Er Frp-hjelp et nytt verdivalg for KrF?

Retningsvalg er verdikamp. KrF har valgt et døgnkontinuerlig regjeringssamliv med Frp. Det er en historisk nyorientering i strid med tidligere veivalg og verdivalg. Et lite idèparti med sentrumsgener har skapt store scener ved valget av et stort liberalistisk utkantparti.

Alle partier er for samarbeid. I en regjeringskoalisjon må det imidlertid være mer som samler enn som skiller, særlig i viktige verdivalg. Ut fra kjennskap til KrFs historie, tror jeg det smeller før eller senere mellom to eller flere av partiene i Solberg-regjeringen. Med to eller flere løse kanoner?

Den grenseløse likeverdstanken er en sammenhengende livslinje.

Et parti som ble dannet som en motkultur til det «nedbrytende», har valgt en partner som av mange oppleves som en motpol på viktige områder. Et parti som ble dannet for å sloss for likeverd, har valgt et parti som i praksis forsvarer forskjeller. Drøyt halve partiet velger likevel å gå inn for å hestehandle og stagge Frp sine mest negative krefter med kompromisser, i stedet for å sjekke ut potensialet hos politiske naboer.

Utmeldinger og rekordlave galluper er symptomer på en rystet organisasjon. Noen vil si at partiet som startet på kne, nå er i knestående med målinger ned på 2-tallet. Under Sentrumsregjeringen (Bondevik I, 1997-2000) var målingene i en periode opp mot 20-tallet og valgrekorden på 13,7 prosent. Under Samarbeidsregjeringen (Bondevik II, 2001-2005), med et stort Høyre, kom en periode hvor KrF sin oppslutning ble om lag halvert.

Felles hjertesaker er saker som både demper og bryter med høyre/venstre-aksen.

KrF har, med sin tradisjonelle målgruppe, som tiltales av «kristne verdier», levd i mange tiår med stor politisk bredde. Fordi noe har vært samlende for partiets mangfold:

Felles hjertesaker er saker som både demper og bryter med høyre/venstre-aksen. Det er eksponerte verdivalg basert på «et kristent menneskesyn» og «den kristne kulturarv», og samtidig felles radikal tenkning innenfor urett, sosial fordeling/fattigdom, nasjonalt og internasjonalt, samt en felles miljøknagg i begrepet «forvalteransvar». Så venter de fleste tålmodig på større tyngdekraft for et samlet og gjerne utvidet sentrum. Rekordtall og partivekst lå der. Men så dro Sp og V hver sin vei.

Identitet og motpol

Enkle eksempler på partiets identitet finner vi fra partiets oppstart i 1933. Men minst like illustrerende er det mindre kjente Sarpsborg KrF, 20 år tidligere. De ville ikke bare motarbeide rus og «fordervelig forlystelse», men gikk samtidig ut konkret og sloss for gratis skolemateriell til alle og kommunal alderspensjon. Aldri bare individ. Alltid også fellesskap. Alle skal med.

Profilen gjenkjennes bl.a. i slagordene «Samling om verdier» og «Kamp for menneskeverdet», men like mye saksområder som forsterker sosialt ansvar, familien som grunncelle OG det store fellesskapet. Da jeg skulle bli nestleder, ble jeg sendt til Afrika først. «Der finner du hjertet i KrF», sa partileder Valgerd Svarstad Haugland.

I økonomisk politikk og skattepolitikk er partiet sentrumsorientert, i motsetning til Frp

Den grenseløse likeverdstanken er en sammenhengende livslinje. Trønderen, sosialminister i Borten-regjeringen (1965-71), Egil Aarvik, var ansvarlig minister for innføring av Folketrygden i 1967. De fleste historiske partiprofiler løftet opp det grenseoverskridende ansvaret, det internasjonale verdiperspektivet med basis i menneskeverdet, ikke i en ideologi i klassisk forstand.

Aarvik, mangeårig leder av Nobel-komiteen (1982-90), jobbet også i Kirkens Nødhjelp, der eks-partileder Dagfinn Høybråten nå går inn som generalsekretær. Partiet, som har bistandspolitikk i hjertet, bidro til Norges første bistandsminister (Reidun Brusletten), og har også den foreløpig siste (Dag Inge Ulstein), – og kanskje landets tyngste bistandspolitiker i generalsekretær Hilde Frafjord Johnson; to ganger bistandsminister, internasjonal nettverksaktør på miljø og fattigdom, medarkitekt for FN`s fattigdomsmål.

Jeg skriver dette for å illustrere at partiet samarbeider – og skal stå daglig ansvarlig sammen med en motpol, Frp, et parti som normalt vil kutte milliarder i de årlige bistandsbudsjett som redder liv og helse «der de er».  De vil kutte i antall flyktninger til Norge, gi de rike mest skattelette, bidra minst mulig til felleskassen/fellesskapet, og setter barnevernsbarn og rusbelastede på anbud.

Vi kunne like gjerne brukt ruspolitikken som eksempel, – porno, kultur, klima/miljø, materiell forbruksvekst, fordeling, distriktspolitikk, landbrukspolitikk, statlig stimulans til frivillig sektor, støtte til trossamfunn osv. I økonomisk politikk og skattepolitikk er partiet sentrumsorientert, i motsetning til Frp.

KrF fikk samtidig en ny «intern» abortdebatt.

Men i likhet med venstresiden, våger KrF å bruke statlig styring ved budsjett og lovgivning for å få til både bedre fordeling, stimulere miljøvalg, frivillig sektor – og komme svakstilte grupper i møte. I klassiske «kristne hjertesaker» som f.eks. abortsaken, er både Høyre og Frp blitt omtrent som Ap.

Allerede Lars Korvald hevdet på slutten av 70-tallet at «støtten fra de ikke-sosialistiske partiene rakner på flere punkter». Omtrent samtidig sa KrFs sentralstyre at man måtte jobbe for «et sterkest mulig sentrum» og ha «en klar avgrensning mot Frps høyreliberalisme». Forskeren Hilmar Rommetved (Rogalandsforskning m.fl.) offentliggjorde en undersøkelse med basis i partienes stortingsinnstillinger, og konkluderte med at «avstanden mellom mellompartiene og Høyre i sak trolig er større enn noen gang siden 1945.»

Bondevik versus Kristiansen

KrF fikk en solid dose selvtillit da partiet fikk sin første statsminister (1972/73) i «predikanten» Lars Korvald. Korvald var aldri noen høyre-mann. I likhet med sin selvplukkede læregutt; Kjell Magne Bondevik, som var en del av «den sosialetiske vekkelse», men som ikke ble «kristensosialist».

Den politiske striden mellom Korvald og Bondevik på den ene siden og Kåre Kristiansen (med flere) på den andre, hadde flere dimensjoner. Kåre Kristiansen appellerte politisk og teologisk til konservative, gjerne i frimenigheter, og ville inn i regjeringssamarbeid med Høyre. Korvald og Bondevik var mer radikal og løftet opp sosial rettferdighet, miljø og sentrumssamarbeid.

Grønt lys for pragmatismen. Mer blått i vente.

I ungdomspartiet, KrFU, ble det vedtatt en «Sentrumspolitisk plattform», og Kristiansen og Co ble skremt, for Korvald og Bondevik lyttet nemlig mest til ungdommen. Bondevik prøvde sine diplomatiske evner mot høyrefløyen, mens han samtidig bevisst ville gi sentrum identitet og tyngde, også gjennom sin bok, «Den tredje vei».

Det ble truet med partidannelse på høyresiden. I høst gikk det rykter om det samme – på begge sider. I likhet med på 70- og 80-tallet, handlet debattene ikke bare om samarbeidspartnere og høyredreining. Det handlet også om fornyelse av partiet. Eks: bruken av bibelvers, ikke partimøter på bedehusene, større profilbredde, nytenkning, ikke tapte hjertesaker.

«Tønsberg-vedtaket»

Det såkalte «Tønsberg-vedtaket» på landsmøtet i 1981, handlet både om regjeringssamarbeid og om selvforståelse som parti.  Innflytelse eller fyrtårn? Skulle uenighet i abortsaken hindre regjeringssamarbeid? Også mot høyresiden?

Tross motstand fra Kristiansen ble det vedtatt at et regjeringssamarbeid var avhengig av at «retten til fri abort måtte oppheves». Kristiansen trakk senere det lengste strået. Partiet måtte legge sitt abortultimatum til side. De åpnet for regjeringssamarbeid med Høyre. Ryggen mot rødt. Grønt lys for pragmatismen. Mer blått i vente.

Høsten 2018 kom intern uenighet klart til syne. Flere kjente KrF-ere gikk ut og utfordret partivedtaket og valgkampløftet om et nei til regjeringssamarbeid med Frp. Hareide jobbet med bok om retningsvalg og fulgte opp med anbefaling sentrum-venstre. Både partiets blå og de fleste gule var klar for å bryte valgløftet og ta et historisk steg til ytre høyre, slik som Venstre.

Regjeringsmakt gav forkjørsrett i argumentasjonen. Ikke verdivalg og løftebrudd.

«Historiske muligheter i abortsaken, partihistoriens mest følelsesladede sak, ble solgt som lokkemat for blått retningsvalg. Mens det tidligere var kontroversielt å gå inn i regjering med Høyre, ble det i høst førstevalget. I tillegg tok flertallet et sjumilssteg til enden av høyreaksen og gir liberalistisk politikk mer makt.

KrF fikk samtidig en ny «intern» abortdebatt. Fornyelsen, ved leder Hareide, villa ha fokus på forebygging mer enn lovendring. H og Frp stemte tidligere imot en forebyggingspakke i Stortinget, fordi det var et «privat anliggende», mens Ap/Sp stemte med KrF.

Når man så tar med en viss liberal utvikling i homofili-saken i partiet, tydet mye på at bredden i partiet var på bristepunktet, også uavhengig av striden om Frp-samarbeid. Fjerning av «bekjennelsesparagrafen» lå også i vektskåla.

«Bekjennelsesparagrafen»

Partiet ble rystet da forslaget om å fjerne den sovende «bekjennelsesparagrafen». Da kom utmeldingene nettopp fra «Bibelbeltet». Det hadde ingenting med høyre/venstre-aksen å gjøre, men berørte partiets identitet og bevisstgjøring som et politisk parti. Man skulle ikke opptre som en teologisk disiplinerende menighet.

Undertegnede ble bedt om å presentere argumentene for fjerning av «bekjennelsesplikten» i partiets medlemsblad «Idè». Tiden var moden, og det ble flertall i første landsmøteforsøk.

Kanskje partiet må helt ned for å komme opp?

Endringer er krevende. Fravær av endringer, status quo, er mye farligere, fordi samfunnet er i endring. I høstens strid var min erfaring at blå side ikke ville diskutere problemet Frp, men veldig gjerne sosialisme og SV, som ikke skulle i regjering. Det var tyst om Sp sin nærhet til KrF og Venstres reise mot Frp. Regjeringsmakt gav forkjørsrett i argumentasjonen. Ikke verdivalg og løftebrudd.

Glemsel – og håp?

Glemt var også vellykkede budsjettsamarbeid med Ap, Gudmund Hernes sin innføring av kristendom for alle i grunnskolen, forliket mellom KrF og den rødgrønne flertallsregjeringen om friskoler, Lars Korvalds advarsel om at kompromissene har sin grense, Jon Lilletuns «ulykkelige kjærlighet for sosialdemokratiet», moderniseringsperioden som gav vekst med Valgjerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondeviks verdi- og sentrumsfokus, Kåre Gjønnes sin kamp for landbruket og hans «sysselsettingskommisjonen», som bygde broer og vokste seg til Aps og LOs «solidaritetsalternativ», og Dagfinn Høybråtens «livskvalitet som motstykke til materialisme».

KrF-majoriteten sa ja til mer Frp-makt. Partiet sitter igjen med en «sparket» Hareide, tross historisk respons og håp. Så kom rekordlave målinger, splittet parti, et fordampet sentrum, styrket toblokktenkning og polarisering, samt økte avstander til naboene i Sp og Ap.

Spagatsmerten har sine grenser. Selvkritikken har sine muligheter. Kanskje partiet må helt ned for å komme opp?