Hvor går Ramaphosa-land?

Sørafrikanerne er gode på kallenavn, også på landet sitt. Straks Jacob Zuma måtte overlate presidentembetet til Cyril Ramaphosa i mars i år, fløt det umiddelbart over med nye: Ramaphosaland, Ramaphorialand eller Ramajustnowland.

Nå ligger ANC dårlig an – etter flere års vanstyre, maktkamp og korrupsjon.

Dette er ikke nødvendigvis et dårlig tegn. Selv om sørafrikanerne har ulike syn på veien videre, er de fleste enige om at de i hvert fall har et håp om bedring, noe de færreste hadde med Zuma. Samtidig står utfordringene i kø.

De største utfordringene er knyttet til valget om knapt et år. De første årene etter at demokratiet ble innført, hadde den tidligere frigjøringsbevegelsen ANC et såpass stort flertall i parlamentet at de kunne ha endret grunnloven alene, om de ville.

Maktkampen pågår over hele landet.

Nå ligger ANC dårlig an – etter flere års vanstyre, maktkamp og korrupsjon. Enkelte frykter at ANC kan miste flertall i parlamentet neste år og dermed kanskje også president- og regjeringsmakten.

I løpet av ett år må Ramaphosa klare å stagge maktkampen i partiet og samtidig fornye det. Han må også svare på forventningene til det store flertall av fattige som er sinte og utålmodige og mener partiet har sviktet. I tillegg må han få fart på økonomien igjen og skape jobber. Ingen av disse tingene er enkle. Enkelte vil si de er umulige.

Fløyen rundt Zuma, som tapte på landsmøtet i desember 2017, er nå i full gang med å posisjonere seg for å komme inn på listene før valget i 2019 og deretter ta tilbake makta. Dette dreier seg ikke først og fremst om å støtte Zuma. Det dreier seg litt om ideologi og ulike politiske synspunkter. Men aller mest dreier det seg om tunge økonomiske interesser, korrupsjon og egeninteresser.

Maktkampen pågår over hele landet. Fløyene vet å mobilisere interessegrupper, organisasjoner og egne støttespillere. Etter at en av ordførerkandidatene ble fjernet fra listene til lokalvalget i 2016, brøt det ut voldelige protester i Tshwane-provinsen.

I Nordvest-provinsen mobiliserte fløyene rundt borgermesteren med tung vold. Og i den østlige Kapp-provinsen har den nasjonale partiledelsen måttet gå inn og roe gemyttene etter tung og voldelig mobilisering rundt kandidatene.

Ingen andre land har så stort gap mellom rike og fattige.

Samling av partiet før valget vil kreve delikate balansekunster og tøff ledelse. For at Ramaphosa skal klare å nå de målene han satte seg på landsmøtet, er han helt avhengig av at lojale folk overtar ledelsen av partiet både på provins- og lokalnivå, men det skal holde hardt når også den nasjonale ledelsen av partiet er splittet mellom folk lojale mot ham og folk lojale mot tidligere president Zuma.

I mellomtiden mobiliserer Zuma fortsatt fra sidelinjen. Korrupsjonsrettssaken som har startet mot ham, vil først og fremst ta for seg 20 år gamle saker og i mindre grad ramme de Zuma-lojale som fortsatt sitter i maktposisjoner.

Parallelt med behovet for å dempe intern maktkamp, må Ramaphosa levere på de enorme forventningene folk har til ham etter Zumas avgang. Da demokratiet ble innført for 25 år siden, forventet folk stemmerett og like rettigheter, men ikke minst å få tilgang til de samme økonomiske godene som hvite. De forventet jobber, mat på bordet og framtidshåp.

Over halvparten av befolkningen lever i dag under fattigdomsgrensen. De aller fleste av dem er svarte. Rundt 40 prosent er arbeidsledige. Og situasjonen for fattige, svarte sørafrikanere er bare blitt mer begredelig de siste årene. Men Sør-Afrika er også et rikt land. Ingen andre land har så stort gap mellom rike og fattige.

Det første kvartalet 2018 krympet økonomien med over 2 prosent.

I 2015 tok 10 prosent av arbeidstakerne hjem 82 ganger mer enn de lavest betalte 10 prosentene. I 2017 tok sjefene for Sør-Afrikas ti største børsnoterte selskaper hjem mellom 120 og 1322 ganger mer enn gjennomsnittslønna i landet. Og en gjennomsnittlig topplederlønn er 541 ganger høyere enn BNP per innbygger.

Sør-Afrika slår både USA og Storbritannia når det gjelder lønnsgap. Da er det ikke rart det vekker reaksjoner når Ramaphosa lander en minstelønn som ligger under levelønnsnivå, uten at man gjør noe med topplønningene. I det konkurstruede statlige flyselskapet SAA, for eksempel, har lederlønnene de siste månedene økt ytterligere og ligger på flere millioner.

Sist, men ikke minst, må Ramaphosa få en vaklende økonomi på beina og skape nye jobber. Og det er heller ingen enkel oppgave etter årevis med skakkjørt økonomi, en utenlandsgjeld som har eksplodert, en forvaltning hvor mange jobber kun hvis de får penger under bordet og lite samarbeid, dialog og forhandlinger mellom de viktigste partene i arbeidslivet.

Det første kvartalet 2018 krympet økonomien med over 2 prosent.

Ramaphosas forhandlingsevner og lederskap vil vise hvem som vinner i ANC.

Ramaphosas fordel er at håpet tross alt sprer seg blant mange: et håp om endring. Og mens alles fokus tidligere var på hvordan i himmelens navn man skulle bli kvitt Zuma, har det nå åpnet seg rom for å diskutere saker som økonomisk politikk og fattigdomsreduksjon og det har åpnet seg vilje til samarbeid og dialog. Men tiden jobber mot Ramaphosa.

For mens han sliter vettet av seg med å reparere skadene etter Zuma, mobiliserer opposisjonen tungt og massivt fra sidelinjen. Meningsmålinger tyder på at begge de største opposisjonspartiene har fosset fram de siste årene.

I slutten av desember 2017 sa kun 32 prosent av sørafrikanerne at de identifiserte seg med ANC. Riktig nok har ANC vunnet noen tilbake etter at Ramaphosa overtok makten, men ANC kan ikke vinne neste valg alene uten å vinne den svarte middelklassen tilbake fra det Demokratiske Partiet og arbeiderklassen fra de Økonomiske Frigjøringskjempene EFF.

Ramaphosas forhandlingsevner og lederskap vil vise hvem som vinner i ANC, men det er stor fare for at det er andre partier som kommer inn i regjering i Ramaphosaland om et år.