Et vågestykke

”Ta det neste store steget”, ”vær offensiv”, ”finn de nye løsningene”. Dette er ord som preger tiden vår.

Denne jakten på Det Neste Store, klekket ut av kloke hoder; er det egentlig en fremgangsmåte vi er tjent med?

Albert Einstein sa en gang noe om at det nye aldri kan skapes med et gammelt tankesett. Er dette tankesettet egentlig en del av problemet?

Samfunnet vårt kan utvikle seg med byks vi aldri vil kunne forutse om vi bare tillater folk å løfte seg selv.

Istedenfor å besvare spørsmålet om hva det neste steget i utviklingen vår er, ønsker jeg å diskutere hvordan vi legger premissene for nyskapning og løft i samfunnet vårt.

Jeg har tro på at samfunnet vårt kan utvikle seg med byks vi aldri vil kunne forutse om vi bare tillater folk å løfte seg selv.

 

Hva er viktig for deg?

Noe beveger seg nå. Legene gjør opprør mot new public management (NPM) og lærere varsler med stadig tydeligere røst om en hverdag der de ikke får tillit til å gjøre jobben sin og møte den enkelte elevs behov.

Innen mitt felt, altså psykisk helse, hviskes det i gangene om et mulig paradigmeskifte. Noen plasser har de begynt å bygge hjelpen på et enkelt spørsmål: «Hva er viktig for deg?»

Når vi stiller dette spørsmålet og tar utgangspunkt i den enkeltes behov, blir hjelpen mer treffsikker og meningsfull for den det gjelder enn det behandlinger basert på diagnoser blir. Dette møter både applaus og skepsis.

I stedet for å våge å ta store steg, ser vi det som store vågestykker å dvele litt.

Troen på diagnosene er sterk. Denne troen bidrar til å forme de fleste tjenester, og til og med lovverket for helsepersonell.

Vi er likevel i ferd med å bli mange nå, som ser forbi overskriftene og oppskriftene, som hegner om andre måter å jobbe på.

I stedet for å forsøke å innføre forhåndsdefinerte løsninger, vil vi forsøke å lytte skikkelig. I stedet for å våge å ta store steg, ser vi det som store vågestykker å dvele litt – og ta de små vaklende stegene.

 

Våge å famle

La meg invitere inn i dette rommet, der hvor vi våger å famle – og derifra skaper noe nytt. Det er et rom som jeg ønsker å gi større plass i samfunnet.

Som psykolog erfarer jeg nemlig at det er når jeg våger å famle, og stiller meg åpen for hva den enkelte forteller meg, at de virkelige endringene kan skje.

Det er ganske skummelt å stadig famle seg frem i nytt terreng.

Skal jeg få til dette, forutsetter det at jeg også jobber ustanselig med å skape og opprettholde trygghet i meg selv. For det er ganske skummelt å stadig famle seg frem i nytt terreng. Jeg er avhengig av et minimum av trygghet rundt meg, i fellesskap og åpenhet på arbeidsplassen.

 

Lytte først. Og se

Noe av det vanskeligste med å våge å famle er utålmodigheten vi alle kjenner på når vi tror vi vet noe. Jeg har lang utdannelse. Jeg vet noe, jeg har noe å bidra med. Jeg kan ha mange ideer om hva som virker.

Men min gode vilje, mitt ønske om å skape endringer for andre, kan ofte spille meg et puss. Mange av oss som jobber med mennesker erfarer at mennesker trenger å bli lyttet til først.

Ikke bare det, vi mennesker trenger bli sett. Vi trenger å oppleve at noen syns vi er ok, uansett hva vi strever med.

Jeg slutter ikke å bli imponert over det enkelte menneskets evne til å løfte seg selv.

Når vi kjenner oss sett og lyttet til, kan vi få et sterkere fotfeste og føle oss mer på plass i oss selv. Det skjer når noen er sammen med oss, der vi er, om bare for en liten stund.

Dette, vil jeg påstå, er det absolutt beste utgangspunktet for å finne løsninger, for å bedre livene våre.

 

Den trygge basen

Jeg slutter ikke å bli imponert over det enkelte menneskets evne til å løfte seg selv, uansett hvor uoverkommelige vanskelighetene deres kan framstå. Det vil si: De kan klare det når forutsetningene er til stede.

Men det syntes ofte som om vi hopper bukk over forutsetningene. Vi tror at løsningene er løsningen.

Et barn vil, ifølge psykologifaget, streve med å utforske, lære, strekke seg ut i verden og bruke sitt potensiale, om det mangler en trygg base.

Hvem eller hva er din og min base? Hva er det vi tar utgangspunkt i når vi utforsker verden?

Barnas base er trygge relasjoner til voksne – ikke bare foreldrene, men også lærere og andre i nærmiljøet. Vi vet at elever lærer mest når relasjonen til læreren er god. Trygge relasjoner i barndommen danner grunnlaget for god selvfølelse og ålreite relasjoner i voksenlivet.

 

Hvem eller hva er din base?

Dette grunnsynet på barn og utvikling begynner nå å bre om seg. Vi begynner til og med å spørre oss hva som er de voksnes trygge havn. Hvor er det de kan få påfyll og finne forståelse, så de kan stå på videre?

Hvem eller hva er din og min base? Hva er det vi tar utgangspunkt i når vi utforsker verden og skal skape oss gode liv?

 

 

Har vi det ganske ok trenger vi ikke så mye, men så fort det butter, er mennesker faktisk ikke uavhengige av andre.

Hva skjer når vi får mindre tid til hverandre og den ulønnede omsorgen, mindre støtte fra en velferdsstat som bygges ned, og vi samtidig møter stadig sterkere idealer om uavhengighet i samfunnet?

 

Jo, det handler faktisk om hvordan vi har det

Velferdsstaten har på sett og vis fungert som en trygg base satt i system. Opplevelsen av å «ha noe å falle tilbake på» muliggjør utforsking, læring og nye vågestykker.

Når velferdsstaten nå begynner å slå sprekker under den sittende regjeringens prioriteringer, rammer det ikke bare sårbare grupper. Det rokker også ved fundamentet, jordsmonnet hvorfra mennesker kan blomstre opp.

Også jeg mener at det er viktig å se positivt på ting.

Jeg oppfatter også at et negativt verdisyn har fått bre om seg. Ordtaket «Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det» må snart få noen motsvar. Ansvaret legges til individet, mens den eller de som skulle utgjøre den trygge basen, fraskriver seg sitt ansvar.

Det skjer når voksne ikke klarer å være trygge baser for barna hjemme eller på skolen, og barna selv blir oppfattet som problemet når de reagerer med utrygghet. Det skjer når mennesker uten sikkerhetsnett eller opplevelse av å bli lyttet til, mennesker som kjenner grunnleggende utrygghet, blir bedt om å tåle påkjenningene og se løsninger. Løsningene er ikke løsningen.

 

Vi er ikke alene

Også jeg mener at det er viktig å se positivt på ting. I kommunen der jeg jobber har vi et mål på tvers av virksomhetene om å vektlegge styrker og hva vi ønsker oss mer av. Har vi et problem, kan det nemlig ta all oppmerksomheten vår.

Når timingen er riktig, kan det nok være utrolig virkningsfullt å flytte fokus. Men i både personlige relasjoner og på store arbeidsplasser kan vi havne i et ubehagelig ingenmannsland dersom positiv tenkning er påkrevet og det forventes at alle er løsningsorientert, samtidig som den trygge basen mangler.

Vi må være sikret grunnleggende beskyttelse og en tilhørighet for å være trygge nok til å kaste oss ut i livet.

De fleste voksne har mulighet til å bygge trygge baser inni seg. Vi kan rette vår egen omtanke mot oss selv. Ser vi på barna, derimot, og på voksne som opplever kriser og belastninger, blir det tydelig at det ikke er i vår natur å stå alene.

Vi må være sikret grunnleggende beskyttelse og en tilhørighet for å være trygge nok til å kaste oss ut i livet.

 

Støtte og omsorg er ikke fy-ord

Det jeg foreslår er altså at trygghet, annerkjennelse av den enkeltes behov og evne til å se og tilpasse seg hver og en av oss, løftes opp som verdier. Og at disse verdiene settes i system.

Vi som har med mennesker å gjøre trenger både kompetanse og tillitsfulle trygge rammer for å kunne møte den enkelte der den er.

Samfunnet forøvrig trenger at støtte og omsorg ikke utvikler seg til å bli fy-ord i vokabularet vårt, men noe vi alle ser som grunnpilarer i hvordan vi omgås hverandre.

Trygghet har smitteeffekt. En trygg leder smitter ansatte som igjen smitter kunder og brukere.

Trygghet er uløselig knyttet til romslighet, at det er ok å være menneskelig og feilbarlig.

Kan feil bli noe vi humrer over, noe vi akseptere hos hverandre i en relasjon, på en arbeidsplass, i et system?

Trygghet har smitteeffekt. En trygg leder smitter ansatte som igjen smitter kunder og brukere.

 

Innovasjon trygghet

Med satsing på trygghet vil økt kreativitet, mot, utforsking og nytenkning i befolkningen følge.

I skoler og barnehager har vi unike muligheter. Én trygg voksenperson kan utgjøre enorm forskjell for et barns livsløp. Å gi en lærer tid og rom til å være denne ene trygge voksenpersonen, kan gi samfunnet langt mer tilbake enn det å pålegge vedkommende nok et kurs.

For den voksne befolkningen vil borgerlønn være et åpenbart steg vekk fra den utryggheten som ligger i en arbeidslinje som ikke lenger kan opprettholdes. Borgerlønn vil bli et sikkerhetsnett for alle, gi en trygghet i bunn.

Hodene våre må ut av løsnings-skyen. Vi må pleie jordsmonnet hvorfra et menneske vokser.

Det vil betale seg å satse på en slik trygghet. Utrygghet, og alt forbundet med det, medfører store menneskelige og økonomiske belastninger i samfunnet. Hodene våre må ut av løsnings-skyen. Vi må pleie jordsmonnet hvorfra et menneske vokser.

Barnet, og den voksne som står frigjort til å løfte seg selv og gå trygt ut i verden, kan være nettopp den som gir samfunnet det neste store løftet.

Med alle historiene jeg har lyttet til i bakhodet, ser jeg det sannsynlig at de store innovasjonene kan komme fra nettopp dem som i dag ikke er trygge nok. Med tryggheten som base vil mange nemlig våge mer, og kanskje skape noe helt nytt?