En fortelling om to facebookgrupper

140 tusen nordmenn har på kort tid meldt seg inn i facebookgruppa Folkeopprøret mot klimahysteriet. Medier har omtalt dette som en gruppe for klimafornektere, men det er bare halvveis riktig.

Klimafornektere er opptatt av å vise at klimaforskerne tar feil: At CO2 ikke er så farlig, at oppvarmingen kommer fra naturlige sykluser, og så videre. De forstår sjelden forskningen de er skeptiske til, men de har i det minste en slags alternativ vitenskapelig forståelse som de prøver å formidle.

Dette er først og fremst en gruppe som tar klimafornektelsen for gitt.

Det er lite slikt innhold på klimahysterigruppa. Du finner et og annet meme om hvordan forskerne visstnok spådde en ny istid på 1970-tallet. Noen linker til klimafornekterinnhold, er det også. Likevel er dette først og fremst en gruppe som tar klimafornektelsen for gitt. Klimakrisen er en bløff, men det er ikke viktig å snakke om hva slags bløff det er.

I stedet snakker man om pengesløsing i klimapolitikken, elitens hykleri og nedlatenhet, klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn, hvor slemt det er av mediene å kalle gruppas medlemmer for klimafornektere, og om Sveinung Rotevatn igjen. Ja, faktisk er det veldig mye om Rotevatn her. Som i alle miljøer som drives av sinne, trenger klimahysterigruppa hatfigurer. Her har man funnet sin i Rotevatn.

 

En generasjonskløft på nett

Gruppa ble opprettet av 68 år gamle Knut Amundsen, og overvekten av brukere ser også ut til å ligge på 50 pluss. Dette kan ha noe å gjøre med at Facebook mer og mer fremstår som den trygge debattarenaen for godt voksne, men det kan neppe være hele forklaringen, for som sosialt møtested brukes dette sosiale mediet fortsatt av voksne i alle aldre.

Klimahysterigruppa antyder kanskje heller et skille i hvordan ulike aldersgrupper ser på klimakrisen. Her snakker vi om  generasjonene som har kunnet velge å ikke bry seg. De har vokst opp og levd mesteparten av livet sitt i en kultur hvor det var greit å ikke tenke på klimapolitikk. De hørte nok om klimaendringer i blant, men aldri på en måte som berørte.

Klimahysterigruppa gjenspeiler sinnet som oppstår når en kultur som før lot deg være apatisk endrer seg.

Slik er det ikke lenger. Kanskje klimahysterigruppa gjenspeiler sinnet som oppstår når en kultur som før lot deg være apatisk endrer seg og nå krever at du blir med på noe som irriterer deg. Arbeidsplassen din begynner for eksempel å bruke grønne ord. Politikerne antyder pengebruk som vil merkes på budsjettene. Utfasing av oljeindustrien har blitt et tema. Barnebarna har blitt vegetarianere og spør hvorfor du flyr så mye.

Å være en klimafornekter krever noe av deg. Det er et aktivt kontrært standpunkt som forutsetter at du har tenkt gjennom hvor du står, litt som en kristen som er omgitt av ateister. Å være antiklimahysteriker handler nok snarere om frustrasjon: Dette er noe forbannet tull som du nekter å forholde deg til, og derfor er du sint på de som snakker om det. Du er ikke kontrær, eller visste iallfall ikke at du var det før nylig.

 

Bare stort på nett?

Har det noe å si at hundre og femti tusen nordmenn engasjerer seg på denne måten? Er dette faktisk begynnelsen på et “folkeopprør” av den typen som beveger verden, eller bare et uttrykk for maktesløst raseri? Det er nok lurt å vente med å rydde avisforsidene. På 2010-tallet ga man sosiale medier æren eller skylden for alt fra den arabiske våren til Trump, Brexit og de gule vestene. Det ble sagt at sosiale medier var en revolusjonær ny måte å organisere mennesker på. Det gjenstod bare å finne ut om revolusjonen var god eller farlig.

Men når tumultene hadde roet seg, og man undersøkte hva som egentlig hadde skjedd, ble bildet gjerne kjedeligere. Den arabiske våren foregikk ikke på nett. De gule vestene brukte Facebook, men det vare bare én av mange faktorer i opptøyene. Nettet spilte en rolle i Trumps seier og Brexit, men var også en hendig unnskyldning for å la være å snakke om mer jordnære ting som økonomi, rasisme og tradisjonell mediemakt.

Utallige fenomener var bare store på nett, og forsvant fra offentligheten like fort som gårsdagens virale tweet.

Mange av omveltningene på 2010-tallet var store både på nett og i gata. Men i skyggen av disse finner vi utallige fenomener som bare var store på nett og som forsvant fra offentligheten like fort som gårsdagens virale tweet. I Norge startet kommunikasjonsrådgiveren Jarle Aabø facebookgruppa Ja til bilen i Oslo for å kjempe mot MDGs innflytelse i Oslo. Gruppa fikk mer enn tjue tusen sinte medlemmer og mye oppmerksomhet, men oppnådde ingenting ut over å trakassere folk de ikke likte, og ble lagt ned under uklare omstendigheter etter lokalvalget i 2019.

Sosiale medier gjør det lett å få veldig mye oppmerksomhet på veldig kort tid. De gjør det teknisk mulig for en ny gruppe å få hundre og femti tusen medlemmer på et par uker. Men blir det noe mer ut av det etterpå?

 

Tre funksjoner for sosiale medier

Når jeg tenker på de sosiale mediene jeg selv har brukt tid på de siste tjue årene, ser jeg at de har hatt tre funksjoner: Den første og viktigste er som utløp for frustrasjon og andre følelser. Vi har alle noe vi irriterer oss over. Det er mer tilfredsstillende å hytte med nevene eller vitse på nettet enn til vennene dine. Du får mer applaus. Men det endrer ingen verdens ting. Den illusoriske følelsen av å ha oppnådd noe reduserer i verste fall motivasjonen til faktisk å gjøre noe.

Nesten all “aktivisme” på sosiale medier er nok av denne typen. En sikkerhetsventil som slipper ut luft, og ingenting mer.

Det er her sosiale medier endrer verden, når de får oss til å reise oss opp fra stolen og gjøre noe.

Den andre funksjonen til sosiale medier er at de former tankene våre. Gjennom å knytte oss til bestemte nettmiljøer, får vi tilgang på et utplukk av ideer og kunnskap som påvirker oss over tid. På sitt farligste får vi det som kalles radikalisering, hvor miljøet fører deg lenger og lenger bort fra virkeligheten, helt til du sitter der sint og alene og er ute av stand til å forholde deg til verden utenfor nettet på en sunn måte. Alle som bruker sosiale medier påvirkes av miljøene de knytter seg til, og på sitt beste gir det oss også noe positivt: Mer kunnskap, bedre ideer, et bredere perspektiv.

Den tredje funksjonen er når det som skjer i sosiale medier påvirker verden på konkrete måter. Det kan blant annet få oss til å oppføre oss annerledes, stemme annerledes, bruke penger annerledes, endre vaner, melde oss inn i organisasjoner, delta som frivillig, demonstrere i gatene, eller noe lignende. Det er her sosiale medier endrer verden, når de får oss til å reise oss opp fra stolen og gjøre noe.

 

En utblåsing av luft

Ut fra innholdet i klimahysterigruppa å dømme, har den så langt mest av den første funksjonen: Det er en utblåsning av luft. Gruppa har også et potensiale for den andre funksjonen, altså å forme hvordan medlemmene tenker. Klimafornektere vil nok ønske å bruke den til å formidle ideene sine, og de sår i så fall god jord, selv om jeg ikke er sikker på at det blir så lett å få spredt slikt tankegods likevel. Klimafornektelse er en tynn og smakløs suppe. Du trenger profesjonell hjelp for å gjøre den appetittelig, av den typen olje- og kullindustrien finansierer i en del land.

Det gjør de såvidt jeg vet ikke i Norge. Her støtter oljeindustrien i stedet en mer nedtonet klimafornektelse som ironisk nok er på linje med politikken til den samme regjeringen som klimahysterigruppa nå er så sint på. Oljeindustrien i Norge manipulerer oss via annonsørinnhold i Aftenposten, ikke memer om solsykluser. Uten penger og profesjonell hjelp fremstår de ekte klimafornekterne som kjedelige cranks. Det er ikke gøy å høre på dem. Det er gøyere å finne på nye tullenavn for klimaminister Rotekopp.

Miljøbevegelsen selv vet det bedre enn de fleste: Du må ha en sak. Klimahysterigruppa har ingen slik sak ennå.

Det vil bli enda vanskeligere for klimahysterigruppa å påvirke på den tredje måten, altså med handling. Det er noen innlegg i gruppa som maner til handling. Vi må ikke bare sitte her, vi må gjøre noe. La oss marsjere til Stortinget eller arrangere debatter eller demonstrasjoner, eller noe. Men dette er det alltid noen som sier når et nettfemonen får luft under vingene. De oppdager fort at det er lett å si det, og lett å klikke like og join, men veldig veldig vanskelig å få noen til å sette av et par timer i hverdagen til å møte opp til noe. Spesielt når fienden er noe så ullent som “klimahysteriet”.

Bompengemotstanderne fikk det til fordi de hadde en sak å fokusere på. Det samme har vindkraftmotstanderne, og i en tidligere generasjon vannkraftmotstanderne. Miljøbevegelsen selv vet dette bedre enn de fleste: Du må ha en sak. Dette er problemet. Her er det du kan gjøre. Det er nå det gjelder. Klimahysterigruppa har ingen slik sak ennå.

 

En gruppe som faktisk virker

For meg er det interessant å se kontrasten til en annen facebookgruppe som har vokst seg stor på kort tid. Da tenker jeg ikke på Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahysteriet. Den har riktignok fått 120 tusen medlemmer på enda kortere tid enn klimahysterigruppa, men det er bare en luftutblåsning det også. Å sitte på nettet og vitse om klimafornektere er en gammel øvelse som ikke oppnår noe.

Jeg tenker i stedet på Togferie, en gruppe for folk som ønsker å reise mer med tog. Togferie har 35 tusen medlemmer fordelt over alle aldersgrupper, med alt fra pensjonister til barnefamilier. De mest aktive er ofte unge voksne. Mange er motivert av klimakrisen og frustrert over togtilbudet i Norge og fra Norge til resten av Europa, men det er lite retningsløst sinne å finne i gruppa. Det meste av innholdet er praktisk. Hvordan kommer jeg meg best fra Hirtshals til Toulouse? Hva betyr den nye togtunnelen under Alpene for reisetiden til Italia? Er det billigere med interrailbillett enn å lete etter lavprisbilletter? Hvordan er det å reise med tog i Sentral-Asia? Hvor bør vi stoppe mellom Ljubljana og Budapest når vi reiser med barn?

Bak nesten hvert innlegg ligger det konkrete planer og handlinger. Slik ser det ut når sosiale medier endrer verden.

Når noen i blant uttrykker frustrasjon over togtilbudet, ender diskusjonen gjerne opp i noe praktisk og konstruktivt. Hadde det vært fint med lyntog i Norge? Så klart, men det er også dyrt og vanskelig. Kanskje ville et firetimerstog mellom Oslo og Bergen vært bra nok. Og det skal ikke så mye til for å forbedre forbindelsen mellom Halden og Gøteborg. Og flere nattog kunne man satt opp med en gang, da betyr ikke hastigheten så mye.

Bak nesten hvert innlegg ligger det konkrete planer og handlinger. Gruppa motiverer og hjelper folk som kanskje ellers måtte reist med fly. Den formidler kunnskap som gir folk et klarere bilde av hva slags togpolitikk vi trenger. Den bidrar til nye reisevaner, nye reisenormer og politisk endring.

Slik ser det ut når sosiale medier endrer verden.