For meg ble psykisk helse og motgang personlig våren 2019

Egentlig lovet meg selv å skrive dette innlegget i ukene etter at Ari Behn forlot verden like før 2019 tok slutt, men jeg fant ikke ordene. Men etter å ha lest Synnøves historie, lest hennes egne ord om hva som fikk henne til å gjøre slutt på livet, tenkte jeg meg om. Og nå har jeg bestemt meg for å fortelle åpent om egen psykisk helse.

Ikke fordi min historie er lang, vond og full av personer og instanser som har sviktet

Ikke fordi min historie er lang, vond og full av personer og instanser som har sviktet. Men fordi det å snakke om psykisk helse må normaliseres. Og hvis det å være åpen om egne nedturer kan bidra til at kun ett menneske innser at de ikke er alene der ute, og at det å tråkke feil også er en del av livet og at det ikke er noe galt med en selv på grunn av det; vel, da er det verdt å fortelle om.

For meg ble psykisk helse og motgang personlig våren 2019. I fire år hadde jeg egentlig sett rett fremover: Jobbet med ting jeg brant for. Møtt folk som heiet på meg og som jeg heiet på tilbake. Fått ny jobb. Reist. En skikkelig ferie hadde jeg vel egentlig ikke hatt på lenge, da jeg aldri klarte å legge arbeidet skikkelig fra meg. Fysisk kunne jeg sitte i en park i Oslo med en øl og gode venner. Mentalt tenkte jeg på asylpolitikk og barnevernsreform. Kanskje lot jeg aldri meg selv slappe skikkelig av. Alltid opptatt av å følge med.

Plutselig var ikke den nye jobben kul og spennende, men skummel

Kanskje bygget det seg opp en last av stress og usikkerhet som jeg aldri tok tak i. Ikke før jeg måtte. Våren 2019 følte jeg at ting gikk bra. Jeg var på vei inn i ny og spennende jobb. Ting gikk bra.

Så begynte ting å skrante. Tunge og krevende prosesser med sammenslåing av fylkene i nord tok på energinivået og gløden for å drive med politikk. Jeg flyttet til ei ny og tom leilighet. Et kjærlighetsforhold tok slutt. Og plutselig var ikke den nye jobben kul og spennende, men skummel. Jeg var totalt usikker på hva jeg drev med. Jeg tvilte på meg selv. Følte jeg gikk på jobb, drakk kaffe og gikk hjem. Og hele tiden uroet jeg meg. Uroet meg for om jeg var rett person. Følte at jeg hadde lurt noen. Følte at jeg skulle bli avslørt som udugelig, talentløs. Ikke verdt noe. Fire år uten avslapping banket plutselig på døren, og han som åpnet den døren viste seg å være fullstendig uforberedt på nøyaktig hvor usikker på seg selv og hvor lav på selvtillit det går an å være. Den lille gutten som gjemte seg på guttetoalettet i friminuttene på Bergseng barneskole, og som hele livet har vært engstelig for hva andre syns om han, dukket opp igjen.

Den lille gutten som gjemte seg på guttetoalettet i friminuttene på Bergseng barneskole, og som hele livet har vært engstelig for hva andre syns om han, dukket opp igjen

Det var mange ganger der jeg bare ønsket at jeg skulle bli syk, slik at jeg slapp å gå på jobb. At jeg ble så syk at jeg måtte være borte lenge, sånn at folk skulle se at jeg var en person som trengte omsorg og pleie. At jeg ikke trengte å si ifra om at jeg ikke taklet jobben, ikke skjønte hvordan jeg skulle gjøre noe som helst, hvor jeg skulle begynne. Nattesøvnen forsvant. Jeg fikk tanker om at det var bedre at jeg ikke var til.

Først da jeg én dag følte meg direkte fysisk uvel, ristet og skalv over hele kroppen valgte jeg å ringe til legen. Før da turte jeg å innrømme for meg selv at jeg trengte hjelp. Og det gjorde jeg. Dette kunne ikke fortsette mer. Jeg ble tatt på alvor. Både av legen som kunne se at jeg trengte en timeout en ukes tid. Av sjefen som så at jeg ikke taklet arbeidssituasjonen og som gjorde alt i sin makt for å avlaste og legge til rette. Av venner og familie som lyttet, utfordret meg og som kom med gode råd og omtanke.

Nattesøvnen forsvant. Jeg fikk tanker om at det var bedre at jeg ikke var til

Jeg var heldig. Etter noe tid fikk jeg tilbud om samtaleterapi med en psykologi. Det gruet jeg meg virkelig til. Jeg var engstelig for å få en merkelapp. At noe feil inni meg. At jeg var syk. Det var jeg heldigvis ikke. Det var tydelig at jeg var i en depressiv fase. Men det var og tydelig at dette kunne snu. Dette kunne jobbes med. Og med en psykolog som utfordret meg til å utfordre meg selv, og spesifikt min egen uro og min egen overbevisning om at jeg ikke var god nok. Og det hjalp. Sakte men sikkert.

Jeg fikk en mer tilpasset arbeidssituasjon. Jeg begynte å trene mer. Løpe mer. Prøve helt nye ting, utfordret meg selv. Og sakte, over flere måneder og med god støtte, klarte jeg å heve meg ut av gropa av lav selvtillit og mørke tanker jeg hadde gravd meg ned i, løfte hodet opp over kanten og erkjenne at nedturer også er livet. Det hadde jeg aldri klart uten fantastiske kolleger rundt meg, venner og familie. De er jeg evig takknemlige for. Og jeg sier det for sjeldent.

Etter noe tid fikk jeg tilbud om samtaleterapi med en psykologi. Det gruet jeg meg virkelig til

Livet er fylt av nedturer. Noen rister kanskje på hodet over at jeg fikk en såpass stor knekk over noe så vanlig som å streves med jobben. Men når man ikke har noe særs erfaring med nedturer og har levd et liv på vei opp en stige, da er det plutselig ikke så lett mer.

Mange av oss som er unge i dag vaksineres mot motgang, og da kan det treffe så ekstra hardt når motgangen først kommer. Fordi vi har ikke et følelsesapparat eller erfaring til å håndtere de. Vi vil så gjerne lykkes. Vil så gjerne vise at vi kan. Ikke feile. Ikke ikke skjønne. Jeg har selv tatt meg i å trøste andre med at det tar tid å venne seg til en ny jobb og ny arbeidsplass, men for meg selv var det helt utenkelig at jeg ikke skulle fungere 100%, og vite alt på null og niks. Kanskje ble summen av alt, og årevis uten skikkelig ro, det som førte til at noe måtte gi etter. Det vet jeg egentlig ikke.

Mange av oss som er unge i dag vaksineres mot motgang, og da kan det treffe så ekstra hardt når motgangen først kommer

Men nedturer er også erfaringer. Og de kan gi oss ny lærdom. For meg ble det å være mer åpen om hva jeg kan og ikke kan.

Jeg lærte at jeg må tørre å utfordre den negative stemmen i meg selv – styggen på ryggen. At jeg måtte lære meg å leve med uroen over alt som kan gå galt, og innse at det er en grense for hva jeg kan ha kontroll på og hva som er andres ansvar. Og jeg lærte å prioritere meg selv mer, og tørre å si nei til ting.

Jeg lærte at jeg er en sosial person som liker å ha folk rundt meg, men som likevel kan ha et plutselig behov for å trekke meg tilbake og være for meg selv. Uten at jeg kjenner meg ensom overhodet. Og at jeg egentlig trives svært godt i eget selskap. Og at det ikke er noe galt i det. Og at jeg heller ville vært en kveld alene og trives, enn en kveld med mange mennesker og føle meg ensom.

Nedturer er også erfaringer. Og de kan gi oss ny lærdom

Samtaleterapi fungerte for meg – både den faktiske terapien med psykolog, men ikke minst terapien gjennom de jeg har hatt rundt meg. At jeg er på et langt bedre sted nå enn på årevis har de mye æren for.

Dette ble langt, men det har sittet inne ei stund. Jeg har min historie med å kjempe mot meg selv. Andre har sine historier. Jeg er glad for at samfunnet vårt blir mer og mer åpent for at folk kan fortelle om ting de sliter med. Også ting som for enkelte kan virke smått, men som for andre er som et ubestigelig fjell.

Det er aldri er feil å rekke en hånd ut. For det er ingen som kan seg deg ligge ute på et stormfullt hav om du ikke roper ut etter hjelp

Og om du som tok deg tid å lese deg helt ned hit kjenner deg igjen i det jeg snakker om, og kanskje går igjennom den samme nedturen akkurat nå, så håper jeg at dagen din ble pittelitt enklere av å vite at vi er flere – og at ting kan bli bedre.

Det er aldri er feil å rekke en hånd ut. For det er ingen som kan seg deg ligge ute på et stormfullt hav om du ikke roper ut etter hjelp.

Innlegget ble først publisert på forfatterens facebook-side