forståelsen av vår nære historie, og bør stå på leselisten til alle som er interessert i politikk. Notaker skriver usedvanlig innsiktsfullt om utviklingen i norsk politikk og samfunn mellom 1975 og 2005. Historien om Høyre i disse årene danner også kontekst og bakteppe for Erna Solbergs lederperiode, som nå ubønnhørlig går mot slutten.

Et stigende brus

Historien begynner på 1970-tallet med bruset fra en stigende Høyre-bølge. Den rådende oppfatningen var at Arbeiderpartiet, som hadde hatt regjeringsmakt i lange perioder etter andre verdenskrig, ikke maktet å reformere systemene partiet selv hadde skapt. Etter stortingsvalget i 1981 ble Kåre Willoch båret inn i regjeringskontorene på en stemningsbølge av frigjøring og begeistring.

Willochs regjering begynte perioden i mindretall, men Høyre fikk senere selskap av Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i en flertallsregjering, som ble gjenvalgt ved stortingsvalget i 1985. Samarbeid med sentrum har vært veien til makt for Høyre i hele etterkrigstiden. Mot slutten av 1980-årene gikk imidlertid det borgerlige samarbeidet i oppløsning. Jan P. Syses kortlivede regjering var først og fremst et uttrykk for Høyres problemer med å samle et flertall bak ønsket om å styre Norge.

Erna Solberg lyktes med å bygge ned de personlige og politiske motsetningene mellom partilederne på borgerlig side.

Fremskrittspartiet ble en faktor i norsk politikk i kommune- og fylkestingsvalget i 1987, da partiet for første gang fikk over 10 prosent oppslutning. Fra starten av var Høyre i villrede om hvordan man skulle forholde seg til Frp: Ta avstand eller strekke ut en hånd? Resultatet ble velgerflukt. «Der Høyre vurderte kompromiss med sentrum for å ta del i flertallsvedtak, risikerte partiet samtidig at Frp rendyrket et mer liberalistisk standpunkt og stod tilbake som mest attraktiv for Høyres velgere», skriver Notaker, og ekkoet av denne analysen kan høres helt frem til valgkampen i 2025.

«Jern-Erna» og ny samling på borgerlig side

Den perioden boken tar for seg, munner ut i Høyres deltakelse i Kjell Magne Bondeviks regjering 2001-2005. Erna Solberg etablerte seg som knallhard kommunalminister, og overtok partiledervervet etter Jan Petersen i 2004. Men Høyres løfter om skattelette hadde ikke lenger samme appell hos velgerne. Oppslutningen på 17,2 prosent i stortingsvalget året etter var ikke nok, verken til å fortsette å styre eller til å frede Solberg som leder.

Etter hvert som Jens Stoltenbergs rød-grønne regjering festet grepet om makten, fremstod Fremskrittspartiet som en stadig mer potent utfordrer på borgerlig side. I 2009 stod valget ikke mellom Jens og Erna, men mellom Jens og Frps partileder Siv Jensen. Det tok ytterligere fire år før Høyre var klare til å lede en regjering, etter å ha fått 26,8 prosent av stemmene. Det ble en mindretallsregjering, hvor Frp for første gang ble innlemmet i folden, og hvor KrF og Venstre initielt fikk rollen som støttepartier.

I rettferdighetens navn skal det sies at Ap/Sp-regjeringen bidro noe til å legitimere opposisjonens vent-og-se-tilnærming.

De neste åtte årene vil bli husket blant annet for kommunereform, flyktningkrise, og Covid 19-pandemien. Solbergs prosjekt var å gi samarbeidspartiene gjennomslag i enkeltsaker, og la Høyre virke som en modererende kraft som ivaretok helheten. Ønsket om å holde de ulike konstellasjonene samlet gikk så langt at statsministeren tillot FrP, KrF og Venstre å fronte en annen politikk enn det regjeringen stod for – et fenomen som er blitt stående igjen som den solbergske parlamentarisme.

Erna Solberg lyktes med å bygge ned de personlige og politiske motsetningene mellom partilederne på borgerlig side. Dermed vant regjeringen også gjenvalg i 2017. I sin lederperiode har hun også maktet å gjøre Høyre spiselig for vanlige folk: Ut med stereotypier om silkekravater og høy sigarføring; inn med folkelige politikere og inkluderende slagord om «mennesker, ikke milliarder» og «muligheter for alle». Personkultusen som gjorde Erna til «stjerna» ble drivkraften for valgkampen i 2021, hvor Høyre endte med 20,4 prosent av stemmene.

Sitt stille i båten, og før eller senere vil du miste fremdriften

Da Støre-regjeringen overtok høsten 2021 var det norske samfunnet på vei ut av pandemien. Folks tålmodighet med restriktive tiltak var tynnslitt. Før jul måtte myndighetene like fullt frem med meterstokken på ny. Russlands invasjon av Ukraina bidro til at de første årene av regjeringsperioden var mer preget av krisehåndtering enn vanlig politisk styring.

Høyres holdning var å sitte stille i båten. Styringsevnen Solberg hadde vist de siste årene i regjering, ga Høyre uttelling i meningsmålingene på over 25 prosent fra januar 2022.

Historikerne vil debattere hva som skjedde vinteren 2024-2025 som snudde norsk politikk på hodet.

I rettferdighetens navn skal det sies at Ap/Sp-regjeringen bidro noe til å legitimere opposisjonens vent-og-se-tilnærming. En periode i 2022 og 2023 kom statsrådsavgangene på løpende bånd, føltes det som. I denne perioden sprakk også nyheten om Sindre Finnes’ aksjekjøp. For Erna Solberg utløste det naturlig nok en personlig krise, men det førte ikke egentlig til noen politisk krise for Høyre: Oppslutningen holdt seg over 25 prosent fram til august 2024.

Å sitte stille i båten kan være klokt, men man må ikke sitte stille så lenge at man mister fremdriften. Inn mot årets valg forble det uklart for mange hvilket reelt politisk alternativ Høyre utgjorde til Ap. Slagordet «Ingen slagord» forsterket inntrykket av en manglende politisk profil. Da var det lettere for velgerne å forstå Sylvi Listhaugs og Frps prosjekt.

Høyres uløste FrP-kode

Historikerne vil debattere hva som skjedde vinteren 2024-2025 som snudde norsk politikk på hodet. Donald Trumps retur til Det hvite hus gjorde verden til et farligere og mer uforutsigbart sted over natten. Senterpartiets uttreden av regjeringen fremhevet viktigheten av et fortsatt nært samarbeid med Europa. Og Jens Stoltenbergs comeback til norsk politikk forsterket følelsen av at Norge trenger politiske ledere som mestrer utenrikspolitikk på øverste nivå.

Det ville vært utypisk av Solberg å trekke seg i vanære midt i en personlig krise.

Med 14,6 prosent i stortingsvalget har Erna Solberg ledet Høyre til fire nye år i opposisjon. I ettertid virker det opplagt at hun burde forberedt sin avgang etter valgnederlaget i 2021: Ved å erklære seg som statsministerkandidat i årets valg har hun i praksis gjort krav på å få dominere borgerlig side i norsk politikk i et kvart århundre. Det ville kanskje vært ønskelig for Høyre, men det var det ikke for velgerne. Aksjeskandalen høsten 2023 blir pekt på som et annet mulig tidspunkt, men det ville vært utypisk av Solberg å trekke seg i vanære midt i en personlig krise.

«Høyre havnet i en skvis mellom Ap og FrP», sa Erna Solberg på valgnatten. Fremskrittspartiet forblir et problem for Høyre, slik det har vært siden 1980-tallet. Skal partiet igjen bli det naturlige midtpunktet på borgerlig side, er Høyre nødt til å knekke FrP-koden. I mellomtiden er det bare for Hallvard Notaker eller andre å gå i gang med neste bind av Høyres historie.