Hvitsnippkriminalitet: Ta eieren, ikke virksomheten

Kriminalitet utført av de mektigste i samfunnet er et svart hull i rettssystemet. Hullet har blitt nærmest umulig å tette på grunn av måten kriminalitet utført av bedrifter blir håndtert. En skare av kriminologer har påvist at selv om bedriftskriminalitet dreper flere, stjeler fra flere og fører til enorme økonomiske kostnader for samfunnet sammenlignet med «gatekriminalitet», så blir ikke bedriftskriminalitet tatt like seriøst. Bedriftskriminalitet følges ikke opp av politiet på samme måte. Sakene håndteres som administrative saker, heller enn som straffesaker, og dommer ender ofte i veldig milde straffer.

Mitt oppspark til debatt er å påpeke en relativt bortgjemt, men like viktig del av avkriminaliseringen av bedriftskriminalitet. I de fleste tilfeller hvor arbeidsgivere straffes for å utsette arbeidstakere for risiko eller for skade, så er det virksomheter som straffes heller enn individer; når vi straffer bankvesenet for kriminalitet som truer økonomien vår, så straffer vi banken, ikke banksjefen eller investorene og aksjonærene som tjener penger på bankens kriminelle handlinger.

Fabrikkeiere som brøt loven kunne få enorme bøter, og kriminelle bankmenn kunne bli sendt til straffekolonier i Australia.

For å forstå betydningen av dette «svarte hullet» må vi ta en tur tilbake i rettssystemets historie. I 1800-tallets Storbritannia poppet nye beskyttende reguleringer for forbrukere og arbeidstakere opp som paddehatter (sikkerhet på jobb, matsikkerhet, kontroll med utslipp og bankregulering). Det var fra starten av tøffe straffer på å bryte disse lovene. Fabrikkeiere som brøt loven kunne få enorme bøter, og kriminelle bankmenn kunne bli sendt til straffekolonier i Australia. Midt på 1800-tallet stod dommerne i disse domstolene overfor et dilemma. De hadde blitt bedt om å kriminalisere det de så som respektable medlemmer av sitt eget «fine» samfunnslag. Den letteste veien ut av dette var å lage et nytt lovprinsipp (kjent i engelsk juss som «strict liability»), som sørget for at de mektiges kriminalitet ble tatt mindre alvorlig. Denne nye kategorien med «ikke ekte kriminalitet» tillot domstolene å straffe selskapet, som juridisk person, heller fabrikksjefen eller den enkelte bankmann.

På den tiden ble brudd på arbeidsmiljølovgivning i Storbritannia straffet under the Factory Acts. Ved å sørge for at det var selskapet som ble straffet for denne kriminaliteten, slapp mange fabrikkeiere unna å selv bli straffeforfulgt. På slutten av 1800-tallet førte rundt 50 % av bruddene på the Factory Acts til at det var selskapet som fikk straffen, heller enn fabrikksjefen selv. På slutten av 1900-tallet førte rundt 95 % av bruddene på sikkerhetslovgivning for arbeidere til at virksomheten fikk straff, heller enn et individ.

Lovgivningen har i realiteten skapt et foretaksslør, hvor investorer og eiere slipper å betale for kriminaliteten de tjener penger på. Det sorte hullet i retten blir av den grunn forstørret. Effekten av bøter blir mindre, selv for svært store bøter.

Siden bøter som regel tilfaller virksomheten, ikke en spesifikk gruppe innen virksomheten, kan kostnaden lempes over på virksomhetens mest sårbare.

Ett eksempel er oljegiganten BP. Deepwater Horizon-katastrofen i 2010 kom etter en serie av svært alvorlige lovbrudd utført av BP, inkludert en eksplosjon som drepte 15 arbeidere på raffineriet deres i Texas i 2005 (som førte til en rekordstor bot på 50,6 millioner dollar). De stod også bak en serie av oljeutslipp i Alaska i 2006 (som førte til en bot på 25 millioner dollar). Sett i perspektiv utgjør de bøtene en veldig liten andel av BPs årlige inntekter. Texas-boten, utstedt av domsstolen i 2010, utgjorde 0,017 % av BP-gruppens inntekter det året, og Alaska-boten utgjorde rundt 0,007 prosent av gruppens inntekter i 2011, året den boten ble utstedt. BPs gigant-kompensasjon på 65 milliarder dollar etter Deepwater Horizon har mer eller mindre blitt nullet ut av vekst i oljeprisen.

Selvsagt kan store bøter ha betydning for selskapets omdømme, og bøter kan gi overskuddet skrammer. Men selv om virksomheten får ryktet sitt tilsmusset, fungerer den likevel som et skjold for ekte menneskers omdømme. Om bedriftsledere i blant dukker opp i rettssaler, blir investorer og aksjonærer sjelden tilkjennegjort i det hele. Siden bøter som regel tilfaller virksomheten, ikke en spesifikk gruppe innen virksomheten, kan kostnaden lempes over på virksomhetens mest sårbare. Bøter kan fordeles rundt akkurat slik ledelsen ønsker. De kan føre til kutt i lønninger eller andre driftskostnader, eller de kan sendes videre til kunder eller klienter i form av prisøkning, eller over på leverandører gjennom å presse prisene ned. Det finnes en rekke eksempler hvor kostnaden for bøter for arbeidsmiljølovbrudd med dødelige utfall har blitt sendt over på arbeidstakere i form av lønnskutt og nedbemanning.

Bøtelegging av selskaper har, av alle grunnene nevnt over, liten effekt i å påvirke strukturene som beskytter enkeltpersoner med makt. Slik kommer virksomhetssløret til uttrykk i jussen. Da er det ikke overraskende at studier på effekten av bøter til selskaper,  ikke finner særlige spor av en avskrekkende effekt.

Det finnes et forslag til system som kan adressere dette problemet.

Det finnes et forslag til et system som kan adressere dette problemet. Systemet, kjent som investor fines (investor-bøter) eller equity fines (egenkapital-bøter) tar utgangspunkt i prinsippet om at aksjonærene kan tvinges til å ta børen når selskaper blir bøtelagt. Denne formen for bøter treffer aksjonærene direkte, gjennom såkalt utvanning. Domstolene eller andre myndighetsorganer pålegger da virksomheten å utstede nye aksjer verdt tilsvarende en andel av virksomhetens eksisterende egenkapital. Aksjene blir så satt under administrasjon av et fond. Fondet kan kontrolleres av domstolen selv, eller av et offentlig nedsatt organ. Det kan kontrolleres av en stiftelse eid av arbeidstakerne eller av lokalmiljøet. I tilfeller hvor kriminaliteten er så alvorlig at de representerer en overhengende fare for arbeidstakere eller samfunnet i videre forstand, kan hele selskapets eierskap bli overført på denne måten.

Om ikke annet gjør denne innfallsvinkelen til straff at de som tjener mest på bedriftskriminalitet blir rammet: det gjør at straffen svarer på kriminaliteten. Dette er bare én idé til hvordan det kan gjøres. Men våre tanker om hvordan vi håndterer forurensende selskaper, selskaper som setter arbeidere i fare og selskaper som setter økonomien i fare må sørge for å få en slutt på det svarte hullet i rettssystemet.

Investor-bøter er én idé som kan bidra til å håndtere de strukturene som gjør at de som tjener på kriminalitet ikke blir straffet.

Oversatt fra engelsk av Axel Fjeldavli