FOTO: Sharon McCutcheon/Unsplash

Født sånn eller blitt sånn – er det så viktig?

Debatten om transpersoners rettigheter er full av avsporinger og oppkonstruerte problemstillinger.

Noen debatter er det litt deilig å slippe å delta i fordi de ikke angår meg eller fordi de er dørgende kjedelig. Nei, jeg snakker ikke om strømprisene eller hvem som blir ny trener i Fjottfjord IL, men om transdebatten. Hvis man kan kalle det en debatt, da. Jeg er usikker. Og derfor må jeg si noe om det.

Så jeg har som dame brukt en del tid på å være redd for menn jeg ikke kjenner, når det statistisk sett er menn jeg faktisk omgås med i det daglige som er den store faren.

Det å hevde transpersoners rett til å definere hvilket kjønn de er, er nå oppe til debatt. Hvert fall på enkelte deler av internett, i flere større aviser og helt sikkert over middagsbord i det ganske land. En viktig del av denne «debatten» synes å være skremmebilder og en mor Nille-argumentasjon som i seg selv kan virke logisk om man ikke hører godt nok etter. Bare hør:

Nå når det er mulig å velge eget juridisk kjønn, kommer kvinnegarderobene, -toalettene og -fengslene til å fylles av menn med skumle hensikter om å antaste og trakassere oss alle. Dessuten kommer kvinnekampen til å utvannes av menn som tar opp plassen som er reservert dem som har levd hele liv som kvinner. Med dette vil kampgrunnlaget vårt, nemlig at vi er født som kvinner, forsvinne.

Dette er altså argumentene for å stille spørsmål ved transpersoners rett til å være den de er. Og vi har ennå ikke begynt på den hatske tonen og stilen transpersoner i den offentlige debatten blir utsatt for. Dette krever en opprydding.

La oss ta det første først. Som kvinne har jeg hele livet levd i en merkelig symbiose med mine mannlige medmennesker. Først lærer vi at vi skal passe oss for dem, fordi de er noen ustyrlige villbasser hele gjengen. Dette gjelder selvsagt ikke alle – i alle fall ingen vi kjenner. Det er skumle, fremmede menn som hopper fram fra mørke busker vi må passe oss for.

Så jeg har som dame brukt en del tid på å være redd for menn jeg ikke kjenner, når det statistisk sett er menn jeg faktisk omgås med i det daglige som er den store faren. Og nå blir det tilsynelatende mye skumlere å være kvinne fordi vi ikke en gang kan være i fred i garderobene våre.

Å være trans er med andre ord ikke noe folk gjør for gøy – det er fordi de må.

Hovedproblemet med dette argumentet er at overgripere finnes overalt, uansett hva du har på deg eller hvor du befinner deg. Vi har verken portforbud eller andre måter å hindre menn å omgås kvinner på for å forhindre overgrep. Å forhåndsdømme enkeltgrupper basert på frykt uten rot i virkeligheten, er ikke noe vi som samfunn bør akseptere.

Et annet problem med denne tilnærmingen er at den kommer i tillegg til de utfordringene transpersoner allerede møter. I Bufdirs rapport Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår (2020) kan vi lese at «Transpersoner skårer betraktelig lavere enn andre når det gjelder arbeidsevne, psykisk helse, å ha tenkt på eller forsøkt selvmord, ensomhet og lav tilfredshet med livet. 1 av 4 transpersoner sier at de har blitt utsatt for trusler om vold og om lag 1 av 3 i denne undersøkelsen har opplevd seksuelle overgrep».

Å være trans er med andre ord ikke noe folk gjør for gøy – det er fordi de må. Konsekvensene av å kjenne på en kjønnsidentitet som ikke er så vanlig eller så veldig binær, er potensielt svært store for den enkelte. Hva vitenskapen måtte fortelle oss om kjønn og biologi bør dermed ikke spille noen stor rolle – det viktigste må vel være at folk slipper å ha det fælt fordi de ikke «passerer» som det kjønnet de føler seg som.

Noen damer syns menn er noen svin, andre mener de er guds gave til reproduksjonen.

At mange kvinner har traumer i bagasjen når de går inn i en garderobe hvor de forholder seg til andre nakne kropper, tviler jeg ikke et sekund på. Men å kaste våre medsøstre, for ja, transkvinner er kvinner, under bussen, er en svært dårlig løsning på dette problemet.

Det andre argumentet mot å la folk være i fred er selvsagt at vi som er fødte som kvinner er de eneste rette til å mene noe om kvinnekamp. Det er en stråmann. Ikke kom og fortell meg at erfaringer med kjønnsbasert undertrykkelse ikke teller like mye for transpersoner som for andre kvinner.

Hvis vi nå skal tillate oss å være litt moderne, så vil jeg heller slå et slag for at det å være feminist betyr å lytte til flere perspektiv enn bare de samme gamle – vi taper faktisk ikke på å inkludere flere stemmer i debatten.

Jeg er feminist fordi jeg vil slippe de trange kjønnsrollene jeg har internalisert i både kropp og hode gjennom et helt liv. Tanken på at noen vil være noe annet enn det kjønnet de ble født som, kan da virkelig ikke være så fjern. Og erfaringene som transpersoner tar med seg fra hele liv bak en maske de noen ganger risikerer livet ved å kaste, er verdt å lytte til.

Det er nemlig såkalte feminister som mener at kampen mot transpersoners rettigheter er det viktigste kvinnebevegelsen kan drive med nå.

Og kvinner er forskjellige, selv oss som er født sånn. De reproduktive organene de fleste av oss er født med, har vi jo ulike forhold til. Noen av oss bruker livmora til det den er ment for. Andre har fjerna den og eggstokkene av medisinske årsaker. Noen har ingen interesse av verken egg eller livmor, selv om de er født med dem. Noen damer syns menn er noen svin, andre mener de er guds gave til reproduksjonen. Noen kvinner føler så sterkt på at de nettopp er kvinner, så de skifter kjønn. Er det så farlig?

Så tilbake til start: Hvorfor skal jeg bry meg om dette? Jo, for det angår meg og den kvinnekampen jeg er en del av som feminist. Det er nemlig såkalte feminister som mener at kampen mot transpersoners rettigheter er det viktigste kvinnebevegelsen kan drive med nå.

De hetser og er regelrett ganske ekle mot transpersoner som ytrer seg offentlig – og de kaller det feminisme. Det er fullstendig uakseptabelt. Det er ubehagelig å lese hva som blir skrevet om enkeltpersoner og hvilken hatretorikk som sprer seg, og jeg tenker at den typen «feminisme» vil ikke jeg være en del av.

Min feminisme er inkluderende, raus og sparker oppover, ikke nedover. Transkvinner er kvinner og transmenn er menn. Kan vi ikke bare la folk være det i fred? Hvorfor skal det være så vanskelig?

Og kan vi ikke finne på noe annet og sloss for enn å begrense rettighetene til den minoriteten som akkurat nå står nederst på rangstigen? Vi har en verden å vinne!