Fremtiden er fornybar og sirkulær

EU har for lengst kommet godt i gang med løpet, mens regjeringen nå bare har klart å komme seg ned i startblokka. For det skal regjeringen ha; de skjønner at det må gjøres noe. Men til tross for mange gode beskrivelser og fremstillinger, er det dessverre sørgelig lite å finne i strategien når det kommer til konkrete forslag og tiltak.

Strategien handler lite om virksomhetene, arbeidstakerne og kundene som er de som faktisk er i det grønne skiftet, og passer nok bedre som utgangspunkt for «sexy foredrag» på webinarer og seminarer. Der regjeringen etter tre år – ja, for det er faktisk så lang tid de har brukt på dette – burde lagt frem konkrete lovforslag og konkrete tiltak i både virkemiddelapparatet og innen kompetanseheving, der kommer de med forslag om utvalg og utredninger. Ord som «vurdere» og «arbeide for» er kanskje det mest sirkulære i hele strategien, ettersom de er gjenbrukt betydelig i kapittel etter kapittel.

Litt ros skal regjeringen få.

Litt ros skal regjeringen få. For vi er glade for at regjeringen i det hele tatt kom med strategien før valget. Vi har ventet så lenge at vi nesten hadde gitt opp å tro at det skulle komme noen nasjonal strategi. Det som er bra, er at strategien tydelig viser at markeder er i endring. Strategien er på riktig kurs når den kobler Norge på det som skjer i resten av Europa. Det er nemlig slik at transformasjonen fra det lineære bruk-og-kast-samfunnet, til det sirkulære bruk-og-bruk-samfunnet har betydelig fart i den europeiske økonomien.

Samtidig er strategien svak, fordi den ikke tydelig posisjonerer den norske industriens rolle i denne pågående transformasjonen. Den norske prosessindustrien forsyner Europa med sirkulerbare materialer som aluminium, kobber, nikkel, zink osv. Uten tilførsel av betydelige volum med sirkulerbare materialer, vil omstillingen fra lineærøkonomi til sirkulærøkonomi stoppe opp, også i EU. Dette burde strategien tydelig adressert. Regjeringen ser knapt norske industrivirksomheter i sin strategi.

Min bekymring er at den norske prosessindustriens betydning for å lykkes i det grønne skiftet, ikke forstås i EU. Europa kan importere sirkulerbare materialer også fra andre deler av verden, men ingen andre steder i verden produseres det sirkulerbare materialer med så lave klima-, natur- og miljøfotavtrykk som nettopp her i Norge.

Ord som «vurdere» og «arbeide for» er kanskje det mest sirkulære i hele strategien, ettersom de er gjenbrukt betydelig i kapittel etter kapittel.

Strategien er også svak på forholdet mellom produsent og kunde, og hvordan dette forholdet kan utvikle nye kombinasjoner mellom tjeneste og produkt. Det gis ingen tydelig retning på hvordan vi skal påvirke utviklingen av tjenester og produkter, for å sikre at hele verdikjeden samlet gir lavere klimagassutslipp og mindre naturforbruk. Det hjelper lite om bare en del av verdikjeden blir sirkulær, mens det rundt det sirkulære produktet utvikler seg enda mer lineær økonomisk aktivitet.

Nå vil kanskje noen av leserne hevde at jeg går i samme fella som strategien, og selv skaper kun teoretisk webinarstoff. Poenget er at i en strategi som har vært på trappene i over tre år, så burde dette vært tatt fatt i allerede. Dette er viktig for arbeidslivet, og det er nedslående at vi ikke har kommet lenger.

Betydningen av de industrielle miljøene i det grønne skiftet kan sammenlignes med den betydning batteriet har i en el-bil. Det hjelper lite med politisk kontroll over rattet, om en ikke har kraft til å komme fremover. Vi ville for eksempel ikke vært i stand til å utvikle renseteknologi for utslipp til sjø og luft, om vi ikke hadde hatt de fantastisk kompetente industrimiljøene vi faktisk har. Mange av fremtidens arbeidsplasser vil komme fra omstilling av arbeidsplasser som i dag ikke er bærekraftige i et sirkulærøkonomisk eller fornybart perspektiv – akkurat som vi har sett når det gjaldt industri som tidligere forurenset omgivelsene med røyk og store utslipp til sjø. Hadde de fortsatt med det, ville ikke markedet i dag kjøpt produktene.

Det er en grønn transformasjon vi står i.

Mange arbeidsplasser vil være nye, og vil være del av en bærekraftig vekst der vi er dønn ærlige om hvordan vi bruker ressurser. Om det er realistisk å redusere verdens energibruk målt i forhold til at verdens befolkning er økende, er et viktig spørsmål flere burde jobbet med å finne gode svar på. Sirkulærøkonomien vil være et viktig bidrag. Kanskje er det det viktigste bidraget vår generasjon kan gi for å bevare natur.

Det er ikke en av-bryter for fossilt og lineært, og en på-bryter for fornybart og sirkulært. Det er en grønn transformasjon vi står i. En transformasjon der vi må bruke det vi vil fase ut, for å produsere det som muliggjør at vi kan fase det ut.

Transformasjonen fra fossil til fornybar energi handler ikke om en målkonflikt, men om reelle, mulige veivalg og hva som er en realistisk timeplan. Transformasjon tar tid. Ta Covid-19 som eksempel. Verdenssamfunnet brukte bare 6 måneder på å utvikle vaksinen, men fremdeles er bare en brøkdel av verdens befolkning vaksinert. Når det tar så lang tid å bygge opp produksjon og distribusjon nok for kun dette ene produktet, hva er det da som får noen til å tro at det ikke kommer til å kreve både tid og ressurser å re-produsere nesten alt vi har av produkter? Fra fossilt og materialødslende forbruk – til fornybart og sirkulært.

Det er svært energieffektivt å resirkulere, også i et globalt makroperspektiv. Materialer som gjenvinnes etter bruk krever ikke gruver, malmtransporter eller smelting av råmaterialer. Fremstilling av disse materialene er aktiviteter med betydelige andeler av verdens energibruk.

Det er svært energieffektivt å resirkulere, også i et globalt makroperspektiv.

Faktisk bruker vi bare om lag 1/5 av energien på å gjenvinne metaller, målt mot energibruken ved å ta dem ut fra naturen, transportere store volum og smelte om fra stein til metaller. Selv om vi skulle klare å resirkulere tilnærmet alle metaller vi har tatt i bruk hittil, vil vi fremdeles ha behov for mye mer materialer til el-biler, vindmøller, solceller, bygninger, osv.

Vi mennesker må lære oss å velge de mest resirkulerbare materialene. Og vi må hente materialene fra områder underlagt streng forvaltning, som sikrer en mest mulig naturvennlig aktivitet og akseptable vilkår for de som jobber i gruver, transport og smelting. Slik sparer vi både klima og natur.

Når det gjelder avfall, er realiteten at vi kun har fire alternativer:

Vi kan grave avfallet ned i jorda.

Vi kan dumpe avfallet i sjøen.

Vi kan brenne avfallet.

Eller vi kan bruke avfallet om igjen.

Tenk litt gjennom det, og vurder følgende: Hvilken historie vil du fortelle barnebarna dine at du var en del av i ditt liv:

Hvilken historie vil du fortelle barnebarna dine at du var en del av i ditt liv?

At vi gravde ned problemene i bakken og overlot alle problemene til deres generasjon?

At vi ødela havet?

At vi brente opp ressursene de kunne ha glede av i mange generasjoner, kanskje evig?

Eller at vi utviklet teknologi, tok vare på ressursene for kommende generasjoner, og ryddet opp i klimaproblemene vår generasjon selv er en stor del av årsaken til?

Jeg er ikke i tvil om hvilken historie vi bør fortelle barna våre at vi var en del av i vår tid. Det jeg vil fortelle, er at det var vår generasjon som snudde utviklingen. Da kan vi også fortelle de unge at vi forventer at de gjennomfører transformasjonen vi satte i gang, og som fra nå vil ta mange tiår å gjennomføre.