Fraværsregler kan ikke dekke over underfinansierte skoler

Vi vet at elever som opplever faglig- og sosial mestring i et trygt skolemiljø, trives godt.  Vi vet også at prestasjonsangst, redusert mestringstillit og opplevelse av nederlag er konsekvensen for mange av de som i dag ikke får det individuelle tilrettelagte skoletilbudet de har rett på i henhold til gjeldende lovverk. Å møte disse med stigmatisering og trusler om ekskludering, bidrar ikke bare til å gjøre situasjonen vanskeligere, men det bryter også med det humanistiske verdigrunnlaget den norske skolen er ment å skulle bygge på.

Etter at de nye fraværsreglene i videregående skole ble innført høsten 2025, har rektorer, lærere og elever fortalt om hvor urettferdig disse slår ut for mange ungdommer – særlig for elever med nevrodiagnoser, funksjonsnedsettelser og lærevariasjoner.

For elever som mobbes, eller som har rett på individuelt tilpasset opplæring, vil fraværsreglene bidra til økt stress og uro.

Det er til ettertanke at reglene er så vanskelige å forstå at fylkeskommuner må utarbeide egne tolkninger. Siden fraværsreglene derfor praktiseres ulikt, bryter dette også med rettferdighetsprinsippet.

For elever som mobbes, eller som har rett på individuelt tilpasset opplæring, vil fraværsreglene bidra til økt stress og uro. Og for å være tydelige, når tilpasningen og den spesialpedagogiske hjelpen uteblir, er det ikke fordi behovene er uklare, men fordi økonomien ikke strekker til. I stedet for å møtes med forståelse og respekt, møtes de med nye krav og restriksjoner. Konsekvensene er at ansvaret for manglende tilrettelegging skyves over på elevene selv. At det samtidig hevdes at folkehelse og livsmestring er integrert i alle fag, fremstår som et paradoks.

Vi mener 17 år gamle Sarah Christoffersen treffer spikeren på hodet når hun skriver:

Mange ungdommer med nevrodiagnoser sliter med å gå på skolen. De har problemer med å våkne om morgenen, komme seg ut hver dag, og blir mobbet av medelever. De fleste ønsker seg en utdanning, men klarer det ikke i et skolesystem der man må møte opp hver dag uten et sosialt nettverk. Tenk hvor mange som ville hatt vitnemål fra videregående dersom det ikke fantes en fraværsgrense. Hvis eleven består i alle fag, burde fraværsgrensen være irrelevant.

Det er verdt å merke seg at arbeidsmiljøloven beskytter de voksne i langt større grad enn opplæringsloven beskytter barn og unge.

Når det argumenteres med at unge må tilpasse seg et senere arbeidsliv, er det grunn til å stille spørsmål ved hvem som ville gått på jobb dersom arbeidsoppgavene ikke ga mening, og vi samtidig ble utsatt for mobbing. Det er verdt å merke seg at arbeidsmiljøloven beskytter de voksne i langt større grad enn opplæringsloven beskytter barn og unge.

Å straffe elever som skolesystemet ikke evner å møte på en god nok måte, føyer seg inn i rekken av politiske grep der man ser etter enkle løsninger på mer komplekse utfordringer. I stedet for å ta tak i de systematiske problemene i skolen knyttet til ressurser, rammevilkår og tid, innføres tiltak som gir inntrykk av handlekraft, men som ikke adresserer årsakene til problemene.

For mange barn og unge med funksjonsnedsettelser, språkvansker, nevrodiagnoser, dysleksi og lærevariasjoner hadde livet ofte vært enklere dersom skolen ikke fantes. Fravær handler nemlig ikke alltid om manglende vilje, men om et skolesystem som i for liten grad gir rom for praktiske, varierte og meningsfulle innganger til læring og mestring.

Det er betimelig å spørre om noen virkelig tror at økt registrering av fravær vil endre situasjonen i skolen.

«Statped-undersøkelsen 2024» viser at flere kommuner ønsker mer støtte fra Statped enn de får i dag. Særlig PP-kontorene melder at bistanden er utilstrekkelig. Dette er ikke ukjent for politikerne. I undersøkelsen pekes det på utfordringer knyttet til gjennomføringen av spesialpedagogisk hjelp lokalt. Kommunenes egne forutsetninger for å ivareta barn med spesialpedagogiske behov vurderes som lave, noe som samsvarer med PP-kontorenes erfaringer med manglende praksisendring.

Spørsmålet er hvor lenge ansvarlige politikere kan lukke øynene for at mange barn og unge mister all tro på egne evner og ressurser, fordi de tror det er dem det er noe galt med når de ikke lever opp til skolens krav og forventninger.

Det er betimelig å spørre om noen virkelig tror at økt registrering av fravær vil endre situasjonen i skolen. Skolen er riktignok pålagt å sette inn tiltak når fravær oppdages, men for det første vil dette gjelde en svært stor andel elever siden grensen er så lav som ti prosent. For det andre vil registrering og rapportering kreve ytterligere ressurser fra lærere som allerede melder om sprengt arbeidskapasitet.

Når skolen som organisasjon ikke evner å leve opp til eget lovverk på grunn av manglende ressurser, må vi slutte å legge ansvaret på barna.

Relasjoner bygges ikke gjennom rapportering, men gjennom tid. Når lærere ikke har reell tid til å følge opp enkeltelever, og det mangler spesialpedagoger, undergraves nettopp det forebyggende arbeidet politikerne etterlyser. Skal skolen lykkes med tidlig innsats og relasjonsarbeid, må det legges til rette for rammevilkår som gjøre dette mulig i praksis.

Hva skal skolen gjøre når de spesialpedagogiske ressursene ikke finnes? Vi frykter at kommunen nok en gang ender opp med det som kan minne om en enkel løsning, nemlig å forandre barna så den passer inn i skolen og ikke omvendt.  Et eksempel på dette er programmet Back2School, hvor barna skal få «terapi» hjemme av såkalte terapeuter utdannet på fem dager. På tross av at det ikke kan vise til effekt, og faktisk kan være skadelig for barna, rulles det nå ut i flere norske kommuner.

Det hjelper lite å sette plaster på et betent sår.  Snarere tvert imot; så vet alle at dette bare gjør vondt verre! Når skolen som organisasjon ikke evner å leve opp til eget lovverk på grunn av manglende ressurser, må vi slutte å legge ansvaret på barna. Den eneste bærekraftige løsningen er å flytte pengesekken nærmere skolen og elevene det gjelder.