Noen ganger er menneskerettighetene skikkelig slitsomme

Vi har fått regjeringskrise i Norge. For oss i Amnesty er denne litt ekstra spennende fordi den har menneskerettighetene i sin kjerne. Jeg tenker selvsagt på regjeringens beslutning om å hente hjem en liten norsk familie fra en interneringsleir i Syria, selv om moren er tiltalt for å ha støtte to terrororganisasjoner. Dette handler om menneskerettigheter blant annet fordi barna hennes ikke er skyldige i noen forbrytelse. Til tross for det, ville de dersom de hadde måttet bli i Syria, ha levd uten noen rettigheter i uoverskuelig framtid. Da er det i barnas beste interesse at de hentes hjem av norske myndigheter. Det er også i barnas beste interesse at moren deres hentes hjem sammen med dem.

Dette er prinsipielt og menneskerettslig riktig. Likevel har det revet vår regjering i filler. Likevel: Jeg kan dessverre ikke lovprise flertallet i regjeringen for deres menneskerettslige prinsippfasthet. Riktignok holder de den fanen høyt i denne konkrete saken, men det er et antall andre norske mødre og barn i samme situasjon som de ignorerer. Derfor får flertallet ikke mer enn et anerkjennende tipp med hatten fra meg. Hvis de følger opp med resten av de norske kvinnene og barna, skal de få mer.

Men det er ikke egentlig denne konkrete situasjonen jeg ønsker å skrive om her, selv om det er sterke koblinger. Det jeg vil si noe om, er hvor vanskelig det tilsynelatende er for politikere å ha et prinsippfast forhold til menneskerettighetene.

Problemene oppstår når man står overfor mennesker som vi ikke liker – enten det er verdiene, meningene eller handlingene deres vi ikke liker.

Alle norske politikere og partier holder menneskerettighetsfanen høyt. Riktignok er enkelte noe selektive i valget av hvilke menneskerettigheter som er viktige, men grovt sett mener alle at de representerer gode og viktige verdier.

Problemene oppstår når man står overfor mennesker som vi ikke liker – enten det er verdiene, meningene eller handlingene deres vi ikke liker. Da blir det liksom mer komplisert at “alle er født frie og like i verdighet”. Eller at ingen skal sendes til en situasjon der de risikerer tortur eller dødsstraff. Det kan fort ikke være så viktig å opprettholde prinsippet om at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist også.

Men det er jo nettopp stilt overfor dem vi misliker, frykter eller til og med forakter, at vårt menneskerettslige sinnelag virkelig testes. Vi må spørre oss: Har kvinner som har reist til Syria og inn i områdene som den såkalte Islamske stat hadde kontroll over, rett til sin dag i retten, eller mener vi de har fraskrevet seg den menneskeretten? Ikke svar med at de fortjener den dagen, men at de bør få den i Irak eller Syria. Da dømmer vi dem samtidig til internering i uoverskuelig framtid uten lov og dom. Med andre ord til nok et menneskerettighetsbrudd.

Det er prinsippet om at de gjelder for alle som på sikt gjør at menneskerettighetene kommer til å bli stadig mer populære.

Hva med personer som Mulla Krekar? En mann med overbevisninger som strider mot det meste av det jeg står for, og mange med meg. En mann som har blitt straffet for å bryte norsk lov. Like fullt kan vi ikke sende ham tilbake dit han kom fra. Der venter de på ham med elektrosjokk og galge.

Det kan oppfattes som vondt å oppleve at det du mener er det beste i din kultur – ytringsfrihet, rettssikkerhet og beskyttelse mot overgrep – på en måte blir brukt mot deg av folk som helt sikkert ville fjernet dette fra lovverket dersom de noen gang kom til makten.

I mine øyne er det likevel dette som er det mest geniale ved menneskerettighetene. Det er prinsippet om at de gjelder for alle som på sikt gjør at menneskerettighetene kommer til å bli stadig mer populære. Alle andre tankesett, enten det er religioner eller politiske ideologier, som ikke tar oppi seg tanken om likeverd og likebehandling, ender opp med å dele verden opp i ‘oss’ og ‘dem’. Allerede der har vi kimen til diskriminering og i mange tilfeller undertrykkelse og overgrep.

Det er forståelig at mange synes det er et paradoks at det norske samfunnet skal støtte og beskytte personer som mener at Norge burde vært et samfunn som ikke respekterte menneskerettighetene. Likevel er det nettopp denne kvaliteten ved vårt samfunn som gjør Norge til ett av de beste landene i verden å leve i. Vi tror det kanskje ikke, men dersom vi utvikler oss slik at vi går bort fra de verdiene, selv om vi mener det “bare” rammer de verste blant oss, så vil vi til slutt oppleve at vi selv eller noen nær oss settes i kategorien ‘dem’ og behandles som mindre verdt enn ‘oss’.